Tanker på stasjonen

Hver gang jeg sitter her – tenker jeg hva kommer, hvem kommer? Ikke bare nå, – men også før. Hvor mange mennesker har kommet og gått. Dradd tilbake til Trondheim, skulle bytte på Dombås, eller skulle helt til Bergen. Som jeg.  Hvilke liv levde de? Hva levde de for?

Lener meg tilbake og skutter meg.  Det mørkner – høsten er definitivt her.  Høsten med sine vakreste nyanser av rødt og gyllent. Kaster et blikk på klokken på stasjonsbygningen. Får lyst til å ta på de fine tredetaljene. Har alltid lyst til å ta på tre, stein og skulpturer. Det er noe beroligende med det.

Tenker på han, som kanskje het Anders, som var med på å reise denne bygningen. Hva tenkte han på da han sto her – i kulden.  Han, den rolige og beskjedne. Ingen visste at han drømte om Karoline. Den yndige jenten på Rydningstøen. Karoline, som  var mer venn med dyrene enn de andre barna.  Hun som ble borte – reiste til Trondheim som skredderlæring. Mens han ble igjen.

Jeg tror, eller mer riktig håper, at han fikk sett henne igjen.  ”Alle” oppdalinger var vel her da stasjonen ble innviet?  Kom hjem til den store begivenheten i 1921. Fikk de snakket med hverandre? Kjente hun Anders igjen?  Tror vel at det ble med en kort prat, kanskje en dans – og så, nok en gang, – forsvant Karoline til bylivet . Kristiania neste kanskje?

Det spraker i lydanlegget – stemmen varsler, ”Tog fra Trondheim ankommer om fem minutter i spor 1”. Jeg krøller meg opp i setet – og tar med meg fortellingen om Anders og Karoline.