Lek på Vollgraven
Elva og vollgravene var alle mødres skrekk, og det hendte av og til at ungene datt i vannet. Karsten fortalte at han var «barnepike» for broren sin en vinterdag. Ungene hadde måket den frosne vollgraven. Da var det fram med sparken og Karsten skjøv broren fram og tilbake under broa. Så kom sparken akkurat for nær de usikre pålene, isen tok til å sige og vannet steg. Lillebror sto rett og slett i fare for å gå under, for Karsten fikk ikke tak i ham uten å gå under selv. Han løp opp på vollen, rundt broa og ned på den andre siden for å gripe tak i sparken forfra. Han rakk ikke der heller. Dermed bar det tilbake. Karsten la seg ned, grep enden på meiene og fikk trukket lillebror i sikkerhet. Berget! En lekse var lært, kanskje, men isen på vollgraven var stadig lekeplass.
En lek på isen var tvibrent under vindelbroa. Én sto, og han eller hun sto alltid på samme sted; ved brokaret nærmest Voldporten. De som skulle jaktes på sto på isen nærmest Glasshytta. Så var det å sette i gang jakten, med denne spesielle regelen – han som jaktet på de andre hadde ikke lov til å se seg bakover