Tid er en sentral faktor i all kommunikasjon, og for Posten i Norge har tid alltid vært viktig. Helt siden 1647 har bedriften vært opptatt av å spare tid i arbeidet sitt med å frakte brev og pakker. Ulike tiltak for å spare tid følger som en rød tråd gjennom bedriftens historie.
Frem til rundt midten på 1800-tallet var det bøndene som bodde langs postrutene som hadde i oppgave å frakte posten, i stafett fra gård til gård. Av ulike årsaker var det ikke alltid at bøndene prioriterte dette arbeidet. Postskiftene tok ofte lang tid, noe som førte til forsinkelser og klager. For å avhjelpe dette kjøpte Postvesenet i 1730 inn posthorn. Postbøndene skulle heretter gi signal når de nærmet seg neste skifte, slik at avløseren kunne gjøre seg klar. Smidige og raske skifter ville føre til raskere postgang. Etter hvert ble det også kjøpt inn ur som skulle følge med postsekkene. Tidsdisiplinen skulle skjerpes, og det vanket bøter til bønder som forårsaket forsinkelser. For ytterligere å motivere til innsats besluttet myndighetene på midten av 1700-tallet også å gi postbøndene lønn. Tidligere hadde arbeidet kun vært en plikt.
Utover på 1800-tallet utviklet samfunnsforhold og teknologi seg raskt. Industrisamfunnet avløste det gamle jordbrukssamfunnet. Folketallet økte, byene vokste og flere og flere lærte seg å lese og skrive. Myndighetene brukte bevisst Posten til å fremme økonomisk og kulturell utvikling. Flere ruter og poststeder ble opprettet. For å møte de nye utfordringene tok Postvesenet raskt i bruk nye og moderne kommunikasjonsmidler. I 1827 ble Norges to første dampskip kjøpt inn for penger fra postens budsjett. Posten skulle raskere frem langs kysten og til utlandet. Noen år senere, i 1854, fikk Norge jernbane. Posten var med fra starten av, og mange av jernbanestasjonene fikk også postkontorer. Etter hvert ble det også sortert post om bord i toget – i egne vogner. Dette var en svært tidsbesparende og effektiv ordning. Posten ble sortert mens den var underveis til bestemmelsesstedet.
Ved inngangen til 1900-tallet var det etablert effektive ordninger for sortering og transport av post på både skip og jernbane. Men også på landeveien skjedde det forandringer. I 1908 ble bilen for første gang tatt i bruk i postens tjeneste. Det ble etablert en bilrute fra Steinkjer over Namdalseid til Rødhammer. Nordgående post kom på denne måten 12 -14 timer raskere frem enn tidligere, mens sørgående kom ett døgn tidligere til Trondheim. Dette var bare starten. Etter hvert ble fler og fler ruter betjent med bil og motorsykkel, og brev og pakker kom raskere frem enn tidligere.
I 1918 fikk posten vinger. Dette året ble post for første gang fraktet med fly i Norge. Etter en trang start med blant annet tekniske problemer kom postfrakt med fly virkelig i gang utover i mellomkrigstiden. På slutten av 1930-tallet var det etablert seks postførende flyruter innenlands og fem utenlands. Tidsbesparelsene i enkelte ruter var enorme.
Selv om det hadde skjedd store forandringer i måtene post ble transportert på, så foregikk sorteringen manuelt. Etter hvert som mengden post økte, så utviklet dette seg til å bli en flaskehals. I begynnelsen av 1960-årene tok Postverket fatt på arbeidet med overgang fra manuell til mekanisk sortering. Som en start ble postnummer innført i 1968, og på begynnelsen av 1970-tallet ble et halvautomatisk brevsorteringsanlegg tatt i bruk i Oslo. Posten ble nå sortert mye raskere enn før. Posten oppførte også egne spesialbygg for postsortering på flere plasser i landet, såkalte postterminaler. Den største lå i Oslo, og åpnet i 1976. Denne terminalen var planlagt for en levetid på tjue år, men både pakke og postmengden økte raskere enn forutsatt, så tanker om å flytte hele virksomheten ut fra sentrum dukket opp. I 2007 startet Posten byggingen av en ny og svært moderne postterminal, Østlandsterminalen, på Robsrud i Lørenskog. Terminalen som åpnet i januar 2010, er en av landets største fastlandsinvesteringer noensinne. Den vil behandle 60 % av all brevpost i Norge og vil med sine moderne sorteringsmaskiner bidra til effektivisering og tidsbesparelse.