De tyske okkupantene tar seg til rette i 1940

Utpå høsten i 1940 var den første leiren med ei stor barakke bygd bare noen hunder meter fra gården vår. En vaktpost var plassert på veien som gikk inn til leiren. Vi unger tok snart kontakt med tyskerne som stod vakt. Det hadde sine gode grunner. For ryktet gikk snart om at de gav "bon-bon" til ungene. Og søte drops var fristende, for slikt fikk man ikke lenger i butikkene. Etter hvert ble vi ganske godt kjent med en del av vaktene som var nokså gemyttelige, og vi lærte våre første ord på tysk. "Hast do bon-bon?" var snart innlært, og det ble gjerne møtt med et motspørsmål. "Hast do swester?"- Har du søster? Det svarte jeg ja til, men jeg sa selvsagt ikke at hun bare var 3 år gammel. Bon-bon ble det!

Selvsagt betraktet vi tyskerne som fiender, men fiendebildet løste seg etter hvert en del opp. Mange nordmenn fikk arbeid på anleggene tyskerne satte i gang, både vegbygging og annet. Og de fikk skikkelig god betaling, og etter ikke altfor lang tid hadde de betalt ned de tyngende lånene de hadde på hus og hjem, i hypotekbanken og sparebanker. De var gjeldfri. De kunne rette ryggen, og behøvde slett ikke stille seg opp og ta av seg lua når "øvrigeheta" passerte. Dt ble både en økonomisk og sosial frihet man ikke hadde tenkt seg. Samtidig måtte man passe seg vel for hva man sa, og til hvem man sa noe. Angiverivesenet var etablert, og redselen for Gestapo (Geheime Statpolizei-hemmelig statspoliti) var på veg inn i samfunnet vårt.

Men våre stedlige tyske okkupanter gled på et vis inn i samfunnet. De var oftest pinlig korrekt og høflig. de trengte tjenester som både vask av tøy, strikking av gensere, strømper m.v. Og det betalte de godt for, til kvinner som ellers nesten aldri hadde hatt lønnet arbeid der deres arbeidssted var på gården med hardt gårdsarbeid. Det hendte også rett ofte at tyskere kom på besøk med sin aluminiumskokekar og bad om å få kjøpe en liter nysilt melk. Og det fikk de. Trengte man arbeidshjelp i onnene, både våronn, slåttonn og innhøsting, fikk vi beskjed fra Oberleutnanten - sjefen - om bare å ta kontakt. Tyskerne stilte med både hester og menn som var vant med slikt arbeid. Jeg husker bl.a. en som ble temmelig sur fordi han ikke fikk kjøre med slåmaskinen, men måtte nøye seg med sleperiva for å dra semmen det nyslåtte tunge graset. P.g.a. stopp i tilgangen på en rekke varer, også matvarer, intensiverte man dyrkingen av ny jord. Og de krevde både hester og mannlig arbeidskraft.

Hårvann, etterbarberingsvann og tannkrem var så visst ikke hverdagsartikler i vår bonde- og kystkultur. Med dram-snaps - og til og med vin hadde vi mer til felles, selv om heller ikke det var hverdagsartikler hos oss. Men alt dette var forbruksartikler for Wehrmacht, den tyske armeen, og vi unger tok selvsagt vare på det vi fant av slike saker. Vi samlet selvsagt også "kippen". Det var halvrøkte sigaretter og sigarer. Tobakken fra disse ble renset, sortert og tørket, og var selvsagt ettertraktet hos de voksne som røkte. Å fylle opp pipen til min bestefar med slik tobakk, brakte ham virkelig i godlune. Men fristelsen for en grov spøk var også tilstede. I tegneserien om røverungene Knoll og Tott hadde vi lest at de hadde hatt krutt i en sigar deres far røkte, med de følger det fikk. Vel, vi ordnet bestefars pip, tobakk i bunnen, så et lag med krutt fra en tysk patron, og så tobakk på toppen. Bestefar satte seg til med avisen, hadde brillene på og tente pipen. Det gikk en god del tid. Vi under ventet og ventet. Og så, glørne i pipen hadde nådd ned til kruttet. Det tok fyr, og det freste glør, brennende tobakk og aske opp av pipehodet, men bestefar bet tennene sammen og holdt pipen i munnen. Han slapp den ikke. Brillene skjermet for øynene, så de ble ikke skadet, men noen glør i ansiktet og på skjorta ble det. Vi ventet det verste av straff, for denne lille eksplosjonen var langt sterkere enn det vi hadde ventet oss. Men utrolig nok: det hele løste seg opp i latter og ble til en god historie som ble fortalt med diverse tillegg i lang tid etterpå.

Jeg må si litt om renhold også. Såpe var mangelvare en god stund Men min bestemor som hadde gammel kunnskap, visste hvordan man kunne lage såpe av fett fra dyrene som vi slaktet. Den såpen virket, men den luktet ikke godt, så de parfymerte såpestykket vi barn fikk i de såkalte svenskpakkene, den var det fest med. Svenskpakken var en liten eske med noen nødvendighetsartikler, til og med en kam, og kanskje en hilsen fra en person . Det var svenske Røde Kors som stod bak denne hjelpen. Sand og soda ble brukt til skuring av gulv, og etter hvert hjemmelaget såpe til vask, også til vask av klær. Bading var det ikke altfor ofte. Dusj med varmt vann hadde man heller ikke, så det ble bading i en stamp.

Selvsagt savnet vi barn snop og søtsaker. Selv vanlig frukt som epler var mangelvare her i nord. Vi drømte om både sjokolade og bananer, og sang "Når det kommer en båt med bananer, blir det sommer og solskinn osv" Vi var jo vant til både sydfrukter og sjokolade som de fleste unte seg iblant før krigen. Jeg husker at en tysk soldat som snakket godt norsk, Joseph Ziegler, hadde vært på permisjon hjemme i Tyskland. det var i den tiden tyskerne kunne dra på permisjonsreiser til Tyskland med tog fra Narvik gjennom Sverige. Da han kom tilbake, hadde han en hel koffert full av saftige pærer som han delte ut. Gjett om det smakte og ble husket!