Bergen kommune hadde kjøpt Hagerupgården med hage (der man siden bygget gamle brannstasjonen) for ni tusen spesiedaler, og der installerte man stadsingeniør Daniel Hansen, som var en mann med visjoner - og myndighet til å leve dem ut. Riktignok hadde Bergen i en årrekke en "konstitueret Stadsconducteur", men det var Daniel Hansen som bestemte hvor bygningene skulle reises, og hvor gateløp, vann og kloakk skulle gå. Som branndirektør bestemte han alene at ved nybygg og vedlikehold skulle brannvernlovene gjelde der hvor bygningsloven ikke strakk til.
Sammen med borgermester Platou tegnet han opp den bydelen som skulle vokse frem på Pølsemarken - fra Teatergaten i nord til Vestre Torggate i sør, fra Rosenberghagen i øst til Vaskerelven i vest ble Pølsemarken regulert med snorrette gater mens madam Paulsen ennå hadde store bølinger gående der, og hennes digre fjøs ruvet hvor Konsertpaléet nå viser film. På et kart utgitt i 1864 og tegnet av artilleriløytnant Handberg, kunne bergenserne studere hva som skulle komme. Nedenfor Nygårdshøyden var det på kartet trukket opp en lang gate med navnet "Christiania Postvei" - som den da også skulle bli, men den ble snart omdøpt til Nygaardsgaden - våre dagers Nygårdsgaten.
Pølsemarken/Engen ble oppdelt med brede gater, nummerert fra 1 til 12. Siden fikk gate nr 1 navnet Vestre Torggate, mens gate nr 6 som gikk tvers gjennom madam Paulsens fjøs, ble kalt Sverresgate. Gate nr 9 er våre dagers Håkonsgaten, og gate nr 10 ble Neumannsgaten, oppkalt etter en biskop. Det var i dette strøket bergenserne fikk sitt første møte med asfalt, og en av de første gatene med asfaltdekke var den lille skrågaten som er blitt hetende Svinesund (egentlig Gamle Nygårdsvei).
Allerede i 1839 ble det foreslått at Nygårdshøyden, Møhlenpris og Sandviken skulle innlemmes i byen, men de styrende avviste forslaget med den begrunnelse at tomteprisene i Bergen hadde falt i tiden etter 1814. Bergens styrende kritiserte til og med at disse områdene hørte til byens kirkelige landsogn, og ville snarest ha dem "under et kirkesogn på landet". Som en parallell kan nevnes at Laksevåg fra 1890-årene søkte om innlemmelse i Bergen, men de styrende betakket seg - inntil tomtemangel tvang frem en godkjennelse.
Vaskerelven var i 1864 fremdeles et uløst problem. Dette vannløpet er navngitt på et bergenskart fra 1719, og gaten som overtok navnet, het Vaskerelvsgaten fra 1857 til 1948, da navnet ble forkortet tilbake til Vaskerelven. Vannløpet måtte reguleres før det kunne bli snakk om å bebygge Neumannsgaten. Å reise et bygg den gang var ellers ofte en kjapp og uformell affære. Hus kunne bli bygd ett sted, deretter tatt fra hverandre og gjenreist et helt annet sted. Som det står i enda en avisannonse fra 18.juli 1865: "Et fra Landet indflyttet, mindre Huus ønskes opsat. De som med Accord maatte ville paatage sig Opførelsen, henvende sig til Ølbrygger Larsen i Hollændergaden."
Tverrgater til Nygårdsgaten var i 1864 ennå ikke påtenkt. Nygårdshøyden lå utenfor bygrensen, med gården Nedre Berges beitemarker på skråningen opp fra Lille Lungegårdsvann, dit en liten bekk rant oppe fra høyden - ifølge tradisjonen en riktig bra bekk for ørretfiske. Fosswinckels gamle allé fikk ennå stå i fred, selv om man 18.juli 1865 kunne lese følgende annonse i avisen: "Mit på Nygaard ved Siden af Johnsens Damp-Sagbrug beliggende Garveri er billig til salgs. Joh. Chr. Olsen." Trolig var det bekken som rant fra Nygårdshøyden ned i Lille Lungegårdsvann som leverte vann til det omtalte sagbruket, og trolig hadde bekken opphav i Rakkerdammen som ble utfylt i 1863-65 da muséet ble bygd der oppe. Ifølge Grensekommisjonen gikk Bergens bygrense frem til 1876 forbi Rakkerdammen på sin vei over Sydnes mot Dokken. Dammen fikk sitt navn fordi den lå nær Rakkerhaugen, som fungerte som rettersted frem til 1803. Bergen museum fikk overdradd Rakkerhaugen av kommunen allerede i 1856, men var betenkt fordi tomten lå så avsides øverst på Nygårdshøyden, og i tillegg var vanskelig å bebygge.
Litt lenger nord lå et annet vann, samt en bekk som rant ned i Vaskerelven. Og lenger sør kom det flere ørretrike bekker fra Langedammen (i Nygårdsparkens sydvestre hjørne) og Jomfrudammen, som ble berømt for buekorpsslaget som fant sted der 18.mai 1869.
Området var også skueplass for annen dramatikk. Frøyseth i Fortunen drev en vindmølle der Johanneskirken senere ble bygd. Møllen var både kornmølle og sagbruk, og kunne også drives mekanisk. Virksomheten ble lagt ned i 1849, men Frøyseth leide i stedet ut møllen til omreisende artister. Bergens Stiftstidende kunne melde at "Carl Rappo akter, såfremt været tillater det, å gi en offentlig forestilling på herr Frøyseths vindmølle. Han vil i horisontal stilling med lynets hurtighet, stående på den ene vingespiss, svinges rundt inntil 60 ganger, hver gang i en omkrets av 60 fot. Det bemerkes at om det den dag ikke blåser, vil vingene bli satt i bevegelse med mekanisk kraft." (Tyskeren Carl Rappo (1800-54) opptrådte iblant under navnet "Tyrolerherkules", men stilte også utkledd som orientaler. Helst opptrådte han som "kraftkunstner" og ble sagt, hengende fra beina, å kunne løfte en hest fra jorden. I tillegg var han en etterspurt sjonglør og balansekunstner. Han kunne f.eks balansere et tre på nesen, samtidig som han med et pusterør blåste ned små fugler som var plassert på greinene. Hans opptredener var ofte ledsaget av musikk som han hevdet å ha komponert selv, blant annet "Rappos stokkemarsj" som også ble lånt til stykket "Kalifen paa Eventyr" - Octavia Sperati som angivelig spøker ved Den Nationale Scene, finnes avbildet i en rolle i dette skuespillet.)
I 1799 fikk Det dramatiske Selskab som var startet i 1794, overta et stykke av Berles eiendom på Sukkerhusengen, og allerede i 1800 stod teateret klart til bruk. Det var en av byens største bygninger med vel ni hundre sitteplasser, stor scene, snorloft og et førsteklasses kulissemaskineri under scenegulvet. Frem til vårt nåværende teater stod ferdig i 1909, var dette et sentrum i Bergens kulturliv der både Ibsen, Bjørnson og Gunnar Heiberg fikk prøve seg som teatersjef.
De landlige forholdene på Engen avstedkom annonser som denne: "Bekjendtgjørelse. Visitation og Skabkur af Byens Smaler foretages af Dyrlæge Lambrechts førstkommende Mandag den 30te dennes Kl. 10 Formiddag i Rosenbergshaven, hvorom vedkommende Eiere herved underrettes med tilføiende, at Enhver som maatte forsømme at bringe sine Dyr (Faar og Gjeder) frem til dette Møde, vil udsætte sig for Tiltale og Straf. Bergens Politikammer, den 25de Januar 1865 Th.Magelsen." En daglig annonse fra politiet lød slik: "En del Sauer ere igaar indbragte paa Politikammerets Gaardsplads og maa uopholdelig afhentes."
Ovennevnte politimester Magelsen hadde selv sauer på beite på Engen. Iblant lyktes tjuaguttene i å få smuglet dem inn i komediehuset, til stor moro for skuespillerne, slik Lucie Wolff minnes i sine memoarer. Dyrene ble for en stor del innkjøpt på det årlige Mikkelsdag-markedet der Haukeland sykehus nå ligger. Hit dro bøndene med sine bølinger, og bergenserne fartet av sted for å skaffe seg kjøtt til vinteren. Men i 1860-årene gikk det tilbake med markedet, siden Christie på Haukeland gård syntes det ble for mye spetakkel, samtidig som slaktere fra Skuteviken hadde åpnet kjøttutsalg i byen. Fra 1874 stod også Kjøttbasaren ferdig.
Referanser:
Gustav Brosing: "Bergen - en by i vekst", s. 64, 70, 83-84, 106-8, 114-6 og 126, Garnæs trykkeri, Bergen 1964.