Magnar Edvin Olsen forteller:
Min far, Edmund, kjøpte en sveievegrammofon i ca 1930-40. Han var en kokekyndig maskinist på et frakteskip kalt Hermes. Sveivegrammofonen hadde de om bord og det var den eneste formen for musikk de hadde på den tiden. Han hadde den også da han traff min mor, Konstanse, i 1941. Sveivegrammofonen ble brukt når de skulle kose seg, under festlige sammenkomster, som for eksempel dans og bryllup. Men etter at radioen kom så ble sveivegrammofonen stuet bort på mørkeloftet.
Når jeg ble større begynte jeg med oppdagelsesturer på mørkeloftet, tok den ned og brukte den i ny og ne. Så en gang, når jeg vel var rundt 8-10 år, skulle pappa ut på fiske og da spurte jeg om jeg fikk den - og det fikk jeg. Det eksemplaret jeg har nå tilhørte min onkel, og jeg fikk den som erstatning for min far sin, som kanskje ble solgt i et fattig øyeblikk eller ryddet bort og kastet i den tro at det var søppel. Når du Edmund var bitteliten sa jeg til deg at det var en cd-spiller som akkurat var kommet ut for salg, og når vi da fikk besøk løp du dem i møte og sa ”Pappa har kjøpt cd-spiller!”, og da lo de godt for de skjønte jo at jeg hadde lurt deg.
En annen historie er fra en samling MIF (Mekaniske Innretningers Forening) hadde på torget i Alta, der gamle skrotnisser som har samlet ting og tang møttes. De lo litt av oss de som kom, til og med gamle russere. Men så sveiva jeg i gang grammofonen, og da gamle mennesker kom sa de ”ja denne valsen har vi svingt oss godt til”. Spesielt husker jeg en da 97 år gammel mann som kom og kunne fortelle mye om musikken jeg spilte, historier om dans da de brukte sveivegrammofon og historier fra da grammofonmusikken var populær. Ganske morsomt var det.
Sveivegrammofonen har jeg hatt i ca 45 år tror jeg. Jeg lurer på om dagens musikkspillere fungerer like godt når de blir 74 - 75 år gamle ;)
Grammofonen har veldig stor affeksjonsverdi og spesielt siden det er så lite vi har igjen her av familiære ting fra før krigen. Den betyr mye, siden den også er et bindeledd til mine foreldre. Jeg ser den ikke hver dag. Det hender jeg kommer til å tenke på den grammofonen min. Den påvirker humøret og tankene mine i den forstand at den minner meg om mine foreldre. Når jeg tenker på faren min, og også faren og moren min, og deres liv, så tenker jeg av og til på den. Det var jo også på sekstitallet, i den samme tiden da jeg fikk den fra pappa, at det var en nabogutt som skulle reise ned til Ås og skulle begynne på landbruksskolen. Så satt vi og hadde det ganske artig, og han var så flink å etterligne et spesielt refreng. Det husker jeg veldig godt.
Den oppbevares i dag på toppen av klesskapet på soverommet. Jeg håper jeg kan bevare den som et familieklenodie, og at den skal bli i familien og være et minne også når jeg er borte.