Novelle av Peter Lindholm
Ut over hele sletta med marehalm, Sandloppenes eget rike, på søndre Torstrand var det plutselig en dag fullt av planker og bordstablær. Sirlig stabla i tre meters høyde, i disiplinerte rekker, med germansk presisjon, over hele den store sletta.
Til og med vinkelen som ble dannet av Hausane, Bredsdorfsgate og Tordeskioldsgate mot Lillemoa var bestatt av plankestablær.
Vår indignasjon var stor helt til vi på et sandloppemøte i Sika* samme ettermiddag, etter heftig og opprørt debatt, kom fram til at vi skulle se tiden an og undersøke vårt besatte område grundig for å se om det var tyskerær der. Og eller om det var noen som passa på disse stablane av nyskåret, prima, trevirke.
At dette materialet skull brukes til noe tror jeg ikke var i våre tanker over hodet. Dette må ha vært våren 1941.
Året før hadde i grunnen ikke vært særlig bemerkelsesverdig. Jovisst hadde man da sett og hørt et og annet, og med egne øyne sett tyske soldater i uniform med gevær og all ting, men etter de sjokkerende aprildagene hadde livet på Torstrand falt tilbake til sitt sedvanlige avslappede med sommer sol og Vittensand.
Vinteren hadde også gått upåaktet hen, rent bortsett fra at pappa var borte. ”Han er vel på hvalfangst vel”, var min mors bekymrede og lite overbevisende omkvede. Jeg visste bedre: Han slåss me tyskera, gjorde´n. Dette var tia da heltene hadde rømt til England og på skauen, mens kvinner, barn og oldinger måtte møte fienden her hjemme.
Men nå hadde altså disse merkelige ”stablane” kommet til mitt barndoms rike, som stort sett besto av sletta som stablane nå lå på. Borte var det lange lysegrønne sjøgrasset og alle mine groper og gjemmesteder. Dette området hadde jeg ålet, krøpet og løpt over. Her var jeg lommekjent. Her hadde vi lært hverandre å kjenne alle sandloppene på Søndre Torstrand, og her hadde vi lært det andre kjønn å kjenne. Småpikene som vi hadde ”mønstret” og lekt pasient/doktor med.
Nå var det totalforandret. Det var som om hele vårt område var blitt bebygd, med hus (stablane), gater og små plasser. En spøkelsesby uten innbyggere. Var den kommet for å bli? Se, det var det ingen som visste...
Det var ingen vei tilbake. Jeg måtte ta denne spøkelsesbyen i nærmere øyesyn. Den hadde allerede ligget der noen dager, og ingen turde å nærme seg. Hverken mammane våre eller de av mannsbefolkningen som var hjemme og ikke på skauen, på fiske eller i England. Ingen hadde dristet seg inn i nærkontakt med disse fremmede elementer i nærmiljøet. Tyskerne hadde heller ikke vist seg her nede, de lå i leir i nordenden av Store Moa.
Jeg sprinter ut av portrommet i Bredsdorfsgate 2. Over gata, ut på sletta og inn mellom to stablar, fortsetter nedover stabelgata, helt ned til nederste stabelen som lå omtrent på høyde med mitt yndligsgjemmested. Det var borte.
Etter en krysspeiling, på øyemål, mellom gjerdet til Vikstens Båtbyggeri og øvre del av det store sandtaket, fant jeg ut at mitt tidligere gjemmested lå omtrent midt under den nederste stabelen.
Jeg går rundt stabelen da jeg hører en lyd. Jeg bråstopper. ”Kni-iii-iis”. Den halvkvalte knisinga var ikke til å ta feil av. Det var jentefnis. Jeg var jo gutt, og burde ikke ta hensyn til slikt.
Rundt om hjørnet til den nederste stabelen, den som lå kun ti-femten meter fra toppen av sandtaket. En stor dyp grop på 25-30 meters dybde hvor vi ungane hadde vårt klengenavn ”Sandloppene” fra. Under denne stabelen lå da altså mi hule, nå med tak over.
Stabelen lå på løs sand og det var en smal sak å grave seg inn under de nederste bunnplankene og komme til mitt lille rom under. En smal sak å dekke til åpningen var det også, kun å dytte den fine gulhvite sanden tilbake i kryperenna og dekke til inngangen. Her kunne man gjemme seg i dagevis, og kun komme fram når magan skreik etter påfyll.
Lyset i sandhula mi siprer inn mellom en del av plankenes endestykker i stabelen og et mønster av sollys spiller på gulv og ”vegger” i hula mi, der jeg ligger på rygg og bedriver min yndlingsbeskjeftigelse; dagdrømmer.
Jeg drømmer om å by´ne på skolen, bli best i klassen, da jeg hører den ertende knisingen igjen. Jeg slår opp øya, og rett over meg ser jeg en liten bevegelse og et par blå pikeøyne som stirrer ned på meg mellom plankene. Det er Lille Åse som bor bare noen få hus nerrafor Vikstens Båtbyggeri, og som har en koselig, rund og blid mor som jeg har får sjokoladekake av.
”Er ded deg Per”, spør hun som om hun ikke visste allerede.”Nå sladdrær du ikke”, sier jeg med advarende stemme. ”Får jeg komme ned til deg da”, spør Lille Åse som allerede har klatret ut av mellomrommet i plankene som hun hadde funnet. ”Jadda, bare kom du, her er plass nok til begge to. Bare gå til baksia så skal jeg grave grop til deg”, sier jeg med eierklang i stemmen.
Men det vet Lille Åse fra før, for hun har kunnet holde øye med meg og gjemmestedet mitt fra pikerommet sitt i annen etasje på tredje huset nerrafor Båtbygger Viksten.
Men det visste ikke jeg, da.
Å se Åse er å se. Det var tre Åse´r i mitt rike: Store Åse, en langbent brunette bare to- tre måneder eldre enn meg og som bodde i annen etasje i det store murhuset, som vårt, midt i Kjærrgårdsgata, Åse som var tvilling med Berit, de bodde i leiligheten under meg i det store murhuset i Bredsdorfsgate, og altså Lille Åse som nå lå ved siden av meg i sandhula under nederste stabelen mot sandtaket.
Selv om penhet ikke spilte særlig rolle for oss barn var alle tre Åse´ne fra Søndre Torstrand nydelige små jenter, og hun som nå lå ved min side det nydeligste, lille eksemplar av åsearten.
Åse og jeg var nå fanget i barnelovens §1. Nemlig at når to barn, over fem, var alene sammen i eget bo (kunne være i en stor kasse, under senga, på loftet, i kjeller eller som oss, i ei hemmelig grop under en plankestabel) så var de for gifte å regne.
Dette visste vi begge uten egentlig ”å vite det”. Sånn var´re bare.
Og hva gjør to barn over fem som ”er gift”? De leker naturligvis ”Mor Og Far”! Og dagen var et helt liv lang. Først lekte vi frokost, med mimikk og imaginære spise og drikkebevegelser, gjennomførte frokostritualet, så måtte jeg ”gå på jobben”: Åle meg på magan ut krypegropa, gå en runde rundt stablane, slå med en bordbit i en utstikkende plank, så ”kona” hørte at jeg virkelig jobba. Og så returnere ”hjem”
gjennom krypegropa og inn til en ”kone” som ventet med middagen.
Dette var alvor. Åse hadde tegnet både bord, tallerkner, glass og bestikk i sandgulvet i hula vår, så her var det bare å sette seg, mens ” kona” fortalte i detalj hva som var til middan. Den alvorsfulle mimeseansen som nå fulgte, ble trukket ut i ettertrykkelige markeringer med ”kniv og gaffel”, høytidelige glassløftbevegelser med små bruddstykker av ”skål”, ”dette smakte” og ”hva er det til dessær”. Hele tiden spennende underliggende at seansens høydepunkt nærmet seg.
Med en veltilfreds mine, klapper jeg meg på magen og sier ”takk for maten” strekker meg med begge armer i været og mimer en laaang gjesp.
Disse mor og farseansene som utspilte seg mellom oss barn, mens heltene var borte, hadde intet med sex å gjøre. Dette var instinktiv skolering, her var det om å gjøre å lære seg aktene i detalj, nærmest uten annen innlevelse enn den man hadde lært fra sin eldre venn eller venninne, som igjen hadde lært det av sin eldre venn eller venninne.
Dette var ritualer, forsterket av et dyptliggende instinkt om overlevelse og videreføring av slektene. Det var krig, tusenvis av unge menn døde i kamp hver dag. Var dette en øvelse i å produsere det nye unge Europa? Dette visste naturligvis Lille Åse og Per intet om der de langsomt og blygt fulgte barnelovens §2: Avkledning og sengegang.
Sola står nå så høyt på himmelen at den ikke lenger siprer inn gjennom endeplankene og direkte inn i sandrommet vårt, så det hersker et dempet lys som gjør stemningen intim og temperaturen har øket med adskillige grader. Sanden er fremdeles kjølig men varm nok til våre spinkle kropper der vi i hvert vårt hjørne, langsomt men sikkert fjerner plagg for plagg, knestående; for det er ikke riktig høyt nok under taket til at vi kan stå helt oppreist. Som i en avtalt aksjon legges plagg for plagg midt i sandgropa i form av et liggeleie.
Snart var senga vår klar.
”Du Per”, sier Åse hviskende, ”Ja?” ”Jeg hakke gjordt det før”, sier hun så unnskyldende der hun står, naken, helt uten blygsel og ser på meg med en alvorlig mine.
Jeg tenker meg lenge om. ”Det jø´kke´no Åse, bare legg deg ned så skal jeg vise deg. D´ække fali, j´økke vont eller no”, legger jeg til veslevoksent.
Jeg hadde nemlig erfaring med dette, noen måneder eldre enn Åse, som jeg var, hadde jeg en rimelig god start med både Rikke og Store Åse. Riktignok ikke i stablane under så gunstige forhold som dette... Eget hus og greier, men jeg var allerede en ”erfaren” ”Mor og Far”-leker. Det var nemlig slik i denne perioden av livet at alle anledninger til ”øvelse” ble optimalt benyttet. Alle omtrent jevngamle barn av forskjellig kjønn hadde nærmest en plikt... i alle fall en drift... eller instinkt til å erfare nettopp dette. Sjalusi eksisterte ikke, kun en dypt rotet interesse og nysgjerrighet.
Åse hadde allerede lagt seg klar på vårt felles leie av klær og lå og ventet med bena godt sammen med et spent uttrykk i ansiktet. Jeg legger meg forsiktig oppå henne og plassere hodet ved siden av hennes, med munnen inntil hennes øre og hvisker:
”Du ser det Åse, at tissen min skal være der som tissen din er, åsså ska´n være der en laaang stund”, sier jeg, mens jeg teller til ti tre ganger, ruller meg av og legger meg ved siden av henne.
Samleiet var over og og jeg strekker meg over Åse og slår av en imaginær bryter mens jeg klikker med tungen ”klikk”, sier god natt´a, snur meg rundt og by´ner å snorke. Etter en stund hører jeg også Åses små grynt som forteller meg at hun er med på leken. Etter en liten stund er det tid for morgen og jeg former en ringetone ved å la tungen flagre fort mot baksiden av tennene og vekkerklokka ringer.
Tid å stå opp. Det er da Åse sier ”får jeg se på din, så får du se på min?”
Dette var et vanlig fenomen i "far og mor"-leken, å mønstre hverandres intimiteter. Jeg setter meg bedre tilrette for at hun skal få se herligheten. ”Hva heter den”, spør Åse. ”Tiss vel”, sier jeg. Åse tenker seg leeenge om før hun sier: ”Jeg syns den ser mere ut som ”Putte”, sier hun sakkyndig. ”Få se på din, da”, sier jeg, og Åse lar meg usjenert undersøke sin lille forhøyning med den lyserøde, lille sprekken.
”Jeg syns den ser ut som Mutte jeg”, sier jeg. Vi ler hjertelig begge to over de treffende navnene og var helt overbevist om at Putte og Mutte var hemmelig for alle andre enn oss, og at de kom til å stifte nærmere bekjentskap med hverandre når tiden og ikke minst vi var modne, eller i alle fall modnere. Skjebnen skulle ville det annerledes.
Uuuuuuul-Uuuuuuuul-Uuuuuuuul. Den hysteriske lyden ljomer ut over hele lågendeltaet, Torstrand og Rekkevik, det er de trehornede sirenene på toppen av Mesterfjellet og Oseberget som varsler med sine hysteriske uuuuuuuuuul som går gjennom marg og bein. Flyalarmen.
Åse trykker seg inntil meg og jeg legger armen om henne. ”Jeg er redd jeg, Per”, sier hun. ”Mamma har sagt at når vi hører den så må vi hjem med en eneste gang. Åsså må vi fort ned i kjeller´n”, legger hun til og ser bestyrtet på meg. ”Vi kler på oss fort”, sier jeg, ”så kan du fly hjem, åsså flyr jeg hjem når jeg ser at du har kommet inn porten”. Åse nikker og kler fort på seg. ”Og Åse - ikke si te´non”. ”Tett som ei potte”*, sier Åse og åler seg gjennom krypegropa og ut i det blennende solskinnet.
Jeg åler etter og ligger i åpningen og ser Lille Åse løpe som en lite fe gjennom Hausane, og det siste jeg ser er at hun smetter inn gjennom et hull i gjerdet på baksiden av huset til den runde, lille, snille mamman sin.
Flyalarmen stilner i det samme Åse er i trygghet hjemme, og da kan jeg høre den dype, faretruende og vedvarende motorlyden av mange store fly i lufta, langt borte. Lyden nærmer seg fra vest og da er det engelske bombefly som nærmer seg, og det er de som er fali´. Akkurat det har jeg litt vanskelig med å forstå, at man skal være redd for vennene våre, for det var de jo de engelske. Åsså var det greit med de tyske flya som fløy over, for da måtte vi ikke gå i kjeller´n. Og da kunne vi stå å glane på dem så møe vi ville. Men greit nok. Man måtte jo forholde seg til disse merkelige voksne menneskene, selv om det av og til var vanskelig å skjønne seg på dem.
*1. Sika= Nede ved Lågen i piletrebevokst urskog hvor vi ongane kunne ferdes. Ulovlig selvsagt. Her var det om å gjøre å være liten og lett. Et stort og tungt individ kunne risikere å plumpe i til over panna.
*2. Barnelovens §3. Å aldri fortelle til noen, var egentlig en selvfølge for oss barn og da spesielt mens "heltene" var borte.