Smøla har 14 gravsteder, hvorav 12 stelles/vedlikeholdes jevnlig og er i fortsatt bruk. Det er spesielt med så mange gravsteder i en kommune som ikke er større. På Smøla er kirke og gravsted ikke fysisk knytta opp mot hverandre. Smøla har 4 kirker og bare gamle Edøy kirke har kirkegård helt opptil kirka. Gravstedene ellers ligger spredt omkring på øya, -der det finnes ly, jord eller er tilgang med båt. På de fleste gravstedene står et ”klokkehus”, et lite hvitmalt hus med tårn eller spir der det henger ei klokke som det ringes i ved begravelser. Klokkehusene brukes ellers til oppbevaring av utstyr. Jeg bruker i artikkelen uttrykket gravsted som er uttrykket folk flest på Smøla bruker. I offisielle papirer brukes helst uttrykket kirkegård, og i tidligere skrifter/artikler kan vi se begrepene omhverandre.
Hvorfor så mange gravsteder?
Smøla var frem til 1964 delt i 3 kommuner/herred; Edøy, Bratvær og Hopen. Noe av forklaringen på at det er så mange gravsteder har med denne inndelingen å gjøre. Kommunene hadde hver sine gravsteder som befolkningen soknet til. Etter at Smøla ble en kommune, har denne inndelingen i all hovedsak fortsatt, nå ved at det er 3 kirkesogn med samme navn, alle tilhørende Edøy prestegjeld.
Det var ikke sammenhengende vei helt rundt Smøla før på 50-tallet. Med manglende veier måtte folk ha tilgang til gravsted der det var fremkommelig for dem med båt, til fots eller på annen måte, Særlig på Sør- og Vest-Smøla, det som tilhører Bratvær sogn, var tilgjengelighet med båt fra øyene viktig. Gravstedene her ligger ganske tilgjengelig med båt, selv om vi etter dagens målestokk vil mene at det var langt å bære kistene fra sjøkanten og til det enkelte gravstedet.
Jord måtte det være der gravstedet skulle anlegges. Bøndene ville helst ikke avstå jord/grunn til dette formålet, og ikke alle ønsket et gravsted som nærmeste nabo heller. Når gravsteder skulle anlegges måtte det letes etter steder der det naturlig var noe jord. Ofte var det myrjord.
Myrjord konserverer, og ”gjenbruk” av gravstedene har ikke vært egnet alle steder. Gamle gravsted har blitt slettet, og nye måtte opprettes andre steder på grunn av dette. Det har vært kjente gravsteder både ved Hopen kirke, på Dyrnes, Bratvær og ytre Roksvåg som ble slettet i sin helhet da de ble fulle. Det er altså flere forhold som har hatt betydning for at Smøla har mange gravsteder og beliggenheten av dem.
Oversikt over gravstedene.
Som nevnt er det 14 bevarte gravsteder på Smøla i dag. 13 av disse ligger under Kirkekontoret som har økonomisk ansvar for vedlikehold. Vedlikeholdsbudsjettet for gravstedene er 15.000 kr i 2009. Da prioriteres klipping av gress på gravstedene. Alle gravstedene under Kirkekontoret, unntatt Minnelunden i Dyrnesdalen, er klippet og stelt, noe de besøkende jeg traff satte stor pris på. Annet vedlikehold tas etter streng prioritering. Hopen gamle gravsted er et kulturminne, og sorterer under kulturavdelingen i Smøla. Hvem som har ansvar for stell og vedlikehold synes noe uklart.
Edøy sogn:
Edøy kirkegård: Ligger på historisk grunn like ved Edøy gamle kirke og er anlagt i middelalderen. Mange gravminner er slettet , men fortsatt finnes de eldste gravminnene på Smøla her. Her er mange gamle jernkors og også en del liggende gravminner av jern datert tilbake til tidlig 1800-tall. Ved begravelser ringes det med kirkeklokkene.
Ødegård (gamle) gravsted: Vakkert beliggende ved Edøy kirke og menighetshuset Fredheim,- nede ved sjøen. Plasseringen er nok tilfeldig og ikke valgt fordi gravfølgene kom med båt til dette gravstedet. Gravstedet ble anlagt i 1910. Det ble henta mye jord i den forbindelse. Festa graver kan fortsatt brukes til urnenedsettelser. På grunn av nærheten til Edøy kirke ble klokkeringing fra kirka brukt ved begravelser. Det fortelles at det ble ringt med kirkeklokka til kista var senket helt ned i grava. En gutt hadde jobben med å kikke og gi beskjed om når ringinga kunne opphøre.
Ødegård nye gravsted: Ligger ved O. Soleims Minne (det gamle biblioteket) på Innsmøla. Ble tatt i bruk i 1963. På gravstedet ligger et noe slitt klokkehus uten klokke. Ved begravelser ringes det i kirkeklokkene i Edøy kirke før gravfølget går i prosesjon til gravstedet. På grunn av myrjord og problemer med drenering er gravstedet redusert i forhold til hvordan størrelsen opprinnelig var planlagt.
Rokstad gravsted: Ligger like ved veien på Rokstad. Gravstedet er anlagt ca 1921 og ble utvidet og opprusta i 2007. Området består av god jord med skjellsand. En del av gravstedet har uvigsla jord,- for ikke-medlemmer av statskirken. Rokstad gravsted fremstår som et gravsted for å møte fremtiden. På gravstedet ligger et nydelig klokkehus. Vinduene er mer forseggjorte enn i andre klokkehus, og innvendig er huset nymalt i tilnærmet de fargene som var opprinnelig. Noen gravminner fra Ytre Roksvåg ble flyttet hit da det gravstedet ble slettet.
Hopen sogn:
Sætran gravsted: Ligger vest for Nordsmøla skole like ved veien,- veldig skjerma for vær og vind. Ble anlagt i 1934. Har et lite klokkehus med klokke.
Aunvågen gravsted: Velstelt gravsted beliggende mellom Brennskag og Hopen, som ble tatt i bruk i 1932. På gravstedet er det fortsatt mange stelte graver fra tiden gravstedet ble anlagt. Gravstedet er omgitt av grantrær , i kontrast til det karrige landskapet rundt. Klokkehuset med klokke er lite , men har et særlig høyt spir. Det er hull i taket og fukt kommer inn, og det trenger sårt reparasjon/oppussing. Dette er gravstedet for Hopen.
Veidholmen gravsted på Innveigen: Gravstedet, som trolig ble tatt i bruk i 1900, har storhavet som bakteppe. Her har det vært nødvendig med tilgang med båt. Båt- og sjømotiv er det også mange av -, helt fra motivet i porten til motiv på mange av gravminnene. Klokkehuset med klokke er eternittkledt og litt slitt, men har en fin fasong og virker i brukbar stand med tårn og gulv uten råteskader.
Hopen gamle gravsted på Roksvåg: Ligger vakkert nede ved sjøen uten vei helt frem og er nå et kulturminnested. Det ligger fysisk i Edøy sogn, men var i praksis tilhørende Hopen. Gravstedet ble anlagt på slutten av 1800-tallet. Jord måtte tilkjøres. Gravstedet er ikke lenger i bruk selv om det er fortsatt er et par graver fra 1920 og 30-tallet som tydelig stelles. Kanskje en hengiven datter? Gravstedet er omgitt av en vakker steingard, og delvis en nedlagt revefarm. Villnisset tar fort overhånd her, så hvem som skal ta den årlige slåtten er viktig å avklare. Noe skog og kratt ble ryddet i 2008. Selv om gravstedet ligger ved sjøen, er tilgang med båt ikke bare enkelt på grunn av stor fjære i området. En kan derfor undre seg hvorfor gravstedet ble anlagt der det ligger.
Bilde: Hopen gamle gravsted: Flotte gamle gravminner ved en nedlagt revefarm
Bratvær sogn:
Lillenes gravsted:Ligger lunt til ved Dyrnes og er velstelt, ryddig og har god plass. Gravstedet ble anlagt i 1928, og har fortsatt lesbare gravminner fra den tiden. Kan brukes ved urnenedsettelser. Klokkehuset er eternittkledd og har ei lita klokke.
Vollan gravsted: Ligger like ved hovedveien og nær veien til Bratvær kirke. Gravstedet ble opprinnelig anlagt på 1800-tallet, men var en periode stengt og ble påfylt jord og nyåpnet i 1971. Det finnes fortsatt gravminner fra 1883 her. Noen gravminner fra det sletta Bratvær gravsted står inntil den gamle, vakre steingarden. Klokkehuset er derimot nybygd samtidig med nyåpninga, og er derfor i god stand. Det har en annen utforming enn de andre klokkehusene på Smøla. Klokka er plassert i ”hovedrommet” og ikke i tårnet slik det er i de gamle klokkehusene, trolig for at det skal være lettere å ringe i den.
Bilde av klokka i Vollan klokkehus: Praktisk løsning på klokkeringinga.
Dyrnesdalen minnelund: Ligger i Dyrnesdalen ved golfbanen uten vei helt frem. Gravstedet ble tatt i bruk i 1905 og var i bruk frem til ca 1955. Før var det inngjerdet og det sto også et klokkehus med rike utskjæringer der. Det var i så dårlig forfatning at en tidligere graver fikk rive det og ta det med seg. Den videre skjebne etter det er uviss. Gravstedet bærer i dag preg av å være ustelt og i forfall. Det står imidlertid flere vakre og interessante gravminner der som er vel verdt å bevare som kulturminner for ettertiden.
Råket gamle gravsted/ Skartneset: Ligger lunt i enden av Langvassvågen. Gravstedet ble tatt i bruk i 1931, og selv om det fortsatt er godt med plass, foretas bare urnenedsettelser her nå. Det lille klokkehuset med klokke virker ganske nymalt utvendig, men trenger litt stell innvendig. Klokkehuset har noen forseggjorte detaljer og ei fin dør.
Gjelberg gravsted: Ligger mellom Gjelberg og Ersnes et stykke fra hovedveien, men brukbart tilgjengelig med båt fra blant annet øyene Odden, Karlsholmen, Korsholmen, Tranøya og Orholmen . Gravstedet ble tatt i bruk i 1908, og var aktivt i bruk fram til 1948 da det ble anlagt nytt gravsted på Ersnes. Det sto tidligere et lite klokkehus på påler her. Det fortelles at klokka fra dette klokkehuset ble flytta over til klokkehuset på Ersnes da dette ble bygd.
Ersnes gravsted : Ligger lunt og skjermet ved veien til Ersnes. Bygdefolket har det siste året, på eget initiativ, utvidet og satt i stand gravstedet på dugnad, og både vann og benker er kommet på plass. Gravstedet er velstelt med mange forseggjorte gravminner av nyere dato. Klokkehuset har fin utforming, men er dessverre i dårlig stand.
Særegne klokkehus på Smøla
På Smøla er det fortsatt 9 bevarte klokkehus, alle litt forskjellige. Arkitektonisk minner mange om små kirker eller kapell i gotisk stil med høyreiste tårn og spir. Klokkehusene på Ersnes, Lillenes og Rokstad er eksempler på denne typen klokkehus. Andre, for eksempel på Råket gamle og Aunvågen, er formet mer som et tårn. Mange har et kors eller annet motiv i toppen, og det er ulike varianter av takskjæringer, vindusutforming og dører. Flere av dem er ganske forseggjorte og har fine bygningsmessige detaljer. En kan undre seg over at det er lagt ned såpass mye arbeid og variasjon i klokkehusene. Det kunne derfor vært interessant å vite mer om hvem som har hatt ansvar for bygging og utforming, men det viser seg vanskelig å få tak i slike opplysninger.
8 av klokkehusene har klokker av varierende størrelse. Trolig er det private innsamlinger i menighetene som har gitt penger til klokker i klokkehusene, og klokkene har derved blitt noe ulik. Det er i forbindelse med denne artikkelen ikke forsøkt innhentet mer opplysninger om de enkelte klokkene.
Som nevnt er klokkehusene bygd fordi kirke og gravsteder på Smøla ligger atskilt med noen få unntak. Vi kjenner til klokkehus/klokketårn både i andre land og i Norge helt tilbake til stavkirkenes tid. Små frittstående klokkehus eller tårn av tre, støpul, ble bygd ved siden av kirken eller på kirkegården, kanskje på grunn av dårlig økonomi. Det skjeve tårn i Pisa er også et klokketårn. Et søk etter ”klokkehus” på nettet forteller at mange klokkehus ble bygd rundt 18-1900 tallet i Norge, særlig langs kysten og nordpå. Det er ikke er så mange igjen, og de fleste av de bevarte har en enklere utforming enn klokkehusene på Smøla.
Klokkehusene på Smøla er fortsatt i bruk ved begravelser. Da ringes det i klokken - før og etter jordpåkastelse. Klokkehusene brukes også til oppbevaring av utstyr, og for noen tiår tilbake skiftet også presten til kjole i klokkehuset.
Det antas at klokkehusene er bygd samtidig med at gravstedene ble anlagt, eventuelt noen få år etter. Hvis det stemmer skal klokkehuset på Veidholmen være det eldste, og de andre ”gamle” klokkehusene være bygget i 1930-årene. Det fortelles at klokkehuset på Rokstad hvertfall sto der på midten av 30-tallet. En snekker Iver Rokstad forbindes med dette klokkehuset, enten ved nybygging eller en restaurering, men det har ikke lyktes å få flere opplysninger om dette.
I dag fremstår mange av klokkehusene først og fremst som et redskapskur, og flere er rotete og ustelte. Mange av smølaværingene jeg tilfeldig møtte på gravstedene oppfattet da også husene som redskapsskur. Mens tilreisende jeg møtte kommenterte de små klokkehusene som en overraskelse i Smølalandskapet og som noe helt særegent.
Gravminner forteller historier.
Gravminnene vi finner er veldig forskjellige - fra jernkors eller liggende jernplater fra slutten av 1800-tallet og til dagens ”polerte” gravsteiner som ofte er rikt dekorert. Vi vet at tidlig i forrige århundre var det mange som ikke hadde råd til gravstein, og det ble da bare satt ned trekors. De fleste av disse er råtnet opp, men et og annet finnes ennå. Fra første halvdel av forrige århundre er gravsteinene ofte små og enkle. Disse er vakre, og flere av dem går rett til hjertet den dag i dag.
Gradvis blir det mer vanlig med symboler og inskripsjoner. Kors, roser, liljekonvall o.a. er vanlig sammen med henvisninger til bibelord eller sitat av slike. Fra 1960-tallet blir det flere inskripsjoner med motiv fra sjøen: båter, fyrtårn og bølger. Gravsteinene og dekorasjonene på dem blir større. Det kan ha sammenheng med at folk får bedre råd. Omtrent på denne tiden ser vi sjeldnere at tittel eller yrke står på steinen. Før denne tiden står det ofte lærer, los, handelsmann o.a. Vi finner også gravsteiner uten fornavn, bare med tittel og initialer av fornavnet før etternavnet. Det setter i sving tanker om hvordan vedkommende ble oppfattet av sine nærmeste, eller kanskje ønsket å bli oppfattet.
På Smøla er det tradisjon for å stelle graver i generasjoner. På min rundtur på gravstedene la jeg generelt merke til at graver fra 50-60 år tilbake fortsatt stelles. Mange graver helt tilbake til 1920- tallet pyntes fortsatt med friske blomster.
Gravminner er historiefortelling. De forteller mye om tiden vedkommende levde og døde i. Det er diskusjon på Smøla som andre steder om gravminner skal slettes eller bevares. Sentralt legges det nå føringer på at gravminner er kulturminner som skal bevares.
Gravskikker på Smøla
På Smøla er det særlig historier om begravelser fra folk som bodde på øyene som fascinerer. Kista med den døde ble fraktet i båt til gravstedet. Ofte var det en hel dagsreise. Både i tidligere Smølaminne og i Bygdebok for Smøla er det beskrevet strabasiøse ferder med gravferdsbåten. Gravølsbåten til ”Bestemor Guri” fra Tranøya som Betuel Tranøy forteller om i bygdeboka, hadde en slik stabasiøs ferd i 1902. Det var en lang tur og da de kom frem ”måtte de grave grav før de fikk kisten i jorden, slik det var skikk ennå den gang”. Hvor bestemor Guri ble begravet forteller historien ikke, annet enn at vi forstår at turen gikk til eller forbi Skartneset (Råket). Gravstedet på Skartneset var ikke anlagt i 1902. Kan det være til Vollan eller Bratvær gravsted som nå er slettet?
Gravstedet på Gjelberg ble anlagt i 1908, og fra da av kunne folket fra øyene på Sør-Smøla reise dit. Unntatt var folket på Ringsøya som hørte til Edøy kirkesogn. Jeg kom over et bilde fra en begravelse på Tranøya i 1931, og fikk bekreftet i gravferdsprotokollen at den døde, motormaskinist Peder Julius Hansen Arnøy, er begravet på Gjelberg ” i 8 rekke No1 fra sydvest”. På bildet ser vi hele familien samlet på tunet utenfor huset for å ta avskjed med den døde, slik skikken var.
Bilde fra begravelse: Ved kista til Peder Julius Hansen ser vi enka Elida Johanne som nr. 3 fra venstre med sønnen Jan Magnar 3 år gammel i høyre hånd. Dattera Else, 8 år gammel står helt til høyre på bildet. Det var også en sønn til, Kolbjørn, 5 år gammel. Familien flyttet til Hallarøy 3 år senere.
Tidligere var det vanlig blant folket på øyene og på yttersida av Smøla at begravelse og jordpåkastelse skjedde til forskjellig tid. Magne Gjernes beskriver dette i Smølaminne 1994. Bare prester kunne foreta jordpåkastelse, og presten var lettest å få tak på innersida av øya. Når presten ikke var der, var det en bibelkyndig lekmann som tok seg av det seremonielle under begravelsen. Ofte ble det satt stokker ned til kista før kista ble nedgravd. Når presten senere skulle foreta jordpåkastelse (det ble ofte gjort på flere graver samtidig en prekensøndag) ble stokken tatt opp igjen, slik at de 3 spadene med jord kunne nå ned til kista. Før presten hadde utført denne handlinga, var ikke begravelsen fullført. I mange av gravferdsprotokollene i Bratvær sogn ser vi at det er anmerket forskjellige dato for begravelse og jordpåkastelse. Tidligere var familien og slekta mye involvert i det praktiske rundt begravelsen, -vi husker at Betuel Tranøy fortalte at de grov grava sjøl. Helt opp til 1950-60 tallet var det også vanlig at 2-3 karer fra slekta ble igjen etter jordfestelsen og grov igjen grava. Dette arbeidet er nå overtatt av det offentlige.
På Smøla har det i årenes løp drevet i land mange ukjente lik etter forlis. Folket på Smøla har tradisjon for å gi disse et siste hvilested. Både på Ødegård gamle gravsted og på minnelunden i Dyrnesdalen finner vi gravminner med tekst som forteller om slike. Minnesteinen på Ødegård gamle gravsted fra 1921 er hugget av billedhugger Daniel Hagerup. Hver 17. mai legges det fortsatt krans på dette minnesmerket.
Bilde – minnesmerke gamle Ødegård m/ inskripsjon: Ukjende frendelaus, framande kom de hit fraa hav. Underleg tekne kransar vi dykkar grav. Reist av ungdomen i Edøy 1921.
Både gravstedene med klokkehusene og gravminnene er blant dagliglivets kulturminner. Hver for seg forteller de brokker om det sosiale livet på Smøla både før og nå. De forteller om personer som er elsket og om de som er glemt. Vi får et bilde av et folk som har lagt ut på strabasiøse gravferdsreiser, som begraver ukjente døde og som steller gravene til familie og skyldfolk gjennom generasjoner. Når vi ser gravstedene og gravminnene i en større sammenheng, forteller det oss om utviklingen på Smøla; om status og fattigdom, om båt som et viktig kommunikasjonsmiddel, om problemer med myrjord og etter hvert om økende velstand. Også dagens problemer med små budsjetter til vedlikehold av gravstedene og særlig klokkehusene får vi innblikk når vi besøker gravstedene.
Gravsteder og gravminner setter sving mange følelser og tanker hos den besøkende,- tanker om de som ligger der og om egen forgjengelighet. De er dessuten et skattkammer når det gjelder å finne egne røtter og tilhørighet. De mange gravstedene på Smøla er også særdeles vakre syn der de overraskende dukker opp i landskapet. Spørsmål om hvordan gravstedene og klokkehusene best kan bevares for kommende generasjoner kan jeg ikke besvare, men spørsmålet er reist.
Kilder:
Samtaler med Karle Gjernes, Nils Dyrnes, Lars Rokstad, John Kaspar Stensønes, Kirsten Singleton, kirkeverge Nils S. Gjøstøl og kirkegårdsarbeider Ronald Røstad.
Hopen kirke 75 år- Jubileumsskrift
Gravskikkar på Smøla – Magne Gjernes - Smølaminne 1994
Farmor Guri er død – nedskrevet av Betuel Tranøy 1959 – Smøla bygdebok III
Avisutklipp fra Romsdalsposten 1921 – Smøla bibliotek sitt arkiv
Bildet fra begravelsen på Tranøya i 1931 er utlånt av Randi Hansen Iversen.
Om klokkehus/-tårn: Wikipedia, DIS Norge, kirkevergen i Hadsel kommune i Lofoten
Skrevet av Hildegunn Orholm