• Photo: Privat (Opphavsrett)
  • Photo: Privat (Opphavsrett)
  • Photo: Privat (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)

Verden i Grønli

Jeg henger i vinduskarmen i annen etasje og ser ned på Grønligata. Jeg venter på bestefar som skal komme hjem fra jobben hos Thor Dahl.

Han selger varer i butikken på brygga, og han pleier å ha med  en Lohengrin til meg. Jeg har en hel skuff med ”Långgren” på kjøkkenet som bestefar ikke vet noe om. Egentlig liker jeg ikke sjokolade, men det vil jeg ikke si til ham, for da blir han sikkert lei seg.
Vi har hatt hvalkjøtt med ertestuing til middag i dag, til dessert hadde vi rødgrøt med den fløten som ligger øverst på melken. Vi har ofte hvalkjøtt til middag, for det er billig og sunt, sier mamma. Mamma, broren min og jeg har vært på Breili gartneri for å kjøpe doble primula til å ha i stuevinduene. Hun er ferdig med vårrengjøringen og har bonet linoleumen. Koksstøvet gjør det så skittent, sier hun, og er veldig glad det er blitt vår. Nå må hun springe nedover trappene for å redde de hvite gardinene som henger ute til tørk. Hvalbåtene har pustet litt ut av pipene sine igjen og da blir gardinene prikket av sot.

Hvalfangerne
Jeg har flere onkler som er på hvalbåt. Det er kjempegøy når de kommer hjem om våren, for de har med seg ”jusi-frut” og har vært innom ”Keptåvn” og ”Dørrban”. Hvalfangerne ser annerledes ut enn de som er hjemme hele året, synes jeg. Særlig når de kommer hjem, da har de sleik i håret og går utover med beina. Noen voksne sier de sitter mye på ”prommen og drekker”, og det er ikke tomtebrygg. Jeg er med i snekka til bestefar når hvalbåtene kommer inn fjorden. Mange mennesker står på brygga i fine klær, det er nesten som 17. mai. De siste ukene har vi hørt på at hvalfangerne prater på radioen. Tjøme Radio heter det. De sier mest ”over”, men de voksne kjenner mange av dem og liker å høre på det de sier. Når de sier ”over”, så snakker konene deres, og de snakker mye mer enn mennene. En gang spurte en dame om han var glad i henne, og da svarte mannen at det er mange som hører på, ”over”.
Jeg skjønner ikke hvorfor ikke bestefar kommer snart? Nå har jeg sett ut av vinduet sååå lenge. Kanskje har han vært på motorbåtforeningen først og sett etter snekka si. Han er formann i ”Den Kongelige Norske Motorbåtforening”. Der er det bare gamle menn, de koker kaffe på primusen, og nesten alle røyker pipe og har lue med brem. Det er mange som pusser opp båtene sine der nede nå om våren. Da får jeg lov til å være med bestefar dit ned.

Bestefar har hytte. Den ligger på Nilseholmen på Storøya. Den er liten og rødmalt og har utekjøkken med tak over. Der er vi mye om sommeren. Det er to strender der og en brygge hvor båten ligger. Ytterst er det et lite skjær og der er det dypt vann. Hver morgen er jeg med pappa eller bestefar og lystrer ål i bukta. De ekle ålene lever selv om de tar av hodet. Vi spiser dem til frokost.
Der er endelig bestefar. Han vinker til meg og roper: ”Unni, vil du være med meg i snekka ut til hytta en tur? Jeg har med Lohengrin til oss..”

Den lille jenta som ventet på bestefaren sin er for lengst blitt voksen. Grønli var et fint sted å vokse opp. De fleste hadde jobben sin i nærheten. Framnæs, Bryggeriet, Thor Dahl og Brygga var stabile arbeidsplasser. Det var et typisk arbeidersamfunn, mange var hvalfangere og sjømenn. Den Kongelige Norske Motorbåtforening var mannfolkenes samlingssted. De fleste hadde snekke, og de dørjet etter makrell, satte garn og hadde ruser og teiner. Lystring etter ål var også en beskjeftigelse. Derfor hadde mange en liten hytte ute på holmer og skjær hvor de kunne rense og bøte garn.
I sommermånedene var det mye liv og røre i Grønli. De fleste sjøfolkene var hvalfangere som var hjemme om sommeren. Innkjøpene ”på bok” ble gjort opp med kolonialen, hus og hage ble stelt og vedlikeholdt. De færreste hadde bil, men det var ikke så farlig. De skulle som oftest bare ned på brygga. Søndagsturen var ikke lenger enn at man rakk hjem til stek og surkål klokka tolv.
Om vinteren akte vi med kjelke og voksduksbiter, vi husker kalde beksøm støvler og lukten av våt ull. Vinterkveldene var varme fra koksovnen, ønskekonserten og Kinasjakk.
Grønli var hele min verden – og noe mer var det ikke behov for.
 

Teksten er hentet fra "Rumpetroll og hvalunger" første bind i serien "Mitt kjære Sandefjord". Serien er redigert av Anne Thuve Høst og Per Ramberg, Sandefjord, og utgis av Norgesforlaget, Porsgrunn. BInd 8 kommer høsten 2009.

Share to