Også i Valbonne er verden liten
Det var i julehelgen, men det var 20 grader pluss. Fordi vi var i Valbonne – noen kilometer opp fra Middelhavet og Antibes. Vi hadde nylig flyttet til området og spaserte rundt i småbyene i området for å bli kjent.
En lys og fager dame kom oss i møte. Hun må være nordisk, tenkte jeg, og spurte om veien til byens sentrum, på norsk. Hun svarte på svensk, og vi slo følge til en fortausrestaurant hvor vi spiste lunch sammen.
Damen het Birgitta og fortalte at hennes farmor var fra indre norske Østland, og at hennes far hadde tatt morslektens gårdsnavn Øystad og forsvensket det til Øjstad, som da også var hennes pikenavn. ”Navnet er kanskje fra Søndre Land”, sa jeg, ”hvor jeg bodde en stor del av min barndom”. Og det var det. Hun hadde besøkt bygda sammen med sin farfar og sin franske mann, Patrick Griolet. Han er historiker og hadde arbeidet i Sverige som gjesteprofessor og i Norge som kulturråd. Sverige belønnet ham med en kone, mens han i Norge bare ble ridder av St. Olav.
Birgitta og jeg snakket om gårdene som våre forfedre og slektninger hadde hatt og hadde, til lenge etter at min samboer hadde fått nedfallende ører og var blitt flakkende i blikket. Jeg lovet å gå inn i mitt Brother’s Keeper slektsprogram med 17.000 navn for å se om Birgitta og jeg kunne ha noen felles slektninger registrert der.
Jeg fant ingen. Årsaken viste seg å være at Birgittas norske forfedre hadde skiftet etternavn fem ganger over de siste generasjoner, fordi hennes aktuelle slektslinje gikk gjennom kvinnene, og som etter tidens skikk tok ektefellens etternavn. Frem med ”Boka om Land”, bind III. Dessuten fikk jeg låne Birgittas eksemplar av hennes slektning Rolf Hornsliens ”Slekten Hornslien fra Hadeland og Land”.
Da jeg fikk plassert hennes kvinner med ”riktige” menn, ble det blink: Hun var både min fjortenmenning og datter til min trettenmenning. Det kom av at i perioden 1550 til 1750 gikk denne slektslinjen min ut i to grener som gikk sammen igjen på siste tidspunkt. I mellomtiden hadde den ene grenen klart å skape en generasjon mer enn den andre.
Birgittas og min første felles ane var Eystein Guttormson Bratt (ca 1475 – 1550). Det tør man nesten ikke mer enn å hviske, fordi det har vært mye og sikkert saklig bra kritikk av svak dokumentasjon for deler av denne slekten, angivelig for å pådra seg gloriøse og blodtørstige vikingkonger som forfedre, og adelige gen-ytere i mellomtiden. Det er viktig å påpeke at min kompetanse om dette er svak, så amatører som jeg må også alltid nøye angi kilde for de opplysninger som gis (unntatt her, for å unngå spurveskyting med kanoner for ikke-slektsgranskere!).
Slektsgranskning medfører ofte mistanke om snobberi: Mesteparten av våre forfedre var vanlige hverdags-mennesker som gjorde så godt de kunne under vanskelige forhold, men blir lett borte i historiens skumring – mens de rike, ledende, kjente og ikke alltid like sympatiske har satt spor etter seg, som det er mye lettere å se og finne. Dessuten er det mye enklere for historisk interesserte, uten vitenskapelige ambisjoner, å relatere de kjente mennesker man finner til deres samtids historie.
Men når man leser de gamle bygdebøker dukker det også opp holdninger og undersøkelser som i nåtid ikke er helt i tråd med god tone og det politisk korrekte, kanskje særlig innen antropologi. Selv om det understrekes at andre raser enn den nordiske også kan være bra, vil Birgitta og jeg her kunne lære at vi som Landinger tilhører et område i verden som er av de mest renraset nordiske, særlig med hensyn til øye-og hårfarge, høyde, lemlengde og langskalleform. Det er også antydninger om at innmaten i nordiske raseskaller heller ikke er av de dårligste. Mine rundskallede venner heller til andre oppfatninger.
Tilbake til våre forfedre – uansett hjerne-emballasjens form: Eystein Guttormson Bratt hadde som oldebarn Ingrid (f ca 1595) som er en av Birgittas formødre. Ingrids bror Guttorm Bratt (ca 1580 – 1661) var forfar på min side og regnet seg som bygdas fremste i Land. Han var en notorisk kranglefant som lå i tvister med mange, herunder en av mine andre forfedre – sognepresten Niels Lauritzen Gram (1599 – 1679), blant annet om hvem av dem som skulle oppføres først på offentlige lister. Det ble sagt at ved en anledning plasserte Guttorm under prekestolen en butt med ikke helt vellykket rakefisk, som stinket så ille at den gode Niels måtte ut og brekke seg. Det ga Guttorm anledning til å innklage presten for å ha vært beruset under gudstjenesten, slik at han måtte ut og spy. Hadde de to herrer visst at de skulle ha felles slektninger 350 år senere, ville antagelig begge rotert heftig i graven!
I 1612 var prestens far Laurits Gram (ca 1570 - 1631) fogd, som sammen med bøndene stoppet skottetoget i Gudbrandsdalen på leiesoldatenes ferd mot Birgittas svenske forfedre. Etter sigende ble de fleste skotske krigsfangene hugget ned, unntatt offiserene som ble sendt til Danmark for rettergang, og de menige som hadde et yrke man hadde bruk for - hverken demokratisk eller særlig humanistisk, men ”historisk”. En av disse håndverkere fra Ross i Skottland var muligens stamfar til en familie jeg er inngiftet i.
Kultur? Kanskje er det primært fellesskap – som genealogi - på godt og vondt? Som er mer omfattende enn vi til vanlig vil tro? Derfor, neste gang du gammel-chevaleresk kysser en vakker dame på hånden et eller annet sted i verden, så vær forsiktig slik at senere kunnskap ikke gjør at høfligheten kan bli oppfattet som et listig, om enn ikke bevisst, skritt mot lindrig incest.
Denne fortellingen er et bidrag til DIS-Norges konkurranse om digitale familiehistorier. Lenke til mer informasjon om dette øverst i høyre spalte.