Slik starter historien om mine oldeforeldre, Aslak og Guro. Vel, egentlig slutter historien her, og jeg skal forsøke å forklare hvorfor.
Aslak ble født på husmannsplassen Svinåsen under Tveit i Åmli i 1869. Guro, eller Gro som hun ble kalt, ble født på Strand i Treungen i Nissedal i 1876. De traff hverandre en gang på midten av 1890-tallet, og giftet seg i 1896. Det var visst ikke så uvanlig for folk i Åmli å finne seg ektemake i nabobygda på den andre siden av amtsgrensen. To av Aslaks søsken giftet seg også i Treungen- med søsken av Gro.
Deres første bosted var i hennes hjembygd Treungen. Her ble de to første barna født, Eivind i 1898 og Gunda i 1900. Ikke så lenge etter fikk Aslak muligheten til å rydde seg et gårdsbruk langt inne på heia, i Haukedalen i Åmli. Kort etter ble det tredje barnet født, Halvor.
Min oldefar var nok en dyktig bonde og en sterk arbeidskar. Han skapte seg et hjem og et utkomme for seg og sine der inne på heia. Han spedde på inntekten med å hogge tømmer for bøndene i området om vinteren. Gro gjorde tradisjonelt kvinnearbeid, og det var nok et hardt slit for henne å være eneste kvinne på gården med ansvar for mange arbeidsoppgaver og små barn. Så rammet tragedien. Barna fikk kolera, og de to minste døde- i følge kirkeboka på samme dag våren 1904. Det må ha vært et hardt slag for Aslak og Gro.
Men livet gikk videre. Til sammen fem barn så dagens lys på plassen der oppe i Haukedalen, fire gutter og en jente. Da de endelig fikk en jente igjen, ble hun oppkalt etter hun som døde i kolera. I et brev til en venninne skriver Gro i 1908: "Nå har vi fått Gunda igjen…" Imidlertid måtte Aslak og Gro oppleve å miste enda et barn i kolera før tragedien virkelig rammet familien. Oppunder jul i 1910 ble Gro syk. Hun fikk difteri. 20. desember 1910 døde hun, og de fire gjenlevende barna ble morløse. Min morfar Eivind var eldst-12 år. Den yngste var bare noen måneder gammel.
Etter dette måtte Aslak gi opp livsverket sitt. Det ble umulig å fortsette der inne på heia uten en kvinne ved sin side. Han måtte gå den tunge veien ned til bygda med ungene sine. Han var jo arbeidskar og måtte reise rundt, så barna ble satt bort på forskjellige gårder. Familien ble splittet, og de av barna som vokste opp ble nok preget av dette resten av livet.
Livsverket falt i grus, men noen må ha hørt om den dyktige bonden i Haukedalen som dyrket opp et gårdsbruk fra ingenting. Sommeren 1911 kom det brev fra Kristiania. Det var et diplom- underskrevet av selveste landbruksminister Bernt Holtermark- og en pengesum. Dette skulle være som en anerkjennelse av det arbeidet han hadde gjort der inne på heia.
Aslak ble en gammel mann. Han døde i 1954, 85 år gammel. Men han kom aldri mer til Haukedalen. En gang mange år etterpå var det noen slektninger som ville ta ham med dit. Da de nærmet seg gården stoppet han, ristet på hodet og snudde. "Nei, det er nå ikke så om å gjøre å komme dit…" meddelte han sine turkamerater. Minnene ble nok for sterke….