Stenvikhula ligger utilgjengelig til innunder en berghammer, og man må gå opp en bratt ur for å komme til åpningen. Selve åpningen er lav og man må krype igjennom, og deretter klatre ned en bratt ur før man kommer ned i det første av to rom. Store steinblokker sperrer nesten av hula og en må presse seg mellom disse og bergveggen for å komme videre inn i det innerste av de to rommene. Det innerste rommet er avlangt og 12 –14 meter langt og 2,5 – 4 meter bredt. Innerst i hule er det bekmørkt og stille. I eldre litteratur angis hele hulas lengde til å være rundt 30 – 40 meter.
Eldre kilder
Lorentz D. Klûwer skriver i 1823 at ”der overalt findes endeel baade brændte og ubrændte Been af baade vorne Mennesker og Børn.” Det skal i følge Gerhard Schøning som omtaler hula i 1775 ha blitt funnet en beinskje i hulen, men dette funnet har nok gått tapt i årenes løp.
Utgraving i 1869
I 1869 utførte B. E. Bendixen en undersøkelse i Stenvikhula. Bendixen forteller at hulen var ett populært turmål og at man da ofte gravde litt for å finne ting å ta med seg. Det skal før Bendixen kom dit være gjort funn av flere kranium, lårbein og bekkenbein og Bendixen noterte at det lå en rekke bein fra mennesker og dyr på gulvet i hulen.
Bendixen foretok en videre utgraving i hulen og støtte på minst 7 skjeletter, dessverre oppgir han ikke eksakte tall, men skriver at det (i to av feltene) fantes bla. flere kranier. Hvor mange individer som egentlig fantes i hulen vet vi altså ikke, dessverre vet vi heller ikke hvor beina ble sendt til oppbevaring etter utgravingen. Et av skjelettene (f?) var dekket av flate steinheller (se figur 3), mens det over skjelettene i felt C var kvister og never. Et av skjelettene var pakket inn i never. Never er kjent fra den eldre jernalderens graver, men forbindes også med samisk gravskikk. Alle gravene lå grunt og var bare dekket av ”tommer” med jord. Blant menneskebein, bemerker Bendixen en rekke bein fra fisk, fugl og pattedyr. Kjever av hest og kyr representerer dyr som må være drept og partert utenfor hulen og deretter fraktet inn. Bendixen beskriver funn som kan tyde på at han i deler av hula treffer på kulturlag. Et oppmurt bål, og brente, margkløyvde bein viser at måltider er tilbredt inne i hulen. Det eneste redskapet som finnes er et tilslipt beinredskap av ukjent funksjon, dette beinredskapet ligger i samlingen hos Kulturhistorisk museum i Oslo.
Lokal tradisjon
Bendixen setter funnet i sammenheng med fortellinger om fredløse som oppholdt seg i huler, og som lokalbefolkningen samlet seg mot og drepte. Dette er et vanlig sagn knyttet til slike huler. Det finnes også et annet sagn knyttet til Bremsneshula og Stenvikhula. ” I gammel tid, da Bremsneslandet, som nå er forbundet med Averøya ved et smalt eid, var skilt fra Averøya, ble den kalt Lille Sandøy, mens Averøya het Store Sandø, bodde Jetten Bruse og hans Mor i Bremsneshulen, og hans søster i Stenvikhulen. Bruse overvant og drepe på en grusom måte Asbjørn Prude, som kom for å måle krefter med han, men hans fosertbror, Orm Storolfssøn, hevnet hans død, siden Jettens søster gav han opplysninger om hvorledes han skulle få fatt på Bruse, og det lyktes for han, både Bruse og moren ble drept.” Sagnet tilskrives Averøy av Schøning og finnes opprinnelig i Flateybokens versjon av Olav Trygvessonssaga.
Datering og tolkning av funnopplysningene
Bendixen gjorde alt etter datidens standard. Et enestående materiale i norsk sammenheng ble gravd ut med hakker og i lys av fakler. Siden hulen var kjent blant suvenirsamlere, så kan han tross alt ha reddet mye viktig informasjon, som ellers ville ha gått tapt uansett. Det er usikkert om beina ble sendt inn til noe museum. Dersom beina kan lokaliseres kan gravene dateres. Beinanalyse kan gi oss kjønn, helse, kostholdsopplysninger og alder på individene. Kanskje kan DNA analyser engang i framtiden fortelle oss om slektsforhold mellom individene m.m.
Minst 7 individ er gravlagt i hula, men det kan ha vært et tosifret antall graver her. De grunne gravene utelukker nok at man kan ha bodd i hula samtidig. At hula er bekmørk og vanskelig tilgjengelig gjør den også lite egnet til bosted. Det er ikke påvist noe som tyder på en datering til steinalder. Mest sannsynlig skriver gravene seg fra eldre jernalder. Muligens har gravlegging i huler og ur vært ganske utbredt skikk.
Offer- og gravgaver
Dyrebeina tolkes som rester etter rituelle måltider, muligens gravgaver og offer. Særlig kan funn av kjevebein gjenspeile heste- og oksehoder knyttet til offer- eller gravgaver. Hesten innføres til Norge i bronsealder og gir en bakre datering.
Den tapte beinskjea er en gjenstandstype som er funnet i andre huler, bla. Sjonghelleren i Giske, med funn fra eldre jernalder.
Et langt sprang…
Det kan vel synes som et langt sprang fra Averøy, til Troja, men forestillinger om huler som møtesteder for liv og død finnes i de fleste kulturer. I Vergils verk Aeneas. (skrevet ca. år.19 f. Kr.) omhandler helten Aeneas og hans liv etter Trojas fall og etablering av Romas moderby, Lavinium. Verket er en av romernes opphavmyter. Aeneas utfører etter en prestinnes (Sybil) rettledning offer i en hule. De slakter dyr og utfører riter for modergudinner, men også for kongen av Styx. (dødsriket). Aeneas går så ned i hulens indre og kan da møte og søke råd fra sin avdøde far. I hulen foregår altså offerriter både for liv og død. Ved å gå ned i hulen kan den levende og den døde møtes. Offerdyr må slaktes for å gjøre dette mulig. Kanskje hadde de som gravla sine døde i Stenvikhula tilsvarende oppfattninger.
Hulas utilgjengelighet og de mange gravene, sett opp mot forstillinger om huler som møtesteder for forskjellige verdener og riter knyttet til liv og død gir uansett et lite glimt inn i en kompleks forestillingsverden.