Fru Olsen ønsker oss hjertlig velkommen inn i hennes leilighet. Stuen hennes er full av gamle møbler, familiebilder og bøker. Vi merker en god atmosfære her.
Hun dekker bordet med kaffe og kaker, mens hun forteller om hennes opplevelser i 2. verdenskrig.
Fru Olsen var 10-11 år gammel da krigen brøt ut. Hun bodde mer isolert på landet ved grensen til Froland hos sin familie på 8 stk. Men i 1942 døde faren hennes. Moren måtte da ta seg av barna. Fru Olsen var nest størst, hennes storesøster var et år eldre, og minstemann var bare 2 år gammel.
Det var tøft å miste faren så tidlig, hvertfall merket moren det, selv om hun aldri klaget. Moren tok seg av de 2-3 kuene de hadde på gården. Hun spant ull, sydde, strikket osv.
Fru Olsen så opp til moren med stor respekt over alt hun gjorde. Til tross for leddgikten moren hadde klarte hun alltid å tjene penger til sin familie.
Mat hadde de alltid på bordet, de gikk aldri i seng sultne.
Man merket samholdet mellom alle i familien og på bygda når krigen brøt ut. Man delte det man hadde, og huset var et åpent hjem for alle!
Det Fru Olsen opplevde var at tyskerne kom å letet på gården, gjerne etter våpen. De kom ofte i grupper på 3-4 stk, og oppførte seg som om de eide alt. Fru Olsen viste ikke helt hva krig var for noe i den unge alderen hun var, men hun forstod at det var onde mennesker bak. Selv om de var fienden, så hun aldri på dem som det, fordi moren hadde forklart dem at kanskje tyskerne selv hadde noe å kjempe for der hjemme, hus og familie osv.
Tyskerne letet overalt i huset deres. Alt fra øvreloft til kjeller. Før faren hennes døde hadde han spikret igjen haglen sin inne i veggen, i tilfelle de skulle få bruk for den. Tyskerne fant den aldri, men familien syntes det var veldig skummelt da tyskerne nærmet seg veggen hvor haglen lå.
Familien opplevde ellers ikke mye av krigen, på grunn av at de bodde så isolert og bygda var ikke stor. Men de opplevde at mange venner og naboer ble tatt av tyskerne, mange vendte ikke hjem. Dette var spesielt tungt å oppleve.
På Herrefoss er det blitt satt opp en minnestøtte for de som ble tatt av tyskerne og døde.
Fru Olsen kan spesielt huske en jul der moren ville gi ungene sine en gave. Hun dro ned til kjøpmannen for å kikke. Der fant hun to kopper, men den ene var knust. Hun ville likevel ha dem for hun viste at de to eldste jentene ville like dem. Hun fikset den knuste koppen og pakket dem inn.
Fru Olsen har fremdeles koppen hjemme hos seg. Det var hun som fikk den som var knekt, men hun ser på den med stolthet fordi det er noe moren hennes har lagt arbeid i.
Hun forteller videre at hun mener hun ikke forandret seg noe som menneske under krigen, men generelt så forandrer man seg gjennom tiden uansett.
Det hun lærte under krigen som hun har hatt nytte av senere i livet var å tidlig få ansvar i forhold til at faren døde og hun måtte hjelpe sin mor. Hun lærte også å være snill og omtenksom ovenfor andre, slik alle var i bygda i krigen.
Herr Olsen kikker inn, han vil dele et minne han hadde fra krigen. Han bodde i Grimstad rett ved siden av Drottningborg.
Drottningborg ble okkupert av tyskerne rett i begynnelsen av krigen.
Han opplevde en gang at mens han stod utenfor huset, og hans naboer også gjorde det, at engelske fly fløy over dem. Plutselig hører de flere skudd! En tysker står å skyter på flyene med en hagle, alle bryter ut i latter, til og med tyskeren. Ellers opplevde Herr Olsen en ganske stille side av krigen.
Vi spurte Fru Olsen om det var noe hun mente var viktig å meddele til oss som er unge i dag. Hun svarer at hun alltid har satt pris på at moren hennes hadde et åpent hjem, som er noe vi burde ha den dag i dag. Det er vanskeligere å ha et slikt hjem nå, men det burde strebes etter. Samhold til familien betyr veldig mye! Hun sier med stor røst at alle burde ha et hjem å komme hjem til.
Før vi drar takker vi for kaffe og kaker, og historien deres. Hun sier at vi er hjertelig velkommen tilbake når som helst, og selv om hun ikke kjenner alle våres familier sier hun vi skal hilse så mye.