History
-
I 1965 fikk Norsk Skogbruksmuseum et todelt skogshusvær som gave fra Bangdalsbruket i Bangsund i Namsos kommune. Koietypen besto av et mannskapsrom og et stallrom under ett tak med et mellomliggende åpent rom hvor det ble oppbevart ved, høy og andre ting som var nødvendige i skogsdrifta. Slike skogshusvær skal ha vært vanlige i Namdalen, der de avløste de toetasjes koiene som hadde stallrom i underetasjen og mannskapsrom over. Den todelte koia Norsk Skogbruksmuseum fikk overta hadde stått ved Ytterengsætran i Bjørå skog i Nærøy kommune. Før kommunesammenslåingene i 1964 lå koia i Kolvereid kommune. Den skal være bygd i 1921. Skogsjef Oddvar Mørkved (1915-2002) og fløtingssjef Olav Flotten (1892-1980) var Norsk Skogbruksmuseums kontaktmenn i denne saken. Demontering og transport til Elverum var det Bangdalsbruket som bekostet, og det praktiske arbeidet var det skogsbestyrer Karstein Solum (1923-1970) fra Salsbruket som var hovedansvarlig for i samarbeid med Bjarne Myhre (1922-2007) fra Øver-Høylandet. Sistnevnte reiste også til Elverum for å lafte opp igjen bygningskjernen der. Den ble stående noen måneder slik at tømmerkonstruksjonene skulle få satt seg før vinduer og dører ble satt på plass. Koieanlegget fra Bjørå skog i Nærøy ble gjenoppført på den nordre delen av Prestøya, med den den toetasjes koia fra Overhalla som museet hadde fått oppført i 1959 og den rekonstruerte kjøyta Singsås som nærmeste naboer, slik at trønderhusværende ble stående noenlunde samlet.
Ved Ytterengsætran hadde Bangdalsbruket (Albert Collet) en skogteig på cirka 5 000 da. Skogstua, som ble oppført i 1921, kostet ifølge firmaets regnskaper 550 kroner. Dette beløpet dekte kostnader i forbindelse med hogst av bygningstømmer, transport av materialer og tømmermannsarbeid. Da museet overtok Ytterengkoia i 1965 hadde den fått utvendig kledning, en over- og underliggerpanel. Dessuten hadde koia fått et tilbygg av bord og tjærepapp, som tjente som tørkerom. For å etablere en forbindelse mellom mannskapsrommet og tørkerommet var det skåret en smal åpning i tømmerveggen. Dette var trolig forsøk på å tilpasse koia til nye koieforskrifter som kom etter 2. verdenskrig. Ved gjenoppføringa av koia i friluftsmuseet på Prestøya valgte konservator Tore Fossum å tilbakeføre anlegget til det utseendet og den planløsningen det hadde hatt da det var nytt i 1921. Døråpningen til det påbygde tørkerommet ble derfor kabbet igjen. Det ble også skiftet ut en del råtne tømmerstokker.
Ettersom det knapt var bevart interiør bad konservator Tore Fossum (f. 1926) skogsbestyrer Karsten Solum om å lage ei planskisse med koieinnredningen, slik han husket den. Skissa viste at komfyren sto ved gavlveggen, like ved inngangsdøra til mannskapsrommet. Solum antydet at det hadde vært doble senger i to høyder, altså åtte sengeplasser, langs den nordre langveggen. Ut fra vinduet på gavlveggen tegnet skogsbestyreren et langt spisebord med en krakk på hver side. På langveggen mot sør mente han at det hadde stått et matskap. Mellomgangen mot stallrommet var stengt med en bordvegg mot nord, men åpen mot sør. I denne åpne bygningsdelen, like innenfor døra til mannskapsrommet, sto det en slipestein. En av fordelene ved den overdekte mellomgangen var at tømmerkjørerne kunne gå under tak fra mannskapsrommet til stallen når de skulle stelle hestene. Her kunne de ta med seg litt høy fra mellomgangen og ta det med inn i den smale gangen foran krybbene. Stallen hadde to spilltau, og hestene ble tatt inn og ut av stallen gjennom ei dør på den «ytre» gavlveggen (vestgavlen, slik koia er plassert på museet). Bangdalskoia sto ferdig innredet på Prestøya i 1967. Mesteparten av interiøret i mannskapsrommet og innredningen i stallen ble laget etter at Ytterengstua var gjenreist på museet, som typekopier av interiør som fantes i slike skogshusvær. Bygningen ble på denne måten innredet med sengeplasser for åtte mann, fordelt på to køiesenger, men de var plassert i hvert sitt hjørne, ikke etter hverandre på samme langvegg som på Solums skisse. Museet fikk også lagd ei «kokkeseng», for det ble praktisert felleshusholdning ved mange av driftene i Bangdalsbrukets skoger. Kokkesenga finnes ikke på Karstein Solums planskisse. Museets arkiv inneholder også ei plantegning på millimeterpapir som antyder en noe annen innredning. Denne tegninga er antakelig fra ei anna koie av samme type.
Da Ytterengstua sto ferdig gjenreist på Norsk Skogbruksmuseum skrev konservator Fossum følgende om forskjellen på østnorske og nordtrønderske skogshusværtradisjoner:
«Husværene i Nord-Trøndeag har hatt en ganske annen utvikling sammenlignet med koiene i det store barskogområdet på Østlandet. Dette har flere årsaker. For det første kom driftene sent i gang i Trøndelag, - først etter 1840. Ljørkoier og peiskoier, som på den tid hadde lang tradisjon og var vanlige på Østlandet, har nesten ikke vært brukt i Nord-Trøndelag, hvor derimot de første koiene, selv om de kunne være enkle nok, alltid hadde ovn. Hestene hadde også bedre vilkår. De sto sjelden ute eller i barstaller. Fra Nord-Trøndelag er det eksempler på at hestene var i samme rom som karene, at stallen var vegg i vegg med koierommet, at den i to-etasjes husvær var i første etasje, at den var atskilt fra koierommet med en fôrgang og endelig at stallen var oppført som eget husvær. Koiene var også gjennomgående større enn på Østlandet, da det til storskogdriftene i Namdalen trengtes mange mann. » [Norsk Skogbruksmuseums årbok nr. 6, side 167] Fossum skisserer ei niordtrøndersk koieutvikling fra vertikaldelte løsninger med mannskapsrom og stallrom vegg i vegg, via toetasjes løsning med stallrom under og mannskapsrom over til den planløsningen Ytterengstua har – altså mannskapsrom og stallrom med samme bredde i samme plan og på linje med en takoverdekt mellomgang. Fossum mente at dette «må være en av de aller mest praktiske skogstuene vi har hatt». Løsningen med stue, stall og en mellomgang – som trønderne kalte «piskhus» – under ett tak gjorde det mulig å kombinere mange funksjoner på relativt liten plass. Mellomgangen eller piskhuset gav rom for ved, fôr til hestene og matvarer for skogsarbeiderne. Der var det også rom for slipesteinen, og for seletøy og annet utstyr til hestene. Betegnelsen piskhus mente en av Fossums informanter (Petter Gundersen [1897-1992]fra Alhusstrand) hadde sammenheng med at det var her skogsarbeiderne «piske snøen tå labban» med sopelimer. Fossum mener, med støtte i informantutsagn, at de vertikaldelte skogshusværene med åpen mellomgang eller piskhus ble introdusert tidlig på 1900-tallet, og antyder at koietypen kom etter at det kom koievedtekter i 1909.
Setninger i grunnen og dårlig tak var sannsynligvis årsak til at Bangdalskoia måtte gjennomgå en grundig reparasjon alt i 1977. Det sto så dårlig til med bygningen at museets folk valgte å ta den helt ned. I forbindelse med gjenoppbygginga ble det lagt mer stein under svillstokkene med sikte på å heve trekonstruksjonene såpass opp fra bakken at man unngikk oppslag av jordholdig vann fra takdryppet. Slike problemer ble tydeligvis oppfattet som en hovedårsak til de skadene som var oppstått. Det ble da også skiftet ganske mye veggtømmer, særlig i stallrommet. Det ble dels lagt inn helt nye stokker i veggenes fulle lengde, dels «stubb» ved novene. Dessuten fikk koia helt nytt tak, uten at vaktmester Håkon Sæles (1928-1999) rapport begrunner de tiltakene som ble gjort. Sæle og hans assistenter la innertak av 3/4-toms uhøvete bord og yttertak av 7/8-toms rupanel. Mellom de to bordlagene ble det laget et luftrom ved hjelp av 1-toms lekter. På yttertaket ble det lagt Icopal D-papp samt vorteplast (grunnmursplater). Til vindskier ble det brukt 1” X 7” saltimpregnerte bord (grønne), og til moldvarer eller torvhaldsstokker nederst på takene valgte man 2” X 5” kreosotimpregnert virke. Med hensyn til taket er det også grunn til å merke seg at åsene ble forlenget med cirka 10 centimeter, antakelig fordi fukt fra slagregn ble ansett for å ha vært årsak til de skadene på veggtømmeret som gjorde det nødvendig med såpass store utskiftninger bare ti år etter at bangdalskoia kom til Norsk Skogbruksmuseum. I samband med de store reparasjonsarbeidene på Bangdalskoia mottok museet et viktig inventarelement som hadde manglet de første åra etter at bygningen kom til Elverum, nemlig en vedkomfyr med bakerovn. Slike ovner fantes i alle koier der det var felleshusholdning med kokke. Komfyren var en gave fra Bangdalsbruket.
Samtidig med at Norsk Skogmuseum i 1977 foretok omfattende reparasjonsarbeider på Bangdalskoia samarbeidet skogetaten i Nord-Trøndelag med Namdalsmuseet om å få gjenoppført både ei horisontaldelt (toetasjes) og ei vertikaldelt stallkoie på regionmuseet i Namsos. Tore Fossum hadde man befaringer til tretten skogshusvær av de aktuelle typene, hvorav tre ble vurdert som såpass godt bevarte at det kunne la seg gjøre å flytte dem. De to koiene som ble valgt ut viste seg imidlertid dårligere bevart enn forutsatt, så mange komponenter måtte skiftes ut også der, hvilket førte til at arbeidet med denne saken ble både tidkrevende og kostbart. Med utgangspunkt i en slik situasjonsbeskrivelse fra andre halvdel av 1970-åra er det grunn til å anta at de to namdalshusværene i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya nå er sjeldne levninger etter den fortidige byggeskikken i namdalsskogbruket.
Classification
References
-
- LitteraturreferanserFossum, Tore (1972): Skogastu fra Bangdalsbruket i Namdalen, artikkel i Årbok for Norsk Skogbruksmuseum, skogbruk, jakt og fiske nr. 6 1967-1971
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- IdentifierSJF-B.0029
- Part of collectionAnno Norsk skogmuseum
- Owner of collectionStiftelsen Norsk Skogmuseum
- InstitutionAnno Norsk skogmuseum
- Date publishedMarch 19, 2014
- Date updatedNovember 11, 2023
- DIMU-CODE011052994984
- UUID3a388f4d-9eba-4c12-ac67-174ebf181913
- Tags
- Lahaugmoen lahaugmoen
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».