Øks

About the object

• about
  Merkeøks av jern og stål med profilegget «sko». Profilen minner noe om omrisset av den typen vektlodd som ble brukt på gamle vekter. Den har rette sideflater som skrår utover fra ei rett botnlinje. På toppen er det oppoverskrånende linjer fra begge sider som møtes i et halvsirkelformet toppunkt. Over skoen med den profilerte...

  Merkeøks av jern og stål med profilegget «sko». Profilen minner noe om omrisset av den typen vektlodd som ble brukt på gamle vekter. Den har rette sideflater som skrår utover fra ei rett botnlinje. På toppen er det oppoverskrånende linjer fra begge sider som møtes i et halvsirkelformet toppunkt. Over skoen med den profilerte eggen er det en halvsirkelformet åpning i godset på øksebladet. Denne åpningen gav avløp for flis som ble slått løs under merkinga. På høyre side av bladet er smedens merke, «O. KNUDSEN MJØNDALEN», innstemplet. Øksebladet er svartlakker, men lakken er noe skadd på grunn av rustdannelser.

  Skaftet er fabrikkprodusert. Det er lagd av hicory og har ei relativt rett utforming uten skaftknopp. På venstre side av skaftet er eierfirmaets navn og merkenummer, «Embretsfos 880», innsvidd ved hjelp av svipenn. For å få blad og skaft til å sitte godt ihop, er skaftet kilet med kiler av tre og jern.

  Embretsfos Fabrikker lå i Modum i Buskerud. Bedriften ble etablert som tresliperio tidlig i 1872-åra, men fra 1905 ble det også satset stort på avispapirproduksjon. Fabrikken ble avviklet i 1971.

  Merkeprofilen finnes ikke på merkekart for Glommen 1955, trykt i Julius Nygaards Skogalmanakk 1956, s. 232-233. Opplysninger fra giveren bekrefter imidlertid at øksa har vært brukt til å merke tømmer som var kjøpt for papirfabrikken Embretsfoss i Modum, og at merkenummeret var 880.

  Expand text Collapse text
• DesignationØks
• Precise designationMerkeøks
• IdentifierSJF.06413
• Indexing termSkogbruk Tømmermerking Tømmermåling Skogbruk, merking
• Type Thing

• Inscription
  • Påskrift: «Embretsfos 880»
  • Primær, Stempel: «O. KNUDSEN MJØNDALEN»

• Dimensions value
  • LengdeSkaft60.0 cm
  • HøydeBlad12.9 cm
  • Vekt900.0 g

• MaterialsTre Stål

• TechniquesSMIDD Slipt Dreid

• Other information

  Knudsen-smia i Rådhusgata 7 på Veiavangen i Mjøndalen (Nedre Eiker i Buskerud) var en av de betydeligste leverandørene av merkeøkser til tømmermålinga langs norske fløtningsvassdrag. Grunnleggeren var Karl Henrik Knudsen (1870-1956), som hadde gått i smedlære i Bingen i Øvre Eiker. Han og kona, Jørgine Olaussen (f. 1875) fra Modum, kom til Mjøndalen i 1896. Der etablerte Karl Henrik Knudsen smie, mens kona drev «Mjøndalens manufaktur- og skotøyforretning». Paret hadde sju barn, hvorav de seks yngste var født etter at familien kom til Modum.

  Smia ble oppført av teglstein. Den hadde to rom. I smierommet var det blant annet ei todelt esse, ambolter og fjærhammer. I det innenforliggende verkstedrommet var det arbeidsbenker med skrustikker og et par skrustikker.

  Karl Henrik Knudsen var en dyktig og oppfinnsom håndverker. I 1908 tok han patent på ei merkeøks, «ved hvilken merkestykket er anbragt i samme linje som øksens hovedmasse, hvorved forskjellige fordele opnaaes. Saaledes blir meget tydeligere, og øksen får større varighet, fordi der ingen brytning blir i materialet under hugningen» [fra patentbeskrivelse, patent nr. 18142 av 30. mars 1908]. Han tok også ut patent på ei sammenleggbar sportsøks [nr. 36420 27/12 1922], og produserte dessuten blinkeøkser, strafføkser (avkortingsøkser), hoggøkser og fløterhaker. Det var imidlertid merkeøksene som var hovedartikkelen, spesielt etter at det lille familiefirmaet ble eneleverandører av slike økser til Glommen Tømmermåling. Knudsen var også en dominerende leverandør av merkeøkser til tømmermålingsforeninger i andre vassdrag i det østenfjelske Norge. I hektiske perioder kunne produksjonen komme opp i 50 økser i uka. I slike perioder var det gjerne to smeder og to oppslagere i virksomhet i smia.

  Knudsen-smia ble en familiebedrift. Karl Henrik Knudsens eldste sønn, Oddmund (1900-1983), begynte i lære hos faren i 1914, og han overtok smia i 1938. Et par år seiere ble bedriftens stempel endret fra «K. Knudsen» til «O. Knudsen, Mjøndalen». Oddbjørn Knudsens sønn [Karl] Oddbjørn Knudsen (f. 1935), kom inn i virksomheten etter endt folkeskole i slutten av 1940-åra. Oddbjørn arbeidet sammen med faren til 1963-64. Da begynte smedene å merke at etterspørselen etter merkeøkser ble mindre, fordi fellefløtingsforeningene og tømmermålingsforeningene gradvis gikk over til fargemerking (malingsampuller). Oddbjørn, som var en ivrig og dyktig idrettsutøver, omskolerte seg da til gymnastikklærer. Seinere fortsatte han med allmennlærerutdanning, slik at han fra 1976 var adjunkt. Når han hadde fri fra skolen, fortsatte Oddbjørn å hjelpe faren, som holdt smia i drift fram til 1980. Seinere har Oddbjørn tatt vare på smia som kulturminne, og brukt den som arena for formidling av håndverkstradisjoner, de siste åra med John Lystad (f. 1945) som medhjelper og oppslager. Knudsen-smia ble valgt til Nedre Eikers lokale kulturminne i samband med «Kulturminne-stafetten» i 1997.

  Merkeøksa var et redskap som ble brukt når tømmeret ble solgt fra skogeiere til trelasthandlere, sagbrukseiere og treforedlingsbedrifter. Slike økser hadde en profilert egg med et symbol som skulle slås inn i hver enkelt stokk i samband med tømmermålinga, før det ble rullet ut i vassdrag der det foregikk sams fløting av tømmer til mange ulike kjøpere. Merkene identifiserte de enkelte stokkenes rettmessige eiere når tømmeret seinere ble sortert ved lenseanlegg i de nedre delene av vassdragene med sikte på fordeling blant kjøperne. De var også identifikasjonsgrunnlag dersom de som organiserte fløtinga ikke fikk betaling fra dem som eide fløtingsvirket, og derfor så seg nødt til å drive inn det de hadde til gode ved å selge noe av debitorenes tømmer.

  Merkeøksene ble antakelig introdusert i norsk skogbruk på 1700-tallet. Før den tid ble tømmeret merket med rissejern, som ble brukt til å forme symboler som knyttet hver stokk til en spesiell kjøper. Rissejernene trengte ikke djupt inn i yteveden på tømmerstokkene, og slitasjen stokkene ble utsatt for i nærkontakt med steinskjær og annet tømmer førte til at rissemerkene kunne bli utydelige, nesten usynlige. På denne måten ble det mye såkalt «krabastømmer», stokker som det var nesten umulig å fastslå hvem som eide.

  Eggpartiene på merkeøksene ble smidd rundt en kon mal av spesielt hardt stål. Smedene plasserte eggpartiet nederst på øksebladene, i noen tilfeller på venstre side, i andre tilfeller på høyre side. I 1908 lanserte smeden Carl Henrik Knudsen fra Mjøndalen i Nedre Eiker i Buskerud en øksemodell der merkedelen ble sveiset fast til «beina» på en U-formet utsparing på den nedre delen av bladet, som tjente som «flisrom». Knudsen-øksa som var bedre balansert enn de tradisjonelle modellene. Modellen ble patentert, og produksjonen ble videreført av opphavsmannens sønn og sønnesønn. Andre smeder fortsatte å levere merkeøkser med der eggpartiet var plassert på ei av bladsidene.

  Tømmermerkene skulle ha en distinkt form, slik at fløterne som håndterte stokkene ved lenseanleggene ikke kunne være i tvil om eierskapet. Det var fellesfløtingsforeningene som registrerte og godkjente symbolene, og i de største vassdragene ble det stundom trykket «merkekart» som viste hele «floraen» med symboler og kjøpernavn. Fellesfløtingsforeningene anbefalte enkle geometriske former (sirkel, kvadrat, triangel osv.) eller stiliserte versjoner av objekter som lett lot seg beskrive – for eksempel dyrefigurer eller gjenstander fra hverdagslivet. Merkene skulle helst ikke være for innviklete og ha for spisse hjørner. Erfaring hadde nemlig vist at slike økser ofte bare etterlot seg bare omriss etter eggen på merkeøksa, ikke et nedsenket relieffsymbol, som var atskillig lettere å se når stokkene fløt langsomt gjennom lenseanleggene. Det var vanlig at det ble slått tre merker i hver ende av tømmerstokker som skulle fløtes. Langtømmer kunne få tre merker på midten også. Slik merking ble oftest utført med økser som hadde fasslipt egg. Unntaksvis ble det også brukt økser som hadde planslipt egg. Disse ble plassert i tverrendene av stokkene, der de etterlot seg forholdsvis tydelige merkeomriss, gjerne etter at tømmermerkerne hadde holdt eggen mot endeveden og gitt nakken på merkeøksa et slag med en tung hammer eller med nakkepartiet på ei anna øks.

  Mange tømmerkjøpere ønsket seg naturligvis merker som intuitivt pekte mot dem – for eksempel forbokstaver i trelasthandlernes person- eller firmanavn eller en figur som gav relevante assosiasjoner. Gulskogens Cellulosefabrik hadde en «G», Hafslund Sulfitfabrik en «H» og Norges statsbaner kjøpte tømmer under et merke med omriss som minte om et damplokomotiv. De fleste måtte nøye seg med former som etter fløtingsadministrasjonens mening var forskjellige nok fra alle andre. I mange tilfeller ser vi at nye aktører i bransjen overtok merker etter andre aktører som hadde gått konkurs eller av andre grunner avviklet sin virksomhet som tømmerkjøpere noen år tidligere. I 1918, før det store krakket etter 1. verdenskrig rammet skogbruket, var det 152 ulike merker fordelt på 133 firmaer i Glommavassdraget, som da var det viktigste fløtingsvassdraget i Norge. At noen firmaer hadde flere merker, skyldtes blant annet at de kjøpte ulike tømmersortimenter under ulike merker.

  Smiing av merkeøkser var spesialistarbeid, og de aller fleste øksene som ble overlatt til Norsk skogmuseum etter at fløtinga opphørte fullstendig, er fra et fåtall produsenter. De mest kjente var Arild Raaen i Trøndelag (Bangsund), Christian Østmo (Jømna Brug) i Hedmark og Knudsen-smedene i Buskerud (Mjøndalen). Det finnes også økser i samlinga som bærer stemplene til andre smeder. Både formen og tyngden på de smidde øksene og lengden på skaftene varierer.

  Den 6. desember 1909 meldte Kongsvinger-avisa «Indlandsposten» dette om påslag av tømmermerker på fløtingsvirke i Glommavassdraget:

  «Til Tømmermærkerne har Kristiania Tømmerdirektion i disse Dage sendt følgende om Tømmerets Mærkning:

  Hver Stok skal mærkes med mindst 12 Mærker, hvoraf 6 i hver Ende af Stokken. Af disse 6 Mærker skal igjen 3 slaaes paa hver sin Side af Stokken, saaledes at de yderste Mærkepar i hver Ende kommer ca. 1 Fod ind fra Stokkens Ende og Afstanden mellem dette Mærkepar og det næste, og mellem det næste og det inderste ogsaa hver blir ca. 1 Fod.

  Hvert enkelt Mærke maa være paaslaat saa godt, at Flisen gaar ud af Veden og Mærkets Konturer trær klart og tydelig frem i selve Veden.»

  Expand text Collapse text