Øksebeskytter

I 1928 kom «Lov om tømmermåling», som bestemte at det skulle dannes distriktsvise tømmermålingsforeninger. De skulle være fellesorganisasjoner for kjøpere og selgere av tømmer «med formål å tilveiebringe en for begge parter fullt betryggende og ensartet måling av alt sagtømmer». Tømmermålingsorganisasjonene skulle altså ha både tømmerselgeres og tømmerkjøperes tillit. At målinga skulle være ensartet betydde blant annet at også skogbruket skulle ta i bruk det metriske målesystemet som var implementert i de fleste virksomhetssektorer her til lands etter ei lovendring i 1875. Det konservative skogbruket holdt imidlertid lenge på gamle tommemål, også fordi tommemål ennå var vanlig på viktige eksportmarkeder. I den delen av skogbruket som soknet til Glommavassdraget ble det utviklet en sjølstendig tømmermålingsorganisasjon alt i perioden 1909-1911. Også i Dammensvassdraget var det tidligere gjort forsøk på å organisere en tømmermålingsforening, men den ble ikke varig. Men i ly av loven om tømmermåling fra 1928 ble det etablert tømmermålingsforeninger i alle skogdistrikter. Distriktene ble stort sett definert ut fra de store fløtingsvassdragenes nedslagsfelt. Dette gjaldt blant annet det cirka 18 mil lange Haldenvassdraget, der tømmermålingsorganisasjonens virksomhetsfelt i kongelig resolusjon av 21. september 1828 ble definert slik:

«Der oprettes et Halden tømmermålingsdistrikt omfattende herredene Berg, Idd, Aremark, Øymark og Degernes samt Halden by. Fra nordgrensen av Rakkestad herred (som hører til Glomma tømmermålingsdistrikt) går vestgrensen for tømmermålingsdistriktet efter vannskillet på østsiden av Glomma og Øieren, over Urskog-Hølandsbanen mellem Mork og Killingmo jernbanestasjoner således at sistnevnte stasjon går inn under tømmermålingsdistriktet. Herfra videre østover langs vannskillet på Glommas sydside til trakten syd for Galterud. Derfra sydover til riksgrensen, vestenfor Bueelvens nedslagsdistrikt (der tilhører Glomma tømmermålingsdistrikt), videre riksgrensen sydover.

Grensebestemmelsen blir å praktisere således at alt tømmer måles av den forening innen hvis distrikt det er fremkjørt og tillagt.

Der oprettes en tømmermålingsforening under navn av Halden Tømmermåling for det under punkt 1 nevnte distrikt.»

Vedtekter for den nye organisasjonen – som i første omgang fikk navnet «n» – ble formulert av et lokalt styre og godkjent av Landbruksdepartementet sommeren 1929. Deretter ble det umiddelbart ansatt en målesjef, 20 målere og 8 reservemålere. Sesongen varte vanligvis fra mars til juni måned. Målerne arbeidet i lag på to og vurderte gjennomsnittlig drøyt 1 000 stokker per dag. Målesjefen skulle, i tillegg til administrative oppgaver, foreta inspeksjoner og kontrollmålinger. Dersom det ble registrert avvik på mer enn 2 prosent av kubikkinnholdet, kunne det resultere i degradering og i verste fall oppsigelse for målerne. Tømmervolumene var forholdsvis små de første åra etter at tømmermålingsorganisasjonen i Haldenvassdraget ble orientert, for virkesprisene var lave. Kjøperne var heller ikke mange. I 1929 var det 40 ulike merker på merkekartet for Fredrikshaldsvassdragets Fløtningsforening. Den siste sesongen før 2. verdenskrig brøt ut var det bare 21 kjøpere som fikk merket tømmer i denne regionen. Størstedelen av virksvolumet gikk til treforedlingsindustrien (papirproduksjon). Krigen endret dette bildet, både fordi stadig flere virkeskategorier skulle måles og fordi at det ble ny virksomhet ved mange små, lokale sagbruk. I 1941-1942 ble det målt tømmer til hele 181 ulike tømmerkjøpere ved Haldenvassdraget. Dette innebar også at målesesongen ble forlenget. I denne perioden steg skurtømmerandelen, som omkring 1930 hadde vært cirka 10 prosent, til om lag 30 prosent av antallet stokker. Det ble også fløtet mye ved, mens treforedlingsindustriens tømmerinnkjøp og produksjonsambisjoner krympet.

Etter krigen, i 1946, ble «Fredrikshaldsvasdragets Tømmermåling» til «Haldenvassdragets Tømmermåling». I åra som fulgte vokste avvirkningen i skogbruket kraftig, og i 1948-49 målte medarbeiderne i Haldenvassdragets tømmermåling 1 452 961 stokker, noe som ble stående som en rekord. I denne aktive perioden hadde Haldenvassdragets tømmermåling 60-70 målere, ledet av en målersjef som fra 1950 hadde bolig og kontor på Ørje i Marker kommune. Organisasjonen håndterte også en del såkalt «grensetømmer», blant annet virke som Saugbrugsforeningen kjøpte ved Stora Le og overførte til Haldenvassdraget ved Otteid. Tømmerprisene på norsk side var lenge høyere enn de svenske. Målinga av grensetømmer ble gjennomført i forståelse med Wermländska Inmätningsföreningen i henhold til ei avtale som ble inngått i 1950.

Biltransport ble prøvd i Haldenvassdragets nedslagsfelt alt i 1930-åra, men omfanget økte etter krigen. Dette innebar at stadig mer tømmer ble målt på lunneplasser ved de mange nye skogsbilvegene som ble anlagt. Fra 1952 hadde Haldenvassdragets Tømmermåling en måler stasjonert på Saugbrugsforeningens tomt i Halden, dit det også kom mange tømmerbiler. Seinere ble det stadig mer tomtemåling. Fløtinga i det kanaliserte Haldenvassdraget opphørte fullstendig etter 1982-sesongen.

Etterkrigstida ble også preget av endringer i målemetodikken. I 1962 tok Haldenvassdragets Tømmermåling i bruk den såkalte prisklaven, der grunnprisen for hver stokk kunne avleses direkte. Tidlig i 1970-åra ble det gjort forsøk med vektmåling av tørrstoffbestemt virke som alternativ til klavemåling. Omtrent samtidig ble det for slipvirkets del innført løsvolummåling («FMB-måling) av lastebillass som alternativ til den tradisjonelle stokkmålinga. Dette gjorde det mulig å redusere antall målere, noe som gjorde det mulig å krympe driftskostnadene.

Alt fløtingsvirke skulle ha øksemerker – opprinnelig 8 påslag per stokk, men etter hvert bare 3 i hver ende med minst 30 centimeters innbyrdes avstand. I 1957 startet Haldenvassdragets Tømmermåling forsøk med fargemerking av tømmer i stokkendene, i første omgang som et supplement til de tradisjonelle øksemerkene, og fra 1959 ble alt tømmer merket med små malingsflekker. Dette slo også godt an blant lastebilsjåførene, som på denne måten lettere kunne se hvilke tømmerlunner som var ferdigmålte og hvilke som ikke var det.

Spørsmålet om fusjon mellom den store tømmermålingsforeningen i Glommavassdraget og den langt mindre i Haldenvassdraget ble reist første gang i slutten av 1940-åra. Forslaget ble ikke tatt til følge. I 1985 ble fusjonen en realitet – «Haldenvassdragets Tømmermåling» og «Glommens Tømmermåling» ble samorganisert under navnet «Øst-Norges Tømmermåling».

Aksesjon

• Adresse,Norge Østfold Marker Indre Østfold Haldenvassdraget Angunbo, 1870 Ørje
• ProfessionTømmermålingsorganisasjon
• Alternative namesFredrikshaldsvasdragets Tømmermåling (Navn som ble brukt i perioden 1929-1946)
• NationalityNorsk
• DigitaltMuseumSearch in «Haldensvassdragets tømmermåling»