Erosjonsskade som var oppstått etter storflommen i Nordre Tysla i slutten av mai 1958. Fotografiet viser et sted der elva åpenbart hadde revet med seg ei bru. To menn sto på et av ...

1958 ble et dramatisk flomår i Nord-Ødsterdalen, etter at det 2. pinsedag kom et skybrudd med nedbør som fikk de allerede flomstore vassdragene til å gå langt ut over sine bredder. Onsdag 28. mai 1958 kunne avisa Østlendingen rapportere følgende om flommen i Tysla:

«Ved Tylldal snekkerverksted tok Tysla med seg flere flyttbare skogskoier og en del materialer og ramponerte den gamle verkstedbygningen. Nørdst i Tylldalen gravde Helbredsåa seg nytt leie etter seterveien fra Aumdalen. Tømmerfløterne ble også overrumplet av flommen. I Tysladammen ble lensen sprengt og de ca. 3 000 kbm. tømmer som lå der for med bulder og brak over dammen så stokkene ble kastet som fyrstikkstubb utfor juvet. Fløterne måtte deretter innstille sitt arbeid på grunn av de store vannmassene.»

Det ble mildt sagt vanskelig å ta seg fram, noe som framgår av denne lille sekvensen fra samme avis:

«Lærer Anders Sletten i Ytre Rendal, sammen med fire andre lærere, var annen pinsedags kveld på hjemtur fra Folldal, da de ble stoppet ved rasstedet på Tylldalsstrupet. De fikk heller ikke bilen tilbake, og tok derfor apostlenes hester fatt og labbet hele Tylldalen nedover. Det var et trøstesløst syn som møtte dem overalt. Det kan ikke beskrives hvordan det så ut der, med ødelagte veier, bruer og jordeiendommer. Vel ned Tylldalen fikk de tak i bil og kjørte til Elvål. Her passerer de veiviseren ved Elvål på en noe uvanlig måte. [Denne setningen referer til en fløtingsbåt med folk om bord, halvannen meter fra vegskiltet på Elvål, som viste kjøreretninger mot Tynset og Brydalen] De brukte hele natten på turen, da de som regel måtte klatre fram i ulendt terreng oppe i liene.»

Det første som ble gjort etter at flommen var over var å få gjort ferdselsårene farbare igjen. Når det gjaldt Tylldalen skrev Østlendingen torsdag 298. mai følgende:

«Avdelingsingeniør Sølna var i går på befaring på Tylldalsveien. Da vi snakket med ham sent i går kveld kunne han ikke gi noen opplysninger om hvor mye det ville koste å sette veien i stand igjen, men det som er sikkert er at det trengs tusener og atter tusener av kubikkmeter fyll før veien er farbar. Bare å bygge ny bru ved Tylldal kirke vil komme på minst 50 000 kroner.»

Disse anslagene måtte ganske snart revideres. Den 9. juni presenterte Statens vegvesen en analyse som antydet at vegnettet var påført skader for om lag 350 000 kroner, hvorav 40 000 kroner falt på det fylkeskommunale vegnettet. Vegmyndighetene mente på dette tidspunktet at det ville koste om lag 100 000 kroner å sette i stand igjen riksvegen gjennom Tylldalen, og at det ville gå med om lag 7 000 kubikkmeter masse. Prisen på ny bru over Tysla ved Tylldalen kirke ble nå kalkulert til 130 000 kroner.

Disse beløpene ble likevel små i forhold til de summene Vassdragsvesenet var innstilt på å bruke på å senke og justere elveløpet for å forebygge framtidige flomskader i Tylldalen. Torsdag 28.augusdt 1958 rapporterte Østlendingen følgende:

«Forbygningsarbeider for 1,7 millioner kroner i Tylldalen
Opprensking og delvis nytt far i Tysla over 7 kilometer.
Strekningen Sørby-Framnes blir ferdig kommende vinter.

Vassdragsvesenet har utarbeidet planer for store grave- og forbygningsarbeider mot elva Tysla i Tylldalen. Etter hva oppsynsmann Langdalen kunne fortelle ved et besøk på anlegget i går skal det gjøres noe med elva i 7 km. lengde, enten ved opprensk av det gamle faret eller verd korreksjoner og graving av nytt far der dette er påkrevet. Hele prosjektet er omkostningsberegnet til 1,7 mill. kr., og av dette har Staten lovet å ta 90 pst., mens resten skal reises ved distriktsbidrag. Det er uvanlig at Staten tar så mye som 90 pst. av omkostningene slik som i dette tilfellet. Arbeidene planlegges gjennomført i løpet av en treårsperiode, og steinsettingen vil bli et høvelig sysselsettingsprosjekt for kommunen i vintermånedene.

En km. ferdiggravd
Vassdragsvesenet satte i gang gravingen allerede om lag 20. juli med en 16 tonns stor bulldoser, og det er utført betydelige arbeider. Oppsynsmannen regner med at ca. 1 km. fra Kirkebrua og nedover nå er ferdiggravd. Det er i første rekke utbedring av flomskader og steder der hvor elva trenger å sikres for at den ikke skal anrette nye skader som blir tatt i første omgang. Mange steder ligger elveleiet like høyt som terrenget omkring, så vannet kan med letthet flomme over.

50 000 kbm. masse flyttes i første omgang
For den 3,5 km. lange parsellen fra Kirkebrua til Framnes, som man i første omgang tar sikte på å få utført, skal det tas ut ca. 50 000 kbm. masse, og for å steinsette breddene vil det gå med mellom 12 og 15 000 kbm. stein. Man håper å ferdiggrave strekningen Sørby – Framnes – ca. 1 200 meter – i høst. Steinsettingen vil man gjøre til vinteren, og man regner med at det vil gå med 7 – 8 000 kbm. stein til arbeidet.

Lang steintransport
Å skaffe laglig stein til anlegget bur på litt av et problem, sier oppsynsmann Langdalen videre. Det viser seg å være vanskelig å finne noe som passer i Tylldalen, og løsningen blir vel at man må helt ned på Midtskogen, der det er høvelig stein i massevis. Men steinen derfra blir forholdsvis dyr på grunn av frakten, da transporten blir ca. 1,5 mil lang.

Senknings- og forbygningsarbeidene vil ha stor betydning for jordeierne i Tylldalen, i det omtrent alle som har jord i dalbotnen vil komme til å høste goder av forbygningen.»

Ikke alle så situasjonen slik. Den 28. november 1958 fikk tylldølen Anton Kirkbakk (1893-1983) publisert følgende leserinnlegg i Østlendingen:

«Betraktninger som «Saboterer tylldølene»
Det skulle ligge nær å tenke at når et sted, i dette tilfelle Tylldalen, blir flomskadd, vare det bare rimelig om det kunne få noe hjelp. Dette i stedet for å bli pålagt å betale store summer, som dette gjelder. Hertil kommer det tap som mange får ved at jord blir ødelagt ved kanaliseringa som foregår. Tysla har sikkert ikke tatt så mye jord i hundreder av år. Da noen tylldøler i sin tid, før krigen, søkte Vassdragsvesenet om bistand, så var vel det nærmest for å få litt hjelp til å bygge noen steinskjermer her og der. De tenkte ikke på millionanlegg, ikke på å kjøpe stein fra en annen kommune og kjøre den lange veier med utenlandsk drivstoff. En kan være fristet til å spørre: «Er disse jordlappene i Tylldalen så mye verd?»

Det snakkes og skrives om sabotering av å arbeide inn distriktsbidraget, som det er anledning til. De fleste som har litt med jordbruk å gjøre, vil sikkert forstå at en gardbruker i dag med den vesle arbeidshjelp som er på garden, ikke har anledning til dette. Når det er snakk om interesserte, hva så med Veivesenet? Veibanen ligger svært lågt i terrenget, og således har vært utsatt for flomskade, har blitt totalt skadd hele tre ganger siden 1934. Hundretusener av kroner har det kostet hver gang. Da tylldølene nå ofrer grunn til kanaliseringa, burde Veivesenets interesse vært en stor del, for ikke å si det hele distriktsbidraget. Det ligger også nær å tro at det er herfra presset om å få elva kanalisert og forbygd er kommet. Tylldølene og kommunen har så visst mer enn nok med å bygge opp igjen bruer og veier ellers i bygder som er blitt ødelagt under flommen.»

I februar 1959 fikk Kirkbakk sjansen til å fremme dette synspunktet muntlig i et møte mellom de berørte grunneierne og formannskapet i Tynset kommune. Her fikk Kirkmo støtte av flere sambygdinger, og herredsagronom Bergsvein Telneset (1898-1979), som på kommunens vegne hadde vært med og forhandlet fram kanaliseringsprosejektet, måtte sammen med varaordfører Per Often (1914-2006) tåle krasse utfall. Telneset viste til at tylldølene bare måtte bidra med 10 prosent av kanaliseringskostnadene, mens det vanlige i slike prosjekter. Flere, og særlig grunneiere som aldri hadde opplevd at deres arealer var påført flomskader var kritiske, og mente at prosjektet aldri burde vært igangsatt – eventuelt at kommunen og Vegvesenet skulle ha båret grunneiernes andel av kostnadene. Til dette ble det replisert at Vegvesenet bidrog med penger, men tylldølene mente at de kunne ha vært rausere. Da det ble ymtet om at motstanden kunne stanse hele prosjektet, var det imidlertid flere som attret seg. Avisa Østlendingen så kanskje likevel vel stort på det da de i tittelen på sitt referat fra møtet konstaterte at Tysla-reguleringa var «populær blant tylldølene».

Torsdag 9. oktober oppsummerte Østlendingen situasjonen i Tylldalen etter flommen slik:

«I Nordre Tysla er det gjennomført endel reparasjonsarbeider etter flomskadene i pinsehelgen. Denne flommen rammet spesielt Tysla i Nord-Østerdal. Nedbøren var av usedvanlig lokal karakter og den utløste med et slag snøsmeltingen i Tron, slik at flommen i Tysla ble den største man kjenner til i dette vassdraget. Betydelige utbedringer må til. Vassdragsvesent driver også med utbedringer etter flomskadene, men det gjelder beskyttelse for jordeiendommene.»

Det ble lagt store ressurser i å sikre elveløp mot liknende skader. Mandag 20. oktober 1958 skrev Østlendingen dette:

«Ca. 50 mann får vinterarbeid ved forbygningene i Tysla og Brya
Bare kulda holder seg vekk i 14 dager vil Vassdragsvesenet nå målet for bulldosergravingen i Tysla i år

Vi håper kulda holder seg borte enda i fjorten dager så vi kan få fullført de gravingsarbeider vi hadde planlagt for året i Tylldalen, sier opppsynsmann Langdalen ved Vassdragsvesenet. I likhet med Brya blir det steinarbeider i Tysla også til vinteren, og her er det tanken at en arbeidsstokk på ca. 30 mann skal få sysselsetting. I alt skulle da Vassdragsvesenet med sine to anlegg i Tylldalen og Brydalen kunne sysselsette 40-50 mann denne vinteren.

Hittil gravd 2,5 km.
Det er gravd på tre steder i det såkalte øvre anlegg, det er gravd i år. Fra Kirkebrua og forbi Engen er det gravd i ca. 1 km. lengde, dertil kommer en 1 300 meter lang strekning fra Hogstad bru til Framnes, og en parsell på 100 meter lengre ned, så resultatet av sommerens og høstens arbeider skulle bli ca. 2,5 km. graving av elvefaret. Det er de mest utsatte stedene for flom man har opparbeidet i denne omgangen, og det er videre meningen at hele arbeidet, som omfatter ca. 7 km., skal fullføres i løpet av 3 år.

Steinarbeidene begynt
Steinarbeidene har allerede pågått en tid. Steinen blir tatt på Midtskogen, da det viste seg at det ikke fantes passende stein nærmere. Et steinbrudd oppe på Tylldalskjølen ble undersøkt, men det viste seg at steinen her var for dårlig. Frakten herfra ville blitt billigere, men da kvaliteten var ringere, mener oppsynsmannen at det ville lønne seg å ta steinen fra Midtskogen, der man har et prima brudd. Steinen oppe på Tylldalskjølen vil man således ha i reserve.»

Collapse text