«Halvorstuvelta fikk stygg medfart av isgangen 1959»
Torsdag 30. april 1959 publiserte regionavisa Østlendingen følgende reportasje fra isgangen i Midt-Østerdalen dette året:
«Isgangen fører til kritisk situasjon i STOR-ELVDAL
Over ...
Torsdag 30. april 1959 publiserte regionavisa Østlendingen følgende reportasje fra isgangen i Midt-Østerdalen dette året:
«Isgangen fører til kritisk situasjon i STOR-ELVDAL
Over to tusen mål dyrket mark under vann og folk og dyr har flyttet ut på Trønnes.
Høyspentmastene veltet overende. Is og tømmer sperrer riksveien en rekke steder.
Den tre kilometer lange isdammen som stoppet på Bjørtåneset, løsnet tirsdag kveld, men satte seg senere fast ved Frøbergstad. Den løsnet der ved middagstider i går og rev da opp hele Tresefloen og Sundfloen og brøt opp til et stykke nedenfor Skatrud. Veldige isblokker og en masse tømmer ble skjøvet innover land, og på et sted nord for lokalet Noren gikk isblokker over veien – det hendte ikke hverken i 1928 eller 1934. En mengde trær er meid over ende og svært mange lysmaster er lagt ned, hele vestsiden av Koppang-området er uten kraft. På østsiden av Glåma går tømmer og is over veien, og på flere steder mellom Stai bru og Skatrud når den nesten opp på veibanen. Det så i går svært mørkt ut for framkomsten over riksveien og Fram skole avsluttet tidlig på dagen for å sikre at barna skulle komme heim.
FOLK OG DYR HAR FLYTTET UT PÅ TRØNNES
Flere hundre meter gjerde er tatt av ismassene, og flere kraftledningsmaster er lagt ned eller står på skakke. Isdammen står nå faktisk i en lengde av ca. 9 kilometer fra litt nedenfor Sundfloen og ned til Stai bru. Alle øyene mellom Sundfloen og Kirkemo står nå helt under vann og likeså alt flatlandet på begge sider av elva. I alt er det noen tusen mål under vann nå, dyrket mark omtrent alt sammen. En helt ny låve tilhørende Reidar Eggen ble revet med av is og tømmer i går; låven var så ny at eieren ikke engang hadde fått assurert den.
Ved Ekerstuen på Trønnes går is og tømmer lenger opp enn alle uthusene, kyr og hesten er flyttet ut. Folk kommer heller ikke inn i våningshuset og har flyttet til naboer.
FARE FOR AT ATNA KOMMER
Situasjonen var meget spent i går kveld. Verst bekymret var man over hvordan Atna kommer til å oppføre seg. Mye tydet på at den brygget opp til stor isgang, og hvis det skulle skje, er det fare for at isgangen i Glåma løsner voldsomt og kan bli en fare for brua ved Stai. Kjemåa har også tatt nytt leie, ble det meldt fra Koppang i går kveld.
Utover dagen i går var det stor trafikk til Trønnesgrenda, der folk var interessert i å sette seg inn i sitiasjonen. Den store isgangen som gikk i Glåma i 1934 gikk nøyaktig på samme dato som isgangen nå.
NY KRAFTLINJE SKAL BYGGES
Driftsbestyrer Skullerud i Stor-Elvdal kraftlag forteller at 10-15 høyspentmaster ble tatt av isen i går og 6-7 er dratt fra før, hvilket medfører at det er strømløst fra Vestgård og nordover til Storbekkmoen. Man mener imidlertid å sette inn en stor arbeidsstokk med å bygge ny linje oppe i askogen, og uten at han kan love det, håper Skullerud å kunne fortsette arbeidet slik at man kan få strømmen tilbake om en ukes tid.
BLIR DAMMEN SITTENDE?
Lenger sørover for dammen ligger isen fast fremdeles, og man frykter at dammen vil bli liggende i flere dager da vannet renner forbi på sidene og ikke får kraft nok til å få isen med seg. Imens flommer vannet utover stadig større områder, og samtidig smelter snømassene i fjellet.»
Det skulle gå fem år før berørte grunneiere i Stor-Elvdal fikk erstatning for de skadene isgangen i 1959 forårsaket. Den 13. mai 1964 kunne regionavisa Østlendingen melde følgende:
«Staten erstatningspliktig etter flom i Stor-Elvdal
Må ut med 36 000 kroner til grunneierne
Oslo 12. NTB – Som eier av Aursund-reguleringen ble Staten i 1961 saksøkt av 78 eiere av grunn og annen eiendom i Stor-Elvdal med krav om erstatning for skade voldt ved isgang i Glåma våren 1959. Først og fremst på grunnlag av en sakkyndig utredning fra ekspedisjonssjef, dr. Devik, la Nord-Østerdal herredsrett i dom av 21. juni 1963 til grunn, at etter de meteorologiske forhold våren 1959 vil isløsningen i Glåma ha artet seg som en isgang også uten noen vintertapping fra Aursunden. Som følge av denne tapping var imidlertid de i vinterens løp produserte og oppmagasinerte ismasser blitt større enn de ellers ville ha blitt. Selv om isgangen var en naturbegivenhet, måtte Staten være ansvarlig for den del av skadene som skyldtes at ismassene var større enn de ville ha vært under uregulerte forhold.
Med støtte i den sakkyndiges utredning satte herredsretten reguleringens andel i ismassene til en fjerdedel og kom til at Statens andel i konstaterte skader måtte sette til samme brøkdel, en fjerdedel, eller i alt vel 36 000 kroner. Dommen ble tillatt påanket direkte til Høyesterett, som kom til samme resultat som herredsretten. To dommere mente dog at Statens erstatningsansvar burde settes til en tredjedel av skadene, men flertallet fant at det ikke hadde grunnlag for å fravike det skjønnsmessige resultat som herredsretten for så vidt var kommet til.»
Den 30. desember 1964 hadde Østlendingen nok et oppslag om denne erstatningssaken, da de publiserte en meningsytring fra Sigmund Trønnes:
«Aursundreguleringen skaper isproblemene i Stor-Elvdal
Sigmund Trønnes: Vi fikk 25 prosent av skadene etter isgangen i 1959 – og skuffelsen var meget stor
På møtet sammen med jordstyret og herredsagronomen i Stor-Elvdal forleden om isproblemene i bygda, ha Sigmund Trønnes denne redegjørelsen:
«Oversvømmelsen og isdannelsen skyldes Aursundreguleringen. Den ble regulert i 1924 og fra 1924 til 1930 var det store isganger. Det kom av at tappingen av Aursunden om høsten laget voldsom isoppstuing, og med oversvømmelse og islegging over store områder. Den voldsomste isgang fikk vi i 1928. Det ble da reist søksmål mot staten, og ved Høyesterettsdom i 1936 ble staten dømt til å betale erstatning. En kommisjon hadde da bestemt at fra 1931 skulle tappingsmåten endres i Aursunden. Det skulle gå naturlig vannføring i Glåma til isdannelsen var ferdig, omkring 1. januar. Deretter skulle vassføringen økes med 1 kbm/sek. pr. døgn inntil det ønskede tappingskvantum var nådd. Fra dette ble gjennomført var jordbrukerne helt forskånet for ødeleggelser ved islegging og oversvømmelser om høsten.
Hensynet til den naturlige vannføringen
I 1947 endret staten igjen tappingsreglementet for Aursunden. Uten hensyn til den naturlige vannføring i elva skulle det slippes 10 kbm/sek. i tillegg til allerede fra høsten – og i enkelte perioder ble det sloppet betydelig større kvanta.
I åra framover fikk vi på ny betydelig islegging på dyrket mark. Det ble også flere store isganger om våren, noe som nådde toppen i 1959. Nå gikk igjen en rekke skadelidende til saksanlegg med krav om erstatning. De sakkyndige for både herredsrett og Høyesterett var Statens iskontor.
En lettvint måte
Statens iskontor kunne legge fram en beregning som viste at 75 prosent av ismassene skyldtes naturen og 20 prosent skyldtes reguleringen. Det var i sannhet en lettvint måte å klarlegge forholdet på. Rettsinstansene gjorde det like lettvint – ved å bygge på disse beregninger da de ikke kunne påvise feil ved disse. Den som ikke er slik regnemester må vurdere ut fra erfaring og sunt vett og det sier at når det i et vassdrag blir islegging om høsten, i enkelte år helt opp til landfylling med naturlig vannføring, og det nå slippes 20 prosent vann til, må det nødvendigvis gå innover land og føre til stor isoppstuing i elva. Det må være klart at det er dette slippet som går innover land og islegger – og følgelig er dette slippet årsaken til store skader. Vi fikk 25 prosent av skadene etter isgangen i 1959 – og skuffelsen var meget stor. Jeg vil ikke si at jeg ved denne dom ble styrket i min tro på den rettsbeskyttelse de skadelidende får i vassdragsreguleringssaker.»
Lørdag 2. juni 1956 publiserte avisa Østlendingen denne reportasjen fra Halvorstuvelta, skrevet av signaturen «R.L.»:
«Opp til 100 kbm tømmer i Glåma i en vending i Stor-Elvdal
14 tonns bulldozer slår 5 400 kbm i elva på 8-10 dager fra Halvorstuvelta
Det er første gang vi har forsøkt maskinelt utislag, men det blir sikkert ikke den siste, bemerket driftsbestyrer Sverre Hagen da en av våre medarbeidere besøkte Halvorstuvelta nord for Koppang, der en stor bulldozer de siste dagene har slått 5 400 kbm tømmer på elva. Det var nærmest de ekstraordinære forholdene etter isgangen i fjor høst som tvang fram dette eksperimentet, men trass i at man ikke hadde noen erfaringer å bygge på – og forholdene til dels har vært mindre gunstige – er det all grunn til å være fornøyd med resultatet. På 8-10 dager er den store velteplassen ryddet, og 5 400 kbm tømmer er på vei sørover på Glåmas brede rygg.
EKSTRAORDINÆRE TILTAK
Floringsanlegget på Halvorstuvelta var trolig det største i Østerdalen, mente Hagen. Her var lagt opp 5 400 kbm i floringer som var 8-10 meter høye og 25 meter lange. Det var tømmer som Hagen har drevet ut av Tresaskogen i vinter for Tofte Cellulosefabrikk. På grunn av isgangen i høst var det umulig å komme ut på isen med tømmeret. Isgangen presset også floringene nokså langt tilbake. Det var derfor klart at man måtte prøve ekstraordinære tiltak for å få tømmeret på elva i rett tid, og resultatet ble at Per Mælen fikk slippe til med sin 14 tonns bulldozer.
DET GIKK BEDRE ENN FOLK TRODDE
Det var nok mange som ristet på hodet og spådde ille, men stort sett har utislaget gått utmerket. Hadde det vært normal vannføring i Glåma ville det sikkert ha gått enda bedre. Særlig de første dagene gikk det fint, og bulldozeren tok opp til 100 kbm på skyffelen og skjøv så å si hele floringen på elva i en vending. De siste floringene lengst nord på velta gikk ikke så glatt, enda de var de minste. Det skyldtes i første rekke at vannføringen var sunket betraktelig, og dessuten var foten på velteplassen ødelagt av isgangen, slik at bulldozeren ikke kunne følge på langt nok. Tømmeret bandt seg også svært i stor stein som var blitt liggende igjen etter at isgangen tok med seg massene.
Men det går vel nokså hardt ut over tømmeret?
Særlig når tømmeret binder seg slik er det ikke til å unngå at det blir en del brekkasje, men neppe mer enn en må regne med under vanlig tverråfløting.
NYTTIGE ERFARINGER
Har De gjort noen erfaringer som kan komme til nytte i senere år?
For det første bør floringene ikke ligge for tett, en avstand på 2,5 til 3 meter vil trolig være passe, slik at stokkene ikke hekter seg sammen. De bør heller ikke være altfor lange slik at bulldozeren kan ta hele floringen i ett drag rett ut i elva. Fra bunnen av floringen bør det legges et tett underlag som en slags golving for at tømmeret skal gli lettere. Av samme grunn må en også sprøyte floringene godt hvis det ikke er regnvær. Og naturligvis bør en ha en forholdsvis stor bulldozer. En 14-tonner har ikke noen vanskeligheter med å skyve 80-100 kbm i draget.
MINDRE MANNSKAP
På grunn av de ugunstige forholdene, i første rekke unormalt lav vannstand, måtte man i år bruke et forholdsvis stort mannskap ved siden av maskinen. Elva tok ikke unna slik den ville ha gjort hvis det hadde vært mer vann. Men skulle en ha rådd med så store floringer bare med håndmakt, ville en trenge mye folk, sier Hagen. For et par år siden hadde tjue mann jobb i tre uker med å slå uti 4 000 kbm fra floringene på Halvorstuvelta. Under alminnelig gode forhold ville en ikke trenge mange mann ved siden av maskinen.
I år var det ikke annet tømmer på Halvorstuvelta, men velteplassen brukes ellers av flere skogeiere. Om det da dreier seg om mindre partier på hver enkelt, vil det nok lønne seg å gå sammen om en maskin og fordele utgiftene etter kubikkmeteren, mente Hagen.
Det var Tømmerdireksjonen som for tre år siden satte i stand Halvorstuvelta etter at Tresa var nedlagt som fløtingså. Tømmeret må nå tas med bil eller traktor til denne velteplassen, som har et stort nedslagsfelt. Hit kommer tømmer, ikke bare fra Tresaskogene, men også fra Øvergård og Nordstu-Koppang.»
Halvorstuvelta i Stor-Elvdal, fotografert etter isgangen i Glomma våren 1959. Bildet viser hvordan elva har ført isblokker opp på land og antakelig også tatt med seg tømmer fra ytterkanten av de florerte tømmerstablene på land. Bakenfor (til høyre for) velta ses et småbruk. Ellers domineres bakgrunnen av skogkledde åser. Opptaket er dessverre en aning uskarpt.
Velteplassen på Halvorstuvelta ble opparbeidet av Glomma fellesfløtingsforening i begynnelsen av 1950-åra, etter at fløtinga i Tresa var avviklet. Tanken var at tømmer fra denne sideelvas nedslagsfelt skulle transporteres på nybygde skogsbilveger til denne velteplassen. Store tømmerleveranser fra en velteplass, som denne, muliggjorde maskinelt utislag. På Halvorstuvelta ble det brukt bulldoser for å få tømmeret ut i vassdraget fra 1956.
Title«Halvorstuvelta fikk stygg medfart av isgangen 1959» (Innskrift under opplimt kopi av fotografiet i album GF 21)
Da fløtinga i Glomma ble avviklet i 1985 ble det ordnet slik at fellesfløtingsforeningens arkivsaker ble overlatt til Riksarkivet, som valgte å fortsette å oppbevare dem i det eksisterende arkivrommet ved Fellesfløtingsforeningens kontor på Fetsund. Amanuensis Øivind Vestheim fra Norsk Skogbruksmuseum veiledet lokale prosjektansatte, som startet ordning av materialet. Den daglige forvaltningen av arkivene er seinere overtatt av medarbeidere fra museet som ble etablert på Fetsund lenser i 1990. Fotosamlinga fra Glomma fellesfløtingsforening ble overført til daværende Norsk Skogbruksmuseum i Elverum. Materialet består av 72 album, samt en del løse kopier og noe negativmateriale. Museumsfotograf OT Ljøstad har reprodusert de fleste av opptakene i denne samlinga og skrevet negativnummere i albumene han har gjennomfotografert. Det finnes også originalnegativer til en del av motivene. Disse skal være merket og ordnet i mapper etter at de kom til museet.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».