To menn inspiserer ei mildt sagt uryddig tømmertillegging på ei grasslette ved et vassdrag. Tømmeret ser ut til å være barket slipvirke – forholdsvis tynne stokker som ble brukt so...
Under et møte i Åmot bondelag i romjula 1935, der disponent Aarsrud i Glommens salgsforening holdt foredrag, oppsto det diskusjon om blant annet tømmertillegging på is. Lokalavisa ...
Under et møte i Åmot bondelag i romjula 1935, der disponent Aarsrud i Glommens salgsforening holdt foredrag, oppsto det diskusjon om blant annet tømmertillegging på is. Lokalavisa Østlendingen refererte meningsutvekslingene om dette temaet slik:
«Chr. Skrokbæk [Christian Skrokbæk [1874-1959), gardbruker i Åmot] kom inn på de siste bestemmelser om tillegging av tømmer. Vi har nu fått forbud mot tillegging på vann gjeldene på praktisk talt alle åer i Sør-Østerdal. Det gjelder også for eksempel Nordre Osa, hvor tillegging på is er den absolutt beste fremgangsmåte for minst to tredjedeler av åa, – når man bare ikke legger til før litt ut på vinteren. På hvilken kåte er disse til dels meget meningsløse bestemmelser blitt til?
Overrettssakfører Krog [Aksel Olav Sverre Krog (1876-1952), overrettssakfører i Elverum) minnet om at søkketømmerkomiteens innstilling høsten 1934 foreslo skjerping av bestemmelsene om tillegging av tømmer. Efter forslag av måligens organisasjon – inspektører og distriktschefer – blev regler for de forskjellige vasdrag vedtat. Hvis det senere er sendt ut cirkulærer, så er det gjort som rene administrative forføininger. Det er klart at målingens direksjonsmedlemmer ikke kan sitte inne med spesiell lokalkjennskap til de mange åer og vann vi har i det store distrikt, og at vi derfor for en stor del må stole på målingens funksjonærer. Men er det noe som er galt, må det kunne forhandles for å få det rettet.
Skrokbæk gikk efter dette ut fra at det var tømmermålingens funksjonærer som hadde truffet bestemmelsen forsåvidt angår Nordre Osa. De må da kjenne dette vassdrag dårlig, fordi den bestemmelse som er truffet, er stikk motsatt av det som burde gjøres. Det fordyrer tilleggingen og gir dårligere tørk. …»
To menn inspiserer ei mildt sagt uryddig tømmertillegging på ei grasslette ved et vassdrag. Tømmeret ser ut til å være barket slipvirke – forholdsvis tynne stokker som ble brukt som råstoff i papirindustrien. Her hadde tømmerkjøreren tilsynelatende bare veltet stokkene av sleden, hulter til bulter, uten tanke på at de skulle måles, merkes og rulles ut i vassdraget uten for mye besvær. Dette fotografiet ble tatt i begynnelsen av juni 1937.
I boka «Skognytting» (1943) beskriver Johannes Kåsa hvordan tømmertillegginga egentlig skulle utføres:
«Før tømmeret måles, bør det legges så det ligger riktig. Ligger tømmeret i strøvelte, må det legges til samstundes med framkjøringa. Dette kan også gjøres dersom det blir lagt i flakvelte, men i dette tilfelle kan en også legge det til før målingen. Ligger det i lunnevelte, må det flolegges og legges til etter hvert som det blir målt.
Vanlig har kjøreren tillegginga med i kjøreakkorden. Det er følgende ting som må passes på:
1. Stokkene må ligge på flatsida så en får målt over breikanten. Lengdetallene skal jo være satt på slik at stokken ligger riktig når disse ligger opp, men dette bør kontrolleres.
2. Stokkene skal ligge slik at tallene ligger etter hverandre. Dette har særlig mye å sin når det kommer snø på tømmeret etter at det er lagt til, og det letter også arbeidet for måleren ellers.
3. Det må være mellomrom mellom stokkene så det er rom til klaven.
Det er meget lønnsomt arbeid å være nøyaktig med tillegginga. Tilleggeren bør ha med seg kubikklave, øks, tømmersaks og vendhake.»
I neste utgave av «Skognytting» (1952) refererer Kåsa regler som Skogbrukets Arbeidsgiverforening og Norsk skog- og landarbeiderforbund hadde blitt enige om:
«Tillegging. Har kjøperen tilliggingen av tømmeret til måling, skal denne utføres slik: Tømmeret skal sorteres og tillegges ordentlig enten til måling på lunne, til flytting eller ved vassdraget på ett eller to underlag med rikelig klaverom mellom hver stokk og slik at hver stokk kan måles på breieste kant. Tømmer som skal måles i topp, legges jamt i toppen og med toppen til samme kant. Tømmer som skal måles på midten, legges jamt i midten. Tømmer (slip) som har lengdemål påskrevet i roten og legges i haug på land, skal legges jamt i roten og med denne til samme kant. Underlagsstokker skal legges slik at lengdemerket, topp og rot er synlige.»
Det er noe uklart hvor dette fotografiet er tatt. I Glomma fellesfløtingsforenings arkiv er det beskrevet som «Munchs tømmertillegg Mjøvatnet». Ettersom navnet Mjøvatnet ikke finnes i det fløtingsdistriktet der bildet er tatt, har museets registrator gjettet at det kan være fra området ved Mjøgsjøen i Sør-Odal. Etternavnet Munch var det bare en skogeier i Hedmark som hadde i slutten av 1930-åra: Arthur Georg Kristian Munch (1886-1961) på Haug i Bruvoll-grenda i Nord-Odal. Tømmertillegginga på fotografiet, som antakelig var utført av en innleid tømmerkjører, gir neppe noe rettferdig inntrykk av Munchs skogbruk. I forbindelse med begravelsen hans ble det sagt at «… Han skjøttet sin gård og sine skogeiendommer på en mønstergyldig måte og var en foregangsmann på skogsdriftens område. Han var med i skogeierlaget og skogeierforeningen og var en avholdt mann i Nord-Odal, hvor han hadde en rekke tillitsverv og gjorde en stor innsats for bygda.» (Glåmdalen 24. juni 1961).
Dette fotografiet er fra album 10 i samlinga etter Glomma fellesfløtingsforening og forløperne, Christiania Tømmerdirektion (Øvre Glommens fællesfløtningsforening) og Fredrikstad Tømmerdirektion (Nedre Glommens fællesfløtningsforening). Da det ble klart at det gikk mot avvikling av fløtinga i Glommavassdraget i midten av 1980-åra initierte Norsk Skogbruksmuseum noe som ble kalt «Prosjekt Glomma». Museet satte historikeren Øivind Vestheim og fotografen OT Ljøstad til å følge fløtinga i vassdraget med kamera de siste to fløtingssesongene, mens museumsdirektør Tore Fossum samarbeidet med administrasjonen og styret i Glomma fellesfløting om best mulig ivaretakelse av levningene etter den viktige aktiviteten fløtinga hadde vært. En del installasjoner i vassdrag måtte imidlertid fjernes, slik vassdragslovgivningen forutsatte. Mange husvære ble overdratt til grunneiere for en rimelig pris, og noe ble overlatt til aktører som ville drive formidling av vassdrags- og fløtingshistorie. Arkivene etter virksomheten ble overdratt til Riksarkivet, som valgte å la det bli liggende i en av kontorbygningene ved Fetsund lenser. Ordning av dette materialet ble påbegynt under ledelse av Øivind Vestheim. Etter at det ble etablert et museum ved Fetsund lenser i 1990 har personale derfra hatt det daglige forvaltningsansvaret for protokoll- og dokumentarkivet etter Glomma fellesfløtingsforening. Fotomaterialet etter organisasjonen ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum da fløtinga opphørte. Det besto av 72 album, samt en del «løse» kopier og negativer. OT Ljøstad reproduserte mange av motivene ved hjelp av mellomformatkamera med negativ svart-hvitt-film. Materialet ble også enkelt registrert, i første omgang med stikkord (ofte stedsnavn og opptaksdatoer) som var skrevet inn i albumene. Skanning og fyldigere registrering tas innimellom andre oppgaver, og ettersom samlinga er stor, vil det ta lang tid før dette arbeidet er fullført. Norsk Skogbruksmuseum publiserte i 1998 Øivind Vestheims bok «Fløtning gjennom århundrer» hvor mye av materialet fra «Prosjekt Glomma» og fotografier fra Glomma fellesfløtingsforenings arkiv ble presentert.
Other informationJohs. Johannesen ble født i Oslo 16. mai 1877. Han tok artium i 1895, og tre år seinere ble han uteksaminert som bygningsingeniør fra Kristiania tekniske skole. Deretter var han ansatt ved Gleim og Eyde i Lübeck, seinere ved Eydes ingeniørkontor i Kristiania. I perioden 1900-01 studerte han ved den tekniske høgskolen i Dresden. I 1902 ble han fløtingsinspektør i Glomma-vassdraget, og fire år seinere ble han utnevnt til direktør i Christiania Tømmerdirektion, seinere kalt Glomma Fellesfløtingsforening. Denne stillingen hadde han fram til våren 1948, da han nådde aldersgrensen. Johannesen var ofte medlem av ulike tekniske kommisjoner, både i og utenfor fløtingsvesenet. Han skal blant annet ha høstet anerkjennelse for den innsatsen han gjorde i grenseforhandlinger med Russland. Johannesen var medlem av hovedstyret i Norsk Ingeniørforening fra 1925 til 1933, og i de tre siste åra av denne perioden var han styreleder med tittelen "president". Johs. Johannesen var æresmedlem i Finlan
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».