Fra det såkalte käpäläfisket i Skoltefossen i Neiden i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Vi ser tre karer som kaster ei cirka fem meter lang not fra et steinskjær ved fossen så lan...

Etnologen Åsmund Eknæs skrev følgende artikkel om käpäläfisket i tidsskriftet «Jakt-Fiske-Friluftsliv» nr. ½ 1976:

«Käpälä-fisket i Neiden
Et urgammelt og særegent kastenotfiske
Neiden, Finnmarkselva som renner ut i Munkfjorden ca. 40 km vest for Kirkenes er ikke blant våre viktigste elver når det gjelder oppfisket kvantum. I 1972 lå den på 20. plass med ca. 3 300 kg. Men her foregår det et urgammelt og særegent kastenotfiske som gjør elva til noe utenom det vanlige.

Mange av «Jakt-Fiske-Friluftsliv»s lesere har sikkert passert Neiden og Skoltefossen på riksveien til Kirkenes og kanskje også vært så heldige å få overvære fisket med Käpälä-nota. Dette foregår på østsida, midt oppe i fossen, der laksen samler seg og hviler på sin vi til gytegrunnene.

Så langt tilbake kildene kan fortelle noe om fisket i Neiden har dette vært drevet av de såkalte skoltesamene. Navnet skolter har denne folkegruppa fått fordi mange av dem led av en hårsykdom som gjorde at skolten ble bar. Et annet særtrekk ved skoltesamene er at de fra gammelt av har vært gresk-katolske og hatt sitt religiøse overhode i Russland.

Skoltesamene som var knyttet til Neiden hadde opprinnelig ikke fast tilhold her. De foretok sesongflytninger mellom vinterboplasser i Finland og sommerboplasser ved Neidenelva og ute ved kysten. Etter hvert ble de fastboende og kom i 1826 under norsk herredømme. Før denne tida hadde Neiden vært russisk område.

Hvem kan drive dette fisket?
Det varte imidlertid ikke så lenge før de fikk konkurrenter til lakserikdommen i elva. Finske innvandrere begynte å komme, og de krevde å få samme rett til fiske som samene. Det endte med rettssak og i dommen av 26. august 1848 ble alle bygdas innbyggere som eide eller brukte særskilt matrikulert jord gitt lik rett til deltagelse i fellesfisket. Og slik er det fortsatt.

Fellesfisket omfattet også en spesiell form for dragnot eller drivgarnfiske nedenfor fossen. Men dette ble forbudt i 1896. Forbudet gjaldt egentlig kastenot, käpälä-fisket i Skoltefossen, men bygdefolket protesterte mot dette og fikk medhold, idet käpälä-fisket ikke kunne betegnes som «driv»-notfiske, slik formuleringen i forbudet var.

Sportsfisfke nedenfor fossen.
Siden det felles drivgarnfisket ble forbudt søkte innbyggerne å utnytte elvestrekningen nedenfor fossen på annen måte. Resultatet ble utleie til sportsfiske. De første åra ble det utleid til engelskmennene Gaudi og Parker, siden til Thams i Trondheim. Seinere er fisket i Neiden ordnet ved kortsalg, hvem som helst kan fiske med nærmere angitte redskaper mot å løse fiskekort. I 1975 var prisen kr. 60,00 pr. døgn.

Fisket i Neiden organiseres av Neidens Fiskefellesskap. Til kastenotfisket i fossen trengs det 5 mann. De ca. 60 husstandene med fiskerett deles inn i lag som skal stå for fisket et døgn hver. Sesongen er vanligvis kort, vanligvis omkring St. Hans til litt ut i august. Hvert lag får således ikke fiske mer enn to-tre døgn i løpet av sommeren.

Laget fisker fra kl. 18.00 det ene døgnet til kl. 18.00 det neste.
Tidligere kunne basen på laget bestemme hvor ofte de skulle kaste, om det skulle gjøres to kast i rask rekkefølge eller om de skulle vente i f. eks. tre timer. Men etter at det ble sluttet en avtale med Finland om fisket i Neiden er det bestemt at det ikke er lov til å kaste oftere enn hver annen time. Det kan altså bli maksimum 12 kast pr. døgn.
Käpälä betyr bjørnelabb

Navnet käpälä er finsk og skal visstnok bety «labb», bjørnelabb. I dette ligger en beskrivelse av notas virkemåte; den slår til like raskt som bjørnen når denne tar laksen. For de som har opplevd dette fisket er det ikke vanskelig å forstå sammenhengen. I løpet av noen få sekunder er hele kastet gjort og nota halt inn.

Som nevnt er det fem mann som er med på kastet. Tre av dem hiver ut den 5-6 meter lange nota mens de to siste står klar med hvert sitt tau for å trekke den enden av nota som er lengst ned i kulpen. To av kasterne trekker inn den øverste enden. For de som kaster er det viktig å få nota til å spre seg ut slik at den dekker størst mulig område. Allerede mens nota er i lufta kan en se om kastet ble vellykket.

Hvis det er riktig utført vil de ca. 30 nevestore steinene som er festet til undertelna som søkker legge seg ut i en fin vifteform. Så snart nota har gått til bunns blir den trukket inn mot det skrå berget som danner en naturlig landingsplass.

Alle laksene ble sluppet levende i en stor kum hvor de går til laget er ferdig med sitt døgn. Da kommer protokollføreren i Fiskefellesskapet og under full overvåkning blir hver laks veid og ført inn i protokollen.

Hvor mye laks får de?
Hvor mye laks får de med nota? Det snakkes selvfølgelig særlig om åra like etter den 2. verdenskrig, da raseringen av Finnmark gjorde at det ble fisket minimalt uten ved kysten og elvene følgelig kokte av laks. Da kunne de få mer enn 50 lakser i ett eneste kast og totalfangst i sesongen på 20 000 kg. Men normalår ligger på et mye lavere nivå, kanskje ca. 1 000 - 1 500 kg.

Et forsøk i 1956 på å lage laksekrapp på den sida av fossen som käpälä-kulpen er ga fisket et grunnskudd, bokstavelig talt. Blant annet ble den bergknausen som notkasterne sto på, sprengt bort, og fisket ble dermed umuliggjort noen år. Nå er det en tilsvarende kasteplass og käpälä-fisket kan fortsette i sin tradisjonelle form.

Tradisjonell er også den koking av laks som som finner sted en gang i døgnet. En eller et par lakser blir kokt i ei stor gryte og spist med poteter, brød og smør til. Som drikke brukes kraften etter kokinga. Utenforstående er av og til så heldig at de også får delta i dette enkle, men herlige måltidet. Et måltid hvis historie kanskje er like gammel som selve fiskets. Når du under et slikt måltid begynner å bli mett av denne kraftige kosten forstår du til fulle hvorfor skoltesamene gjennom århundrer har dratt lange veier for å kunne utnytte Neidens lakserikdom.»

Collapse text