Brua til pakkeriet på Klevfos Cellulose- & Papirfabrik i Løten. Bildet viser typisk industriarkitektur fra tidlig 1900-tall, utført i rød, upusset teglstein. Ei todelt dør er pla...

Klevfos Cellulosefabrik ble bygd ved Svartelva i Løten, like nedenfor Aadals Brug, som var et stort jernstøperi og mekanisk verksted. Med disse to bedriftene og de menneskene som var knyttet til dem, ble byggebeltene omkring, Klevbakken og Ådalsbruk, et viktig industrisenter i ei bygd der jordbruket ellers var hovednæring. Fabrikken på Klevfos skulle utnytte skogen, et råstoff det fantes mye av både i bedriftens nærområde og ellers i Hedmark. Fabrikken fikk tømmerråstoff både på Svartelva og på jernbanen, som passerte like ved og fikk sidespor fram til fabrikktomta. Den samme jernbanen skulle også bringe produktene ut på markedet. Klevfos-investorene erfarte raskt at celluloseprisene ikke gav grunnlag for store fortjenester. Derfor bestemte de seg for å kjøpe en papirmaskin. Da den var klar til å settes i drift, i 1892, ble fabrikken omdøpt til Klevfos Cellulose- og Papirfabrik A/S. Bedriften leverte kraftpapir, gråpapir som hovedsakelig ble brukt til innpakking. Erfaringene med denne produksjonen må ha vært såpass gode at bedriften omkring 1900 investerte i papirmaskin nummer to. Begge var imidlertid små, så produksjonskapasiteten var mildt sagt moderat. Fabrikkanlegget var ikke spesielt påkostet. Bare cellulosekokeriet og maskinhuset var oppført i teglmur. De andre bygningene hadde vegger av utmurt bindingsverk eller tre. Høsten 1909 oppsto det brann, og en stor del av anlegget ble lagt i aske. Ei stund var det tvil om anlegget burde gjenoppbygges, men selskapet greide etter hvert å utvide aksjekapitalen, slik at man kunne investere i nye maskiner og bygninger. Produksjonen kom i gang igjen i 1911. Lønnsomheten var imidlertid så som så. Den unge ingeniøren Eivind Torp, som ble ansatt i 1913, greide å få effektivisert driftsprossessene, slik at produksjonen økte og kvaliteten på papiret ble bedre. Etter oppløftende regnskapstall i 1917 tok sentrale aksjonærer kontakt med det store treforedlingsselskapet Union i Skien, som viste seg villige til å betale godt for å kunne utvide sin virksomhet til en ny region. Det var gode tider, men bare til 1921, da det store krakket kom. Også Union-selskapet ble rammet, og i åra som fulgte sto Klevfos langt nede på prioriteringslista når det gjaldt midler til moderniseringstiltak. Både bestyrer Torp og medarbeiderne hans forsto at de måtte holde produksjonsnivået så høyt, og driftskostnadene så lave, at de bidro med overskudd hvert år, hvis ikke ville Klevfos bli nedlagt. Etter 2. verdenskrig tok etterspørselen seg opp, men interessen for å investere i moderniseringer på Klevfos var likevel begrenset. I 1954 solgte Union halvparten av aksjene til allmenningene i Løten og Romedal, og noen år seinere ble resten av Union-aksjene overdratt til industrikonsernet Borregaard. Heller ikke dette selskapet valgte å satse på Klevfos. Da fabrikken ble nedlagt i 1976, var Løiten almenning eneeier. Umiddelbart etterpå ble det fremmet forslag om at anlegget, som var lite endret etter det gjenoppbyggingsarbeidet som skjedde i perioden 1909-11, skulle bli industrimuseum. I 1980 ble bygningene og store deler av fabrikktomta overdratt til Klevfos industrimuseum. Museet ta fatt i store utfordringer med hensyn til sikring og antikvarisk vedlikehold. Museet åpnet for publikum i 1986. På dette tidspunktet var virksomheten organisatorisk sett en del av Hedmarksmuseet og Domkirkeodden på Hamar. Fra 1992 opererte Klevfos som en sjølstendig museumsstiftelse. Fra årsskiftet 2002-2003 ble virksomheten konsolidert med Norsk Skogmuseum i Elverum. Anlegget er blant de teknisk-industrielle kulturminnene i Norge som har drifts- og vedlikeholdsstøtte fra Riksantikvaren. Klevfos industrimuseum har særlig gjort seg bemerket for sitt formidlingsarbeid, med papirproduksjon og arbeidermiljø som sentrale temaer. Tor Karseths teaterstykke «Arbesdaer», som har vært framført siden 1988, er en sentral del av denne suksessen.

Collapse text