I 1874 oppnevnte Indredepartementet en skogkommisjon som skulle «afgive Betænkning og Forslag til Foranstaltninger, som fra det Offentliges Side blive at træffe til Skovvæsenets Fr ...
I 1874 oppnevnte Indredepartementet en skogkommisjon som skulle «afgive Betænkning og Forslag til Foranstaltninger, som fra det Offentliges Side blive at træffe til Skovvæsenets Fremme». Bakgrunnen for at man fant behov for å oppnevne en slik kommisjon var det faktum at gjeldende skogbrukslov (av 22. juni 1863) ikke hadde gitt myndighetene kontroll over det som i utredningsarbeidet som gikk forut for denne loven hadde beskrevet som et hovedproblem i norsk skogbruk, nemlig «grov Mishandling af Skov fra Eiernes Side» og bortforpakting av skog til uthogst. Skogloven fra 1863 var i hovedsak en allmenningslov. Den regulerte altså først og fremst forvaltningen av skog som var underlagt en eller annen form for felleseie. Men det var jo skog som tilhørte enkeltpersoner som utgjorde største delen av det skoglige ressursgrunnlaget her til lands. «Skulde der virkelig udrettes noget til at bevare Skovene, vilde der sandsynligvis ikke være nogen anden Udvei, end at private Skove maatte stilles under en Opsigt, der maatte have nogen Lighed med Opsynet med de offentlige Skove, saa at Hugsten blev stillet under en vis Kontrol», heter det i dokumentet som lå til grunn for utredningsarbeidet. Til medlemmer av skogkommisjonen oppnevnte Indredepartementet først amtmannen i Nedenes, Nils Cornelius Bonnevie (leder), forstmesteren i Akershus og Hedmark, Jens Carl Hørbye, forstmesteren i trøndelagsfylkene, Marius Maximilian Selmer, trelasthandler og godseier Didrik Cappelen på Gjemsøy ved Skien og gardbrukerne Hed. Norderhoug og M. Gundersen, begge fra Hedmark. I 1875 ble kommisjonen supplert med lennsmann Martin Adolf Grude fra Høyland på Jæren som hadde vært blant pionerene i skogreisingsarbeidet i en region som langt på veg hadde vært avskoget. Kommisjonen forsøkte å kartlegge skogforholdene i Norge gjennom analyser av virkesuttak på statistisk representative eiendommer og gjennom spørrelister til kommunene. Det kom inn 414 svar, hvorav mange var preget av bekymring over utviklinga. Skogarealene syntes å være krympende, tregrensa ble antatt å være synkende og tømmerdimensjonene ble stadig mindre – hovedsakelig på grunn av hogster som ble gjennomført uten tanke på gjenvekst av ny skog. Dette gikk på ressursgrunnlaget løs, noe kommisjonen med utgangspunkt i skogens store betydning både på husholdsnivå og trelastens betydning som handelsvare betraktet som et «Nationaltab». Kommisjonen foreslo at skogeierne skulle gjøres ansvarlige for det etter hogster ble lagt til rette for gjenvekst – «være sig paa naturlig eller kunstig Vei» - innen rimelig tid. Skogeierne kunne la en viss mengde frøtrær bli stående, de kunne sette igjen frodig underskog av bartrær eller rett og slett plante slike trær. Tilsynsmyndigheten mente kommisjonen burde ligge hos lokale skogkommisjoner som skulle oppnevnes av kommunestyrene. Det ble også reist forslag om innføring av skogvedtekter med klare rammer for skogbehandlinga i hver enkelt kommune. Kommisjonens forslag møtte motbør i et storting der bøndene, som også utgjorde flertallet av skogeierne var tallrikt representert. De aksepterte etter hvert i en lov som hadde som siktemål å ta vare på verneskogen – bestand som gav beskyttelse mot et tøft klima, mot ras og flom (jfr. verneskogloven av 20. juli 1893). Det tok imidlertid over 30 år før stortinget vedtok at kommunene på frivillig grunnlag kunne formulere skogvedtekter. En lov som påla skogeierne «kulturplikt» (personlig ansvar for gjenreising av skog) på hogststedene fant flertallet av politikerne helt uakseptabelt. Slik sett løste heller ikke arbeidet til skogkommisjonen av 1874 det mest påtrengende problemet som hadde vært bakgrunn for at den ble oppnevnt.
Skogkommisjonen av 1874, fotografert i et fotografstudio, som et såkalt «Cabinet-Portrait». Denne betegnelsen står trykt på kartongen bildet er montert på. Forsamlinga består av sju dresskledde herrer, hvorav tre sitter mens de fire andre står bakenfor. De tre sittende mennene er plassert på Louis-seize-stoler som står på et mønstret teppe på et bordgolv. I bakgrunnen til venstre skimter vi litt av et skrivebord og ei plysjgardin med store dusksnorer. Ellers er bakgrunnen nøytral. De sittende mennene er ifølge påskrift på kartongen bildet er montert på (fra venstre): Martin Gundersen, Niels Bonnevie og Marius M. Selmer. De stående kommisjonsmedlemmene er (stadig fra venstre) Didrik Cappelen, Jens Carl Hørby, Martin Adolf Grude og Hedevard Norderhaug. Kommisjonen ble oppnevnt av Indredepartementet våren 1874, med unntak av lensmann Grude fra Høyland på Jæren, som kom med året etter. Fotografiet må altså være tatt tidligst i 1875, seinest i 1879, da komm isjonen leverte sin innstilling.
Informasjon om kommisjonens mandat og arbeid finnes under fanen "Andre opplysninger".
Title"Skogkommisjonen av 1874" (Innskrift på kartongen fotografiet er montert på)
Dette fotografiet skal ifølge innskrift på baksida av kartongen det er montert på være gitt som gave til Norsk Skogbruksmuseum 29. november 1982 av Olav Lien fra Sørskogbygda i Elverum.
Aksesjon: November 29, 1982
(Innskrift på baksida av kortongen fotografiet er montert på.)
1 comment
Hans Cappelen, February 4, 2016
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».