100
Festing av tømmer som skal hankekjøres på dragstutting, en enkel sledetype som ble brukt til transport av tømmer med handmakt, fortrinnsvis av småbrukere og skogsarbeidere som ikke disponerte hest. Fotografiet er tatt på en oppmåkt veg med fast bane og forholdsvis høge sidekanter av snø, noe som var nødvendig for å få det hankekjørte tømmeret til å følge vegbanen, som her er dekt av fragmenter av grankvister. Vi ser skogsarbeiderne Ottar Gudbjørsrud og Kristoffer Kronberget idet de fester de to fremste stokkene med dragstuttingens framlekkje. Det dreier seg om barket og øyet grantømmer, men her er det ikke øyet som brukes som feste, for de fremste stokkene måtte ligge nokså langt inne på banken (bærebrua) på stuttingen. Derfor strammer karene den todelte framlekkja over stokkene og slår etter hvert pjeksene i endelekkene gjennom lekkjer i motstående kjetting, slik at tømmeret verken skal bevege seg forover eller bakover i forhold til banken. Slike pjekser [«bleggjer»] gav gjerne sprekkdannelser i tømmeret, noe som gjorde at sagbrukseierne ikke var særlig glade i denne transportmetoden. I områder med spesielt bratt terreng var det imidlertid problematisk å bruke tunge sleder til tømmerkjøringa. «Førell det vart bygt skogsbilveiger og traktorveiger, laut rustningstemmere’ lessest om att når’n kom frampå liresset og hankekjøres ned», kunne informanter fra Gausdal fortelle. Bak de to stokkene vi ser på fotografiet kunne det «slås atti» en lang kjede av stokker, slik at hankevendinga som skulle dras med «handamakt» kunne bestå av opptil tolv tømmerstokker i det terrenget det skulle kjøres i her. Dragstuttingen var en enkel doning som besto av to meier med klosser som bar et tverrtre, en «bank» med kjettinger [«framlekkjer»] for feste av tømmeret og et «drag». Draget var ei rektangulær ramme med dragtrær forbundet med inntappete tverrtrær lengst foran og lengst bak. Mellom de sentrale delene av disse tverrtrærne er det ført et tau, som mannen som skal dra hankevendinga legger over skuldra med henblikk på at ikke armene skal få all belastningen. Fra den bakre [nedre] delen av dragstengene er det korte kjettingledd som er festet på yttersida av tuppene på dragstuttingens to meietupper. Dette kjøreredskapet mangler framtre, noe som gjorde at det føyde seg fint etter ujevnheter i lendet. I arbeidet med kjørevegene forsøkte for øvrig skogsarbeiderne å redusere antallet slike ujevnheter til et minimum. Karene på fotografiet er Ottar Gudbjørsrud og Kristoffer Kronberget. Ottar står bøyd over lasset, antakelig for å kunne plassere den ene pjeksen, mens Kristoffer holder den andre delen av framlekkja. Karene er arbeidskledde. Ottar har gummistøvler, vadmelsbukse, dongerijakke og skyggelue. Han arbeider med den kalde jernkjettingen med bare hender, men vi ser at han har votter i bukselommene. Kristoffer har også gummistøvler på beina. Han er ellers kledd i vadmelsbukser og har busserull med skinnjakke over på overkroppen og en slags tekstilhatt med brem som skygger for øynene. Dette fotografiet ble tatt i Vestre Gausdal i mars 1967. Da gjorde Tore Fossum og Kjell Søgård opptak til en kulturhistorisk dokumentarfilm om hankekjøringstradisjonene i denne bygda med Ottar Gudbjørsrud og Kristoffer Kronberget som sentrale aktører.
Photo: Fossum, Tore / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo