«Hankekjøringen gjøres klar. Gjøling av lasset. Lillerud, Vestre Gausdal, 1967»
Opprinnelig negativnummer: 10052-05
Lomma originalnegativet oppbevares i er merket 1639
Det finnes ikke mye litteratur om hankekjøring, men i Øyer og Tretten historielags årbok «F ...
Opprinnelig negativnummer: 10052-05
Lomma originalnegativet oppbevares i er merket 1639
Det finnes ikke mye litteratur om hankekjøring, men i Øyer og Tretten historielags årbok «Fotefar» fra 2010 finner vi følgende lille artikkel av Oddvar Stensrud:
«Hankkjøring var kjøring av tømmer med hest i bratt terreng. Det ble nok slutt i 1950-årene, da det ble mer slutt med å barke og «auge» tømmeret. Her i Øyer og Tretten var det nok mest brukt på vestsiden av dalføret. Her var det sammenhengende skogslier, uten for mye veger, bebyggelse og gjerder, som kunne være til hinder for legging av hankveger.
Det måtte til en god del forberedelser før en kunne starte opp kjøringen.
Mye av forarbeidet var å legge forlegg. Det innebar at i svinger på vegen måtte det legges opp tømmerstokker på utsiden som skulle hindre at tømmervendingen kom ut av vegen. Enkelte plasser kunne det være nok med en stokk, men på særlig utsatte steder måtte en legge to og tre stokker opp på hverandre. Disse stokkene ble lagt mot granlegger, eller festet med minneborer, men ikke alle mente det var heldig å bruke minneborer, de kunne skade hesteføttene dersom hesten i fart kom bort i disse.
I Nordmelia, her på Tretten, var det flere hankeveger, som gikk fra øverst i lia og ned til Lågen.
I forbindelse med forarbeidet før en kunne starte kjøringen vart det fortalt at det var hugget ca. 100 kubikkemeter inne mot Kverntjønnet. Når arbeidet med leggingen av forleggen var ferdig, var det ikke mange stokker igjen. Da var det bare å starte på toppen å ta ned igjen forleggen.
78-åringen Kristian Bjørnstad, fra øverst i Musdalsbaksida, var med på hankekjøring i 1950-årene. Først måtte tømmeret lunnes og kjøres fram til der bratta begynte ved Heimkollen. Herfra var det hankeveg ned til Veslefossen i Lågen syd for Hovde.
Det vart brukt hester som var vant til hankekjøring, de sprang unna når tømmervendingen skjøv på, og låg på og drog når det var slakkere partier i vegen.
Det kunne nok hende at det kunne gå nokså hardt for seg, forteller Kristian. En gang han kjørte slo stokkvendinga seg løs og kom etter i full fart. Det gikk bra til slutt, men det kunne vera mange friske turer, forteller Kristian. I Musdalsbaklia var det tre hankveger. En som kom ned syd for Hovde, en ved Halstenstad og en ved Linløkken. De som drev med hankkjøring her i bygda i de årene, i tillegg til Kristian, var Kolbjørn Lien Bjørnstad og Ola Høibakken.
Rekordjakt i Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer
I G og LT i 1970-årene kunne en komme med forslag til forskjellige rekorder. Her kom det inn flere forslag om forskjellige rekorder, blant annet om rekord i antallet tømmerstokker kjørt på engang under hankkjøring.
Trygve Kirkerud fra Saksumsdalen hadde i et innlegg troen på at han hadde Norgesrekorden, da han hadde kjørt en hankevending på i alt 30 lengder med til sammen 85 tømmerstokker var disse i samlet lengde 225 meter. Han mente det var i alt ca. 20 kubikkmeter med tømmer. Dette hadde skjedd i 1940-årene.
Noen dager senere kom det en ny rekord i hankkjøring i avisen. Det var Amund I. Øvstehagen i Bødalen som hevdet å ha kjørt en hanklengde på 239 meter. Dette hadde skjedd i baklia i Bødalen. Han hadde drevet hele formiddagen med å slå i hop hankvendinga, og da han var ferdig bestod hankvendinga i alt av 44 stokker sagtømmer, to i bredden, 22 lengder. Blant disse var halvparten tolvhalvmetring, til sammen 121 meter. Bak der var det 47 stokker sliptømmer, tre i bredden i 16 lengder, 14 og 16 halvmetringer. Til sammen skulle det bli ca. 239 meter, og 14 meter lengre enn det tidligere rekordforslaget. Det hadde vært så iset og hardt føre at han måtte legge kjettinger rundt noen av stokkene for å bremse farten denne dagen.»
Artikkelen har to fotoillustrasjoner. Det ene viser den vesle sleden som ble brukt under hankekjøringa. Dette bildet har følgende undertekst: «Bildet viser her en «stutting» som ble brukt under hankkjøring. Vanligvis ble det lagt to stokker med sagtømmer av kortere lengde på stuttingen. Kortere stokklengde var en fordel her, da det ikke skulle bryte for mye i svinger og unngå at kjøredoningen om opp fra vegen i ujevnheter.» Det andre bildet viser Kristian Bjørnstad med ei smaløks og en kjetting. Her er teksten formulert slik: «Kristian viser her et pjekslekke og pjeksøksa som ble brukt. På sagtømmeret ble pjeksene slått inn i rotenden på stokkene. På slipen ble pjeksene slått i litt inne i rotenden av stokkene.»
Subject
Festing av tømmer som skal hankekjøres på dragstutting, en enkel sledetype som ble brukt til transport av tømmer med handmakt, fortrinnsvis av småbrukere og skogsarbeidere som ikke disponerte hest. Fotografiet er tatt på en oppmåkt veg med fast bane og forholdsvis høge sidekanter av snø, noe som var nødvendig for å få det hankekjørte tømmeret til å følge vegbanen, som her er dekt av fragmenter av grankvister. Vi ser skogsarbeiderne Ottar Gudbjørsrud og Kristoffer Kronberget idet de fester de to fremste stokkene med dragstuttingens framlekkje. Det dreier seg om barket og øyet grantømmer, men her er det ikke øyet som brukes som feste, for de fremste stokkene måtte ligge nokså langt inne på banken (bærebrua) på stuttingen. Derfor strammer karene den todelte framlekkja over stokkene og slår etter hvert pjeksene i endelekkene gjennom lekkjer i motstående kjetting, slik at tømmeret verken skal bevege seg forover eller bakover i forhold til banken. Slike pjekser [«bleggjer»] gav gjerne sprekkdannelser i tømmeret, noe som gjorde at sagbrukseierne ikke var særlig glade i denne transportmetoden. I områder med spesielt bratt terreng var det imidlertid problematisk å bruke tunge sleder til tømmerkjøringa. «Førell det vart bygt skogsbilveiger og traktorveiger, laut rustningstemmere’ lessest om att når’n kom frampå liresset og hankekjøres ned», kunne informanter fra Gausdal fortelle. Bak de to stokkene vi ser på fotografiet kunne det «slås atti» en lang kjede av stokker, slik at hankevendinga som skulle dras med «handamakt» kunne bestå av opptil tolv tømmerstokker i det terrenget det skulle kjøres i her. Dragstuttingen var en enkel doning som besto av to meier med klosser som bar et tverrtre, en «bank» med kjettinger [«framlekkjer»] for feste av tømmeret og et «drag». Draget var ei rektangulær ramme med dragtrær forbundet med inntappete tverrtrær lengst foran og lengst bak. Mellom de sentrale delene av disse tverrtrærne er det ført et tau, som mannen som skal dra hankevendinga legger over skuldra med henblikk på at ikke armene skal få all belastningen. Fra den bakre [nedre] delen av dragstengene er det korte kjettingledd som er festet på yttersida av tuppene på dragstuttingens to meietupper. Dette kjøreredskapet mangler framtre, noe som gjorde at det føyde seg fint etter ujevnheter i lendet. I arbeidet med kjørevegene forsøkte for øvrig skogsarbeiderne å redusere antallet slike ujevnheter til et minimum. Karene på fotografiet er Ottar Gudbjørsrud og Kristoffer Kronberget. Ottar står bøyd over lasset, antakelig for å kunne plassere den ene pjeksen, mens Kristoffer holder den andre delen av framlekkja. Karene er arbeidskledde. Ottar har gummistøvler, vadmelsbukse, dongerijakke og skyggelue. Han arbeider med den kalde jernkjettingen med bare hender, men vi ser at han har votter i bukselommene. Kristoffer har også gummistøvler på beina. Han er ellers kledd i vadmelsbukser og har busserull med skinnjakke over på overkroppen og en slags tekstilhatt med brem som skygger for øynene. Dette fotografiet ble tatt i Vestre Gausdal i mars 1967. Da gjorde Tore Fossum og Kjell Søgård opptak til en kulturhistorisk dokumentarfilm om hankekjøringstradisjonene i denne bygda med Ottar Gudbjørsrud og Kristoffer Kronberget som sentrale aktører.
Title
«Hankekjøringen gjøres klar. Gjøling av lasset. Lillerud, Vestre Gausdal, 1967» (Innskrift på konvolutt med kopi av dette og to andre fotografier i Norsk Skogmuseums arkiv)
Fotografs tittel
Dette fotografiet ble tatt i samband med at Kjell Søgård og Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum i mars 1967 var i Vestre Gausdal for å lage en kulturhistorisk film om tømmerkjøringstrandisjoner (særlig hankekjøring) i denne bygda. Opptaket er gjort i 6 X 6-format, og hadde negativnummer 10052-05 i det fotoarkivet Tore Fossum bygde opp ved Norsk Skogbruksmuseum.
Fotografering - 1967
(Innskrift på baksida av kopi av fotografiet og på konvolutt med bildekopi)
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».