Markedsplassen i Skibotn i Troms, fotografert fra dekket på et fartøy på Skibotnbukta, antakelig en vårdag omkring 1. verdenskrig. På sjøflata ses en robåt med to årepar. På bakk...

Nord-Troms museum har på sin hjemmeside publisert denne historisk orienterte teksten om markedsplassen i Skibotn:

«Markedet i Skibotn regnes som et av de eldste og viktigste i Nord-Norge. En av årsakene til markedets betydning var den gunstige beliggenheten. Skibotn var en naturlig møteplass for folkegrupper fra innlandet og folkegrupper som holdt til ved kysten. En annen årsak kan være at oppkreving av sjøsameskatt hadde foregått her til bestemte tider på året. Skatteoppkreving ble ofte kombinert med handel. Skibotn marked er nevnt i skriftlige kilder allerede i 1571. Markedet var også inngangsport for læstadianismen i Nord-Troms.

Det var marked i Skibotn to ganger i året; i november og i slutten av januar. Tidspunktene hadde sannsynligvis sammenheng med slaktetid og føreforhold. På 1800-tallet utvikla markedet seg til et av de største på Nordkalotten. Året 1855 ble det omsatt 54 000 kilo sei, 18 0090 kilo mel, 36 000 kilo smør, 3 000 kilo kaffe og 1 000 – 2 000 reinsdyrskrotter. Reinkjøtt, ryper, smør, mel og fisk var de viktigste vareslagene.

I Skibotn møttes reindriftssamer, handelsmenn fra Tornedalen, norske handelsmenn og nordmenn, samer og kvener fra markedets nærområde. De som kom til markedet var gjensidig avhengige av hverandre. På høstmarkedet handla fjellallmue med sjøallmue og markedet ble gjerne referert til som et lappemarked. Markedet etter jul ble kalt kvenmarked. Hit kom profesjonelle handelsmenn fra Tornedalen.

Markedet var en kjærkommen avveksling fra en slitsom hverdag. Markedsplassen bød på underholdning, godterier, forundringspakker og lykkebrev. «Å finne seg markedskjæreste» var også et kjent begrep.
Etter 1900 begynte markedshandelen å avta. Utbygging av jernbane, dampskipsruter og nye veier effektiviserte varetransporten innen nasjonalstatene. Handelen over grensen fikk økt konkurranse. Sammen med politisk uvilje mot grensehandelen gjorde dette at markedshandelen etter hvert mista sin betydning. Det siste markedet var i 1955.»

I artikkelen «Skibotn markedsplass. Markedshandel og læstadianisme» (1996), skriver Ingebjørg Hage blant annet:

«Skibotnmarkedet var et av de mange gamle handelsmarkedene på Nordkalotten. Det er nevnt i skriftlige kilder alt i 1571, men kan være eldre, og regnes som et av de eldste markedene i Nord-Norge. I Nord-Troms var det ifølge kildene fra perioden 1500-1800 tre handelsmarkeder: Skibotn, Nordreisa og Kvænangen. Av disse var Skibotnmarkedet det viktigste, og grunnen til det var nok beliggenheten, med relativt lett tilgang til det området som i dag er Sverige og Finland.
Gjennom størstedelen av perioden var det to årlige markeder, mens det i perioden 1840-1914 var 3 årlige markeder. Høstmarkedet ble holdt 4 uker før jul. Tidspunktet hadde nok sammenheng med slaktetida om høsten og føreforholdene, det var da blitt frossen mark og snø. På høstmarkedet handlet fra gammelt av «fjellallmue med sjøallmue», og det blir gjerne referert til som et «lappemarked». Det andre markedet var fire uker etter jul, og fra gammelt av ble det gjerne besøkt av handelsborgere fra Torneå. Allmuen handlet profesjonelle handelsmenn derfra, og det blir gjerne referert til som «kvænmarked».
Markedene ga gjennom alle år liv og røre og nye impulser utenfra. De var treffdsted for folkeslagene på Nordkalotten. Der var reindriftssamer fra det som i dag er Norge, Sverige og Finland, finske og svenske handelsmenn fra Tornedalen og Torneå by, norske handelsmenn, f.eks. fra Tromsø og Lyngseidet, og norske, samiske og kvenske borgere fra fjordene rundt Skibotn. På 1800-tallet kom det også norske handelsmenn sørfra. Skibotnmarkedets storhetstid var over før 2. verdenskrig, men fortsatte på 1950-tallet i noe endret form.»

Om sjølve markedsplassen skriver Hage blant annet:

«Markedsplassen var for det første en handelsplass der det i bestemte perioder hvert år ble drevet jordbruk og erverv av forskjellige slag. …
Det vi vet med sikkerhet er at det i første del av dette århundret, spesielt langs «Fjærveien», lå mange markedsbuer med gavlen mot veien. Likeledes lå det mange buer ved nordre ende av «Gata, dvs. der «Fjærveien» og «Gata» møter hverandre. Her lå markedsbuene med langsida mot veien.
Langs denne strekninga på i alt 140 m. var det ved århundreskiftet 15 markedsbuer. De var eid av kjøpmenn som bodde andre steder, f.eks. i Tromsø, Kåfjord og Lyngseidet, og ble vanligvis bare brukt i markedsperiodene. Under markedene ble det handlet også i andre hus. …
Året 1900 bodde det 156 personer på Markedsplassen og det nærmeste området. Dette utgjorde 30 husholdninger, i 29 bolighus av forskjellig størrelse og standard.
På markedsplassen var det derfor foruten handelsbuene en tett konsentrasjon av boliger, fjøs og andre bygninger som hørte til på en gård. Det var mange slike gårdsenheter som lå tett sammen.
Noen hadde kun en liten stue og kanskje en liten fjøs. Andre hadde litt større bolighus og flere uthus. På hovedgården (Rasch-gården) var det mange hus for forskjellige formål og av varierende størrelse. …»

Collapse text