«Pasvikdalføret statsskoger. "Lappegnag" i Øvre Pasvik.»
Spor etter barktaking på furustamme i myraktig landskap i Pasvikdalføret i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Fleina skorpebarken på trestammen anslås å ha vært 70-80 centimeter høg...
Spor etter barktaking på furustamme i myraktig landskap i Pasvikdalføret i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Fleina skorpebarken på trestammen anslås å ha vært 70-80 centimeter høg og kanskje 15-20 centimeter bred. Den er neppe helt fersk, for det kan synes som om barken har vokst noe inn over den avbarkete fleina fra sidene etter at barken herfra ble skåret vekk. Den som har foretatt barktekten har ikke skåret bark rundt hele stammen, noe som vitner om at vedkommende har vært opptatt av å ikke ta livet av treet ved å blottlegge kambiesonen rundt hele stammen med de katastrofale konsekvensene dette ville få for treets videre vekst og utvikling. Fotografiet skal være tatt i 1917, og på opptakstidspunktet sto det en ung mann med busserull på overkroppen ogt sixpencelue på hodet og beraktet den fleina i barken som barktakinga hadde etterlatt seg. Det kan synes som om noen har risset bokstavene «MA» inn i den lyse yteveden.
På kartotekkortet fra den statlige skogetaten er denne barktakinga karakterisert som «lappegnav». Årsaken til at skogfunksjonærene brukte denne betegnelsen var at det var den samiske delen av befolkningen som forsynte seg av furubarken på denne måten, og at det ble gjort med sikte på å nyttiggjøre seg næringsstoffer. Samene skar barken av trærne ved hjelp av kniver, som både kunne være laget av reinsdyrgevir og stål. Deretter skrapte de bort det ytre, grove skorpebarksjiktet, slik at det bare var den lyse innerbarken som gjensto. Denne var spiselig, enten den ble fortært fersk eller tørket, gjerne opphakket og iblandet ulike matretter, både fisk-, kjøtt- og blodretter. I den etnisk norske tradisjonen assisieres brukt av bark som næringsmiddel med nødsår, men i mange samiske miljøer var bark et vanlig element i kostholdet uansett om det var gode eller dårlige år.
Spor etter barktaking på furustamme i myraktig landskap i Pasvikdalføret i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Fleina skorpebarken på trestammen anslås å ha vært 70-80 centimeter høg og kanskje 15-20 centimeter bred. Den er neppe helt fersk, for det kan synes som om barken har vokst noe inn over den avbarkete fleina fra sidene etter at barken herfra ble skåret vekk. Den som har foretatt barktekten har ikke skåret bark rundt hele stammen, noe som vitner om at vedkommende har vært opptatt av å ikke ta livet av treet ved å blottlegge kambiesonen rundt hele stammen med de katastrofale konsekvensene dette ville få for treets videre vekst og utvikling. Fotografiet skal være tatt i 1917, og på opptakstidspunktet sto det en ung mann med busserull på overkroppen ogt sixpencelue på hodet og beraktet den fleina i barken som barktakinga hadde etterlatt seg. Det kan synes som om noen har risset bokstavene «MA» inn i den lyse yteveden.
På kartotekkortet fra den statlige skogetaten er denne barktakinga karakterisert som «lappegnav». Årsaken til at skogfunksjonærene brukte denne betegnelsen var at det var den samiske delen av befolkningen som forsynte seg av furubarken på denne måten, og at det ble gjort med sikte på å nyttiggjøre seg næringsstoffer. Samene skar barken av trærne ved hjelp av kniver, som både kunne være laget av reinsdyrgevir og stål. Deretter skrapte de bort det ytre, grove skorpebarksjiktet, slik at det bare var den lyse innerbarken som gjensto. Denne var spiselig, enten den ble fortært fersk eller tørket, gjerne opphakket og iblandet ulike matretter, både fisk-, kjøtt- og blodretter. I den etnisk norske tradisjonen assisieres brukt av bark som næringsmiddel med nødsår, men i mange samiske miljøer var bark et vanlig element i kostholdet uansett om det var gode eller dårlige år.
Title «Pasvikdalføret statsskoger. "Lappegnag" i Øvre Pasvik.» (Innskrift på kartotekkort med pålimt kopi av fotografiet. )
Dette fotografiet er hentet fra ei samling fra den statlige skogetaten. Den er registrert under signaturen DSS, i den nummerordenen de «gamle» opptakene (fra perioden 1900-1930) hadde i etatens arkiv. En del nyere opptak (bl.a. fra fotoarkivet etter meldingsbladet Statskog, som ble distribuert til alle ansatte i det daværende Direktoratet for statens skoger) ble registrert som fortsettelse av denne serien. De fleste av fotografiene i dette arkivet er tatt av statens regionale skogforvaltere og medarbeidere fra skogdirektørens kontor i Landbruksdepartementet (seinere Direktoratet for statens skoger og Statskog SF) i samband med befaringsreiser i forvaltningsdistriktene. Negativsamlinga, med samme nummerering, er også overlatt til museet, men mye mangler og noe er dårlig bevart, blant annet fordi opptakene i hovedsak er gjort på nitratfilm. Dette bildet har ikke bevart originalnegativ. Det fotografiske arkivet etter det statlige skogtilsynet inneholder også et større antall diaskopier, samt originale positivkopier utenfor katalogsystemet, men med samme originalnummerering fra DSS. Samlinga omfatter dessuten et betydelig antall nyere positivkopier som er registrert på emne og person hos DSS, uten egne nummer.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».