716 results in DigitaltMuseum:

Haakonsvern orlogsstasjon

Haakonsvern orlogsstasjon

Haakonsvern i Bergen er hovudbase for Sjøforsvaret. 3500 offiserar, sivile og vernepliktige har arbeidsplass ved det som ofte blir kalla eit samfunn i miniatyr, med brannstasjon, sjukestove, postkontor, kyrkje, lege- og tannlegekontor, kjøkken, brakker og verkstadar. I samband med tre større byggeprosjekt ved basen har Ståle Sørensen (NO) produsert skulpturinstallasjonen Krigens krav. Verket er plassert utanfor eit nytt, stort fleirfunksjonsbygg. Krigens krav består av tjue høge, raude skulpturar forma som piler som står med spissen ned i og rundt ei sirkulær sementform av betong. Denne «blinken» fungerer også som sitjeplass. Ein lyskastar er montert slik at pilene kastar skugge på veggen bak om kvelden. Ser ein berre skuggane, liknar dei like mykje på blomar i knopp som på piler. Slik illustrerer kunstverket Sjøforsvaret si verksemd samtidig som det opnar for andre perspektiv og gir høve til avkopling. Tittelen Krigens krav viser til dei ekstraordinære eigenskapane krig og forsvar krev, og er også namnet på ei av øvingane sjørekruttane må igjennom. Bogeskyting har lange tradisjonar i Forsvaret. I meir overført tyding illustrerer skulpturen kva soldatane blir øvde opp i. Det handlar om å halde kontrollen og yte maksimalt – å sikte, treffe og unngå å bli treft sjølv. Ståle Sørensen er utdanna ved Chelsea College of Arts og Kunsthøgskolen i Bergen. Han jobbar med skulptur og installasjon i forskjellige materiale og har gjennomført fleire offentlege kunstprosjekt, mellom anna ved Valle Hovin stadion i Oslo, Brattørkaia i Trondheim og ei rekkje skolar.

Etikettene var den norske hermetikkindustrien sitt blikkfang

Etikettene var den norske hermetikkindustrien sitt blikkfang. Fra enkle sideetiketter trykket med avispapir og avistyper, utviklet de seg etter hvert til toppetiketter med litograferte motiv og sterke farger som fungerte som små reklameplakater i butikkhyllene. Rundt hermetikkfabrikkene oppsto det en samlekultur, barn samlet etiketter og brukte dem til spill, leker og som betalingsmiddel. Den dag i dag finnes det en samleklubb, "Norway Brand," hvor etikettsamlere møtes, bytter og diskuterer etiketter. Den grafiske industrien ble en av hermetikkindustrien sine viktigste støttenæringer. På grunn av etikettene ble Stavanger en stor og viktig trykkeriby. I disse dager skal Norsk Grafisk museum samlokaliseres med Norsk hermetikkmuseum i Stavanger for å tydeliggjøre sammenhengen mellom grafisk industri og hermetikkindustrien.

Etikettene var den norske hermetikkindustrien sitt blikkfang. Fra enkle sideetiketter trykket med avispapir og avistyper, utviklet de seg etter hvert til toppetiketter med litograferte motiv og sterke farger som fungerte som små reklameplakater i butikkhyllene. Rundt hermetikkfabrikkene oppsto det en samlekultur, barn samlet etiketter og brukte dem til spill, leker og som betalingsmiddel. Den dag i dag finnes det en samleklubb, "Norway Brand," hvor etikettsamlere møtes, bytter og diskuterer etiketter. Den grafiske industrien ble en av hermetikkindustrien sine viktigste støttenæringer. På grunn av etikettene ble Stavanger en stor og viktig trykkeriby. I disse dager skal Norsk Grafisk museum samlokaliseres med Norsk hermetikkmuseum i Stavanger for å tydeliggjøre sammenhengen mellom grafisk industri og hermetikkindustrien.

Det brenner! Telemarks brannvernhistorie etter 1900

Det brenner! Telemarks brannvernhistorie etter 1900

Utstillingen forteller og viser brannvernets og brannvesenets historie i Telemark fordelt i fire ulike tidsepoker: 1800 - 1919; Med muskler og maskiner Brannvernet har lange historiske røtter. Det fikk en organisatorisk form som er gjenkjennelig i dag, med ansatte brannmannskaper i egne korps, i løpet av 1800-tallet. Dette var aktuelt i byene. 150-åringen (2018) Skiens brannvesen regnes å ha sin start i 1868 da de første brannfolkene ble heltidsansatte. Forskjellige hånddrevne brannsprøyter med tilhørende slanger og kjerrer var gjerne lagret i en rekke forskjellige lokale sprøytehus. I tillegg var det en sentral kaserne på en brannstasjon. Den første mekniseringen var mere effektiv pumper, som kunne gi større trykk på vannet. Pumpene ble drevet av dampmaskiner. Hestetrukne dampsprøyter ble gjerne tatt i bruk før 1900. 1920 - 1939; Brannbilene kommer til byen Mannskap og utstyr transporteres for egen maskin, ved hjelp av hest men så i tillegg ved hjelp av motorsykler og brannbil. De første brannbilene kom nok til byene på 1920-tallet. Bilene var datidens kjempestore lastebiler med egen bensindrevet pumpe for vann, og kunne rykke ut fullastet med utstyr og mannskap. Four Wheel Drive lorry (FWD), som ble produsert i USA (Clintonville, WI) og senere på lisens i England, var kanskje den vanligste førkrigsbrannbilen i Norge. Det har vært minst fire slike FWDer i Telemark. Hydro anskaffet den første av disse til brannvesenet på Rjukan i 1921. 1940 - 1970; Snart både i by og land Etter krigen akselererte etter hvert den økonomiske veksten som også bidro til at brannvesenet innenfor kommunal sektor ble større. Gjennom mer detaljert lovgivning ble brannvesenes oppgaver utvidet. Forskjellene mellom by- og landkommunene var opprinnelig store og lovverket var på mange områder ulikt til innpå 50-tallet. Gjennom utvikling av flere kommunale tjenester og sammenslå ing av flere by- og landkommuner ble brannvesenets organisasjoner større. Periodens typiske brannbiler var de lette og ganske raske amerikanske bilene som i beste fall hadde små vanntanker. Bilenes lastekapasitet var begrenset så man fortsatte å kombinere utrykningskjøretøyene med lokale bistasjoner og depoter. Utstillingens brannbil er en tidstypisk Willy’s Overland fra 1957 som blei brukt av Hydro på Menstad og på Herøya. 1970 - 2005; Brannvesen som produksjon? Alle landets kommuner bidrar til brannberedskapen, og gjennom ordninger med deltids-ansatte brannbetjenter har hele landet et svært lokalt brannvesen med rundt tre hundre brannvesen. Hydros lokale brannvesen i Telemark gikk over til kommunal drift i løpet av 1970-tallet. Det som ble igjen innenfor fabrikkgjerdene var industrivernet. Flere kommuner oppretter interkommunale brannvesen eller samarbeider på andre måter. Brannbilenes fart, lastekapasitet og vanntanker ble så store at bistasjonene for det meste ble tatt bort. Fra 1990-tallet ble organiseringen av offentlige tjenester et spørsmål: Skal brann- og redningstjenester, på linje med andre kommunaltekniske tjenester, konkurranseutsettes eller privatiseres? Aktører i bå de statlig, kommunal og privat sektor er med på vurderingene på dette svært store beredskapsområdet. Slik «outsourcing» har skjedd i andre land. Et svar er at beredskapsoppgaven er et bredt samfunnsoppdrag som må væ re til for alle, og som ikke må bli stykket opp i mange forskjellige produkter med sine prislapper.

Høgskulen på Vestlandet, Campus Sogndal, Bragebygget

Høgskulen på Vestlandet, Campus Sogndal, Bragebygget

To lærdølingar, grafikaren Knut Rumohr (1916-2002) og forfattaren og læraren Marianne Rumohr (1885-1970), blei særleg viktige for det kuratoriske grepet om kunsten i bygget. Det fanst allereie eit monumentalt materialbilde av Knut Rumohr på høgskulen, og dei grafiske arbeida Fjell, Landskap Klipper og Naturinntrykk går i direkte dialog med materialbildet frå 1972. Med dei tre siste grafiske verka har høgskulen fått ei fin samling Knut Rumohr-arbeid. Marianne Rumohr stod bak den kjende ABC-læreboka frå 1939, som blei brukt i den norske skulen i fleire generasjonar. Denne boka, med dyreillustrasjonar av Carl von Hanno, har vore ei inspirasjonskjelde for bildekunstnaren Mari Kanstad Johnsen. Hennar veggmåleri Alfabetisk reisefølge i fri rekkefølge består av ein parade menneske og dyr i sterke fargar. Arbeidet kan seiast å parafrasere ideen om læring og er ein leiken kommentar til læringssituasjonen og kvardagslivet til høgskulestudentane. I installasjonen That was then … This is now kan du følgje ein fotballkamp frå Zaatari flyktningleir i Jordan ved hjelp av fleire sansar: Sjå videoen frå kampen og kjenn hjarteslaga frå spelarane via vibrasjonar i veggen. Ayman Alazraq og Emanuel Svedins vibrasjons- og videoinstallasjon viser til fotballkulturen i Sogndal, men kan òg sjåast i eit større politisk landskap og dagens flyktningdebatt. Den genererte pulsen i installasjonen, hjarteslaga til spelarane, pulserer inn i kroppen til tilskodaren og gjev ei umiddelbar fysisk oppleving. Slik følgjer hjarteslaga dagsrytmen til campus og knyter menneska saman i ein felles rytme. Verket formidlar ei større verd inn i Høgskulen på Vestlandet.

Kunstner Eilif Peterssen lagde 9 portretter av personer fra

Kunstner Eilif Peterssen lagde 9 portretter av personer fra Hallingdal sommeren 1870.

Nils Ellingsgard skriver i boka "Hallingdal i biletkunsten" side 50 - 51: "Eilif Peterssen - For meir enn hundre år sidan hadde dei på garden Ruud i Nes ei kvit geit som var kjend langt utover bygda. Den tid var geitemjølk rekna som god medisin mot fleire sjukdommar, ikkje minst mot astmatiske plager. Somme geiter produserte meir helsebringande mjølk enn andre, meinte dei, og geita på Ruud skal ha vore noko reint utanom det vanlege. Det kom folk lange vegar for å drikke geitemjølk. Slik hende det seg at den unge Eilif Peterssen (1852-1928) budde der sommaren 1870. Han leid av "brystsvaghed" og hadde fått råd om å prøve denne kuren. Om det var geitemjølka eller det turre klimaet som hjelpte; kunstnaren kom seg etter opphaldet på Ruud. Sjølv skal han ha sagt at det var den kvite geita som berga han. Kristiania -guten Elif Peterssen var berre 18 år den gongen, men fullt klar over at det var kunstnarvegen han ville gå. Om vinteren hadde han gått på akademiet i København, og året før på Eckersbergs malerskole. Til hausten skulle han studere under Gude i Karlsruhe. Seinare gjekk vegen til Munchen, der han vekte oppsikt med sitt tekniske meisterskap og koloristiske talent. Eilif Peterssen låg ikkje på latsida desse sommarvekene i Hallingdal heller. Mellom blyantskissene finn vi ei rad glimrande portrettstudiar av bygdefolk, prega av skarp karakteriseringsevne og var sans for valørspelet. Dateringa viser at han stundom laga to om dagen. Siste veka av juni har han teikna kona på Ruud, Eivind Hagale, Guttorm Tyribakken og Knut Brenno i Nes. Kring midten av juli arbeidde han i dei øvre bygdene. Han portretterte kona på øvre Sundre, Kari Rimehaugen og kona på Huus, alle i Ål. Så drog han vidare til Hol, og her teikna han Ambjørg Aslaksdotter Hamarsbøen og den omframt vakne og kunnskapsrike Sander Røo. Denne merkelege manne: krftkar, bygdehistorikar, forteljarkunstnar og Ivar Aasens medhjelpar i Hol, var godt 40 år gammal då teikninga vart laga. På sine eldre dagar sende Eilif Peterssen den fine serien med portretteikningar til Hallingdal Folkemuseum i Nesbyen."

Trygderetten

Trygderetten

Eldre kunst- og vitenskapsbøker utgjør ofte underlaget for Sofie Berntsens malerier. Streker og penselstrøk med pastell, blyant og oljemaling brer seg ut over bokomslagene, som personlige fortellinger på den innbundne kunnskapen. Kunstneren bruker sterke farger og arbeider intuitivt i et abstrakt og ekspressivt formspråk. I flere av arbeidene er noe av den opprinnelige teksten synlig, og restene av skrift skaper nye utsnitt ofte med et poetisk tilsnitt. De maleriske gestene uttrykker både overbevisende visshet og ambivalens; de er fintfølende og samtidig påståelige. Arbeidene viser tydelig temperament og personlig forbindelse til underlagets innhold. Trygderetten flyttet høsten 2017 til nye lokaler i Nydalen og har fått 16 malerier i varierende formater av Sofie Berntsen på veggene. Trygderetten er ankeinstans i saker om trygde- og pensjonsspørsmål. Den er ikke en del av det alminnelige domstolsapparatet, men virker i realiteten som en domstol. Mange av saksbehandlingsreglene er de samme som ved vanlig rettergang, men saksbehandlingen er til forskjell fra domstolene i overveiende grad skriftlig. To av maleriene har fått plass på veggen ved resepsjonen og de øvrige på langveggen i møterom og «rettsal» i en horisontal komposisjon. Sofie Berntsen (f.1968) arbeider hovedsakelig med tegning, maleri og collage. Hun har sin kunstfaglige utdannelse fra Ecole supérieure d’arts graphiques og Parsons School of Design BFA, begge Paris og School of Visual Arts, New York. Hennes arbeider har blitt stilt ut i en rekke separatutstillinger i Norge, blant annet på Museet for samtidskunst, Kunstnernes Hus, Kunstnerforbundet, Galleri OSL, Galleri F15, Akershus Kunstsenter og Munch-museet. Hun er blant andre kjøpt inn av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Sørlandets Kunstmuseum, KORO, Norsk kulturråd, Nordea, Telenor, Norsk Hydro, Sparebankstiftelsen og Storebrand.

Halden tingrett

Halden tingrett

Fotografiene til Margareta Bergman tar for seg objekter og situasjoner fra hverdagslivet, ofte gjennom humoristiske og overraskende sammenstillinger. Hun avbilder gjerne objekter tett på og fra uventede vinkler. I mange av fotografiene er detaljer uthevet med et tydelig fokus, mens andre deler er uskarpe. Ved å sette søkelyset på andre deler av en gjenstand enn dets åpenbare funksjon eller kvalitet, vris interessepunktet og vi kan forstå det vi ser på en ny måte. Slik utfordrer Bergmans fotografier vårt blikk på verden og vår tilvante forståelse av tingenes sammenheng. Til Halden tingrett er åtte av hennes fotografier kjøpt inn til venteområdene. Tingretten holder til i to bygg fra henholdsvis 1829 og 1978, tett ved torget mellom havnen og Fredriksten festning. I det eldre bygget viser fotografiene objekter som varsomt holdes oppe: agurken balanserer uventet på benet til en stol som står på hode; såpeboblene svever foran bjørketreet, og mosen løftes fra skogbunnen og opp og frem i lyset av hendene som holder om den. I venterommet i andre etasje i det nyere bygget kan pannekaken på et blått Respatex-bord minne om et verdenskart. I fotografiet ved siden av reflekteres blå himmel og skyer i en sølepytt, og vår orientering i billedrommet forstyrres. På motstående vegg er objekter, som vi ellers finner innendørs – på et kontor eller kjøkken – plassert på karrige bjørketrær på vidda. De åtte fotografier gir et nytt fokuspunkt til de som venter. Margareta Bergman (f. 1953) bor og arbeider i Oslo. Hun er utdannet ved Statens Kunstakademi og Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, og har hatt en rekke separatutstillinger i Norge. Hun er kjøpt inn av blant andre Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Norges Bank, KORO, Kulturrådet og Telenor.

NATO-delegasjonen i Brussel

NATO-delegasjonen i Brussel

Den norske NATO-delegasjonen flyttet høsten 2017 inn i nytt bygg i Brussel og er dermed samlokalisert med partene som utgjør delegasjonen (Forsvaret, Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet). Det nye bygget er med sine 250 000 m2 et av de største kontorbyggene som er reist i Europa i senere tid, og det rommer nå kontorene til de i alt 29 NATO-landene og deres mer enn 4000 ansatte. Til den norske delegasjonens vrimmel- og ventesone i resepsjonsområdet er det kjøpt inn fotografier av Morten Andenæs. Fellesnevneren for de syv fotografiene kan sies å være «tilbakeholdenhet». Formspråket er minimalistisk og kontrollert, fargeskalaen dempet og uten skarpe kontraster. I verket the veil kommer denne tilbakeholdenheten frem både i tittelen – «sløret» – og i bildet, der irrgrønne, bratte fjellsider er nedtonet av disen de er innhyllet i. Hva ønsker du at prosjektet skal formidle? – Det er gjennom fortellinger, i bilder og i ord, at vi gjør verden og vår rolle i den til et meningsfylt sted. Fortellinger er ikke bare beskrivelser av verden, men forestillinger som skaper og konstituerer verdensbilder. Jeg håper at mine arbeider får folk til å dvele ved de ulike narrativene som ligger mellom bildene, sier Andenæs. Har det at verkene dine skulle inn i et kontorbygg for NATO, påvirket billedvalget i en spesiell retning? – Stedet, institusjonen som symbol og selve bygget har alle sitt å si for den endelige sammenstillingen. Til den norske NATO-delegasjonen kommer mennesker fra hele verden, både militære og sivile. Dette, i tillegg til et strengt arkitektonisk miljø med lite utsyn, gjorde det interessant å dra inn suggererende elementer som store skyformasjoner, frodige dalfører og et overdimensjonert guttehode, og blande dem med helt enkle interiørbilder. Fotografiene blir en kontrast til de sterile og beskyttende kontoromgivelsene og en påminnelse om verden utenfor som de fleste kan relatere til på et eller annet vis. Motivene til Andenæs forholder seg til klassiske fotografiske sjangre som landskap,stilleben og portrett, men inneholder som oftest få karakteriserende elementer. I view (2012) er det nakken og bakhodet til den avbildede vi inviteres til å betrakte, ikke ansiktet, slik det vanligvis er i portrettfotografiet. I the gift (2016) er kameraet himmelvendt og gjengir buldrende skyer brutt av sollys i tradisjonen etter det romantiske landskapsmaleriet. Gjennom Andenæs’ linse møter det hverdagslige og nøytrale det storslåtte. I sun setting on grey curtains (2010) blir en grå gardin gjennomboret av sollys som farger den oransje. Gardinen beskytter og tildekker, mens lyset som trenger igjennom, åpner og peker mot verden utenfor. Bildet er plassert på fondveggen som møter delegasjonens besøkende, og henviser slik symbolsk til balansen mellom åpenhet og tilbakeholdenhet. Morten Andenæs (f. 1979) er utdannet ved School of Visual Arts, New York. Han er blant annet kjøpt inn av Fondazione Fotografia Modena, Italia, Astrup Fearnley Museet, Oslo, Stavanger kunstmuseum, stiftelsen Fritt Ord og av KORO til kommandantboligen på Akershus festning.

AHO Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, søndre fløy

AHO Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, søndre fløy

Gjenbruk er viktig for Storsveen, og hun forholder seg ofte til allerede eksisterende kvaliteter ved materialer hun har samlet, funnet, eller fått i årenes løp. Verkstitlene er inspirert av lag-det selv-bøker fra 30-tallet og etterkrigstiden. Titlene henspiller på gleden over å få ta aktivt del i konstruksjon og formgiving i en tid der automatiserte prosesser ofte erstatter manuelt arbeid. I de to verkene utforsker Storsveen det potensielle rommet i en todimensjonal flate. Alle tekstilene blir farget svarte før de settes sammen. Fordi materialene er av ulik kvalitet, tar de også til seg farge forskjellig, og uttrykket blir dynamisk. Komposisjonen er en kombinasjon av de fargede gjenbrukstekstilene som skaper perspektiv, og geometriske former og abstraherte menneskeskikkelser som bryter illusjonen av dybde. Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo utvider studietilbudet sitt i 2018. I den forbindelse rehabiliteres byggemassens søndre fløy med kontorer, undervisningsrom, lesesaler og verksteder fordelt over tre etasjer. Elise Storsveens tekstilverk, som fyller hver sin fondvegg i to store lesesaler, går i direkte dialog med bygget; gjenbruk og den collageaktige teknikken Storsveen bygger sammen verkene på, er en prosess kunstneren tenker er relevant for morgendagens arkitekter når de må forholde seg til bygg som allerede eksisterer og ikke bare kan begynne på null. Om kunstneren: Elise Storsveen (f. 1969) er utdannet på SHKS (tekstil) og på Kunstakademiet i Oslo. Hun har stilt ut både collage og maleri, og har hatt flere separatutstillinger på blant annet Kunstnerforbundet, Galleri Riis og Galleri Trafo, men samarbeider gjerne med andre. Hun har gjort flere store prosjekter med faren Jon Gundersen, og siden 1998 har hun utgitt fanzinen ALBUM med kunstner Eline Mugaas. Som selvstendig kunstner har hun gjort to KORO-prosjekter: På Høgskolen i Sørøst-Norge (1998) og i Ila landsfengsel (2011).

Ofoten tingrett, Narvik

Ofoten tingrett, Narvik

Fotoserien Border Theories 1-7 fra 2014 er et samarbeidsprosjekt mellom fotograf og filmskaper Marte Aas og skulptør Hanne Tyrmi. Serien på syv svart-hvittfotografier viser sammenstillinger mellom materialer og objekter – som finerplater, planker og rør – som vanligvis forbindes med bygningsarbeid. Fotografiene går tett på motivet og fremhever, gjennom komposisjon og beskjæring, spenningen mellom overflater og tomrommene bak og mellom dem. Slik blir Border Theories 1-7 en refleksjon over ulike grensetilstander, fysiske så vel som samfunnsmessige og psykologiske. Utsnittet og valget av svart-hvitt fremhever motivenes grafiske og abstrakte dimensjoner. Serien er trykket på bomullspapir som tilfører fotografiene en egen taktil og organisk kvalitet. Marte Aas (1966) arbeider med foto og film, ofte i skjæringspunktet mellom det iscenesatte og det dokumentariske. Aas er utdannet ved Högskolan för fotografi ved Göteborgs Universitet og Statens kunstakademi i Oslo. Hun har hatt separatutstillinger blant annet på Nasjonalmuseet for kunst, Kunstnerforbundet og Trondheim kunstmuseum, og er representert i flere offentlige samlinger, inkludert Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Statoils kunstprogram og Kiasma Museum of Contemporary Art, Helsinki. Hanne Tyrmi (1954) arbeider med et mangfold av skulpturelle uttrykk og teknikker, ofte i kombinasjon med foto, tekst og film. Tyrmi er utdannet på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Hun har markert seg med sentrale kunstprosjekter og separatutstillinger, inkludert på Haugar Vestfold kunstmuseum, Kunstnerforbundet og Henie Onstad kunstsenter. Tyrmi er innkjøpt av blant andre Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum. Kunstprosjektet er ett av elleve i tildelingsrunde ti under kunstordningen LES, som er rettet mot statlige etater i private leiebygg og eldre statsbygg.

nbsk Norges brannskole, garderobebygg

nbsk Norges brannskole, garderobebygg

Sverre Gullesen har bachelor fra Ecole nationale supérieure des arts visuels de la Cambre i Brussel og master fra Kunstakademiet i Oslo (KHiO). Han jobber både med skulptur, performance, tekst, installasjon og video. De siste årene har han utviklet flere skulpturer i betong gjennom tekstilforskaling. I motsetning til tradisjonell forskaling er materialet fleksibelt og kan tøyes og bøyes under press av flytende betong. Dette skaper kurver og overflater som generelt ikke skapes under tradisjonelle betongstøp. Gullesen lar tyngdekraften få spille på lag, og teknikken gjør at det alltid er noen uforutsigbare elementer som setter særpreg på skulpturene – selv om han bruker små modeller i forberedelsene, slik at det er mulig å se retningen til det ferdige verket. Skulpturene er i naturbetong, en teknikk hvor man blander naturstein i betongen og etterpå sandblåser bort det ytterste laget med sandpartikler, slik at steinmassen kommer til syne. Denne teknikken ble utviklet av Erling Viksjø og Sverre Jystad på 50-tallet. Skulpturene ble utformet med utgangspunkt i elementer fra omgivelsene til utdanningsinstitusjonen; naturens tilfeldige formspråk i linjene mellom fjell og hav. En serie av Gullesens betongskulpturer er tidligere vist ved Akershus Kunstsenter i Lillestrøm, og fra mai 2016 til februar 2017 sto en større betongskulptur i Gimle Park & Skulptur i Kristiansand. Den samme skulpturen var plassert utenfor Stortinget i Oslo i forbindelse med Norsk Skulpturbiennale 2017. Skulpturgruppen til Norges brannskole er en videreføring av dette arbeidet.

NTNU i Gjøvik, Smaragdbygget

NTNU i Gjøvik, Smaragdbygget

Gjøvikområdet har lange tradisjonar innan bygg- og treindustri. Då det skulle veljast kunstnar til å gjennomføre kunstprosjekt til Smaragdbygget på Campus Gjøvik, fall difor valet på Erlend Leirdal. Han har arbeidd med treverk gjennom ein lang karriere og kombinerer utsøkt handverk med visuell historieforteljing. Skulpturinstallasjonen Stort og smått står sentralt utanfor inngangen, godt synleg også innanfrå. Installasjonen består av ei lang plattform av tre med tre skulpturar forma som forstørra pollenkorn. Skulpturane er rundt tre meter lange og nær to meter høge, med ein omkrins på høvesvis åtte og fem meter. Materialet er furutre, men formene er ikkje massive. I staden har kunstnaren bygd opp skalformer ved å setje plankebitar av varierande lengder saman, ikkje ulikt slik ein legg murstein. Treverk vil endre seg over tid i møte med vêr og vind, og kunstnaren har lagt inn slissar for utlufting og impregnert treverket for å gjere det haldbart så lenge som mogeleg. Plattforma og treskulpturane er konstruerte for å tole bruk, så ein kan både klatre og sitje på dei. Campus Gjøvik er ei avdeling av Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet (NTNU). Ved dei fem fakulteta kan ein velje mellom studium i informatikk, media, teknologi, helse, økonomi og leiing. Rundt 3500 studentar og 390 tilsette kan no ta pausar ved Leirdals kunstverk og reflektere rundt dei mange dimensjonane av kunnskap som finst i natur, vitskap og kunsthandverk. Erlend Leirdal (f. 1964) har gjennomført kunstprosjekt for mange skular og andre offentlege institusjonar og delteke på ei rekkje separat- og gruppeutstillingar. Verka til Leirdal er innkjøpt av mellom andre Nasjonalmuseet, KODE 1 (tidlegare Vestlandske kunstindustrimuseum) , Norsk skogmuseum og Norsk kulturråd.

Share to