656 results in DigitaltMuseum Exhibition:

Haakonsvern orlogsstasjon

Haakonsvern orlogsstasjon

Haakonsvern i Bergen er hovudbase for Sjøforsvaret. 3500 offiserar, sivile og vernepliktige har arbeidsplass ved det som ofte blir kalla eit samfunn i miniatyr, med brannstasjon, sjukestove, postkontor, kyrkje, lege- og tannlegekontor, kjøkken, brakker og verkstadar. I samband med tre større byggeprosjekt ved basen har Ståle Sørensen (NO) produsert skulpturinstallasjonen Krigens krav. Verket er plassert utanfor eit nytt, stort fleirfunksjonsbygg. Krigens krav består av tjue høge, raude skulpturar forma som piler som står med spissen ned i og rundt ei sirkulær sementform av betong. Denne «blinken» fungerer også som sitjeplass. Ein lyskastar er montert slik at pilene kastar skugge på veggen bak om kvelden. Ser ein berre skuggane, liknar dei like mykje på blomar i knopp som på piler. Slik illustrerer kunstverket Sjøforsvaret si verksemd samtidig som det opnar for andre perspektiv og gir høve til avkopling. Tittelen Krigens krav viser til dei ekstraordinære eigenskapane krig og forsvar krev, og er også namnet på ei av øvingane sjørekruttane må igjennom. Bogeskyting har lange tradisjonar i Forsvaret. I meir overført tyding illustrerer skulpturen kva soldatane blir øvde opp i. Det handlar om å halde kontrollen og yte maksimalt – å sikte, treffe og unngå å bli treft sjølv. Ståle Sørensen er utdanna ved Chelsea College of Arts og Kunsthøgskolen i Bergen. Han jobbar med skulptur og installasjon i forskjellige materiale og har gjennomført fleire offentlege kunstprosjekt, mellom anna ved Valle Hovin stadion i Oslo, Brattørkaia i Trondheim og ei rekkje skolar.

Etikettene var den norske hermetikkindustrien sitt blikkfang

Etikettene var den norske hermetikkindustrien sitt blikkfang. Fra enkle sideetiketter trykket med avispapir og avistyper, utviklet de seg etter hvert til toppetiketter med litograferte motiv og sterke farger som fungerte som små reklameplakater i butikkhyllene. Rundt hermetikkfabrikkene oppsto det en samlekultur, barn samlet etiketter og brukte dem til spill, leker og som betalingsmiddel. Den dag i dag finnes det en samleklubb, "Norway Brand," hvor etikettsamlere møtes, bytter og diskuterer etiketter. Den grafiske industrien ble en av hermetikkindustrien sine viktigste støttenæringer. På grunn av etikettene ble Stavanger en stor og viktig trykkeriby. I disse dager skal Norsk Grafisk museum samlokaliseres med Norsk hermetikkmuseum i Stavanger for å tydeliggjøre sammenhengen mellom grafisk industri og hermetikkindustrien.

Etikettene var den norske hermetikkindustrien sitt blikkfang. Fra enkle sideetiketter trykket med avispapir og avistyper, utviklet de seg etter hvert til toppetiketter med litograferte motiv og sterke farger som fungerte som små reklameplakater i butikkhyllene. Rundt hermetikkfabrikkene oppsto det en samlekultur, barn samlet etiketter og brukte dem til spill, leker og som betalingsmiddel. Den dag i dag finnes det en samleklubb, "Norway Brand," hvor etikettsamlere møtes, bytter og diskuterer etiketter. Den grafiske industrien ble en av hermetikkindustrien sine viktigste støttenæringer. På grunn av etikettene ble Stavanger en stor og viktig trykkeriby. I disse dager skal Norsk Grafisk museum samlokaliseres med Norsk hermetikkmuseum i Stavanger for å tydeliggjøre sammenhengen mellom grafisk industri og hermetikkindustrien.

Det brenner! Telemarks brannvernhistorie etter 1900

Det brenner! Telemarks brannvernhistorie etter 1900

Utstillingen forteller og viser brannvernets og brannvesenets historie i Telemark fordelt i fire ulike tidsepoker: 1800 - 1919; Med muskler og maskiner Brannvernet har lange historiske røtter. Det fikk en organisatorisk form som er gjenkjennelig i dag, med ansatte brannmannskaper i egne korps, i løpet av 1800-tallet. Dette var aktuelt i byene. 150-åringen (2018) Skiens brannvesen regnes å ha sin start i 1868 da de første brannfolkene ble heltidsansatte. Forskjellige hånddrevne brannsprøyter med tilhørende slanger og kjerrer var gjerne lagret i en rekke forskjellige lokale sprøytehus. I tillegg var det en sentral kaserne på en brannstasjon. Den første mekniseringen var mere effektiv pumper, som kunne gi større trykk på vannet. Pumpene ble drevet av dampmaskiner. Hestetrukne dampsprøyter ble gjerne tatt i bruk før 1900. 1920 - 1939; Brannbilene kommer til byen Mannskap og utstyr transporteres for egen maskin, ved hjelp av hest men så i tillegg ved hjelp av motorsykler og brannbil. De første brannbilene kom nok til byene på 1920-tallet. Bilene var datidens kjempestore lastebiler med egen bensindrevet pumpe for vann, og kunne rykke ut fullastet med utstyr og mannskap. Four Wheel Drive lorry (FWD), som ble produsert i USA (Clintonville, WI) og senere på lisens i England, var kanskje den vanligste førkrigsbrannbilen i Norge. Det har vært minst fire slike FWDer i Telemark. Hydro anskaffet den første av disse til brannvesenet på Rjukan i 1921. 1940 - 1970; Snart både i by og land Etter krigen akselererte etter hvert den økonomiske veksten som også bidro til at brannvesenet innenfor kommunal sektor ble større. Gjennom mer detaljert lovgivning ble brannvesenes oppgaver utvidet. Forskjellene mellom by- og landkommunene var opprinnelig store og lovverket var på mange områder ulikt til innpå 50-tallet. Gjennom utvikling av flere kommunale tjenester og sammenslå ing av flere by- og landkommuner ble brannvesenets organisasjoner større. Periodens typiske brannbiler var de lette og ganske raske amerikanske bilene som i beste fall hadde små vanntanker. Bilenes lastekapasitet var begrenset så man fortsatte å kombinere utrykningskjøretøyene med lokale bistasjoner og depoter. Utstillingens brannbil er en tidstypisk Willy’s Overland fra 1957 som blei brukt av Hydro på Menstad og på Herøya. 1970 - 2005; Brannvesen som produksjon? Alle landets kommuner bidrar til brannberedskapen, og gjennom ordninger med deltids-ansatte brannbetjenter har hele landet et svært lokalt brannvesen med rundt tre hundre brannvesen. Hydros lokale brannvesen i Telemark gikk over til kommunal drift i løpet av 1970-tallet. Det som ble igjen innenfor fabrikkgjerdene var industrivernet. Flere kommuner oppretter interkommunale brannvesen eller samarbeider på andre måter. Brannbilenes fart, lastekapasitet og vanntanker ble så store at bistasjonene for det meste ble tatt bort. Fra 1990-tallet ble organiseringen av offentlige tjenester et spørsmål: Skal brann- og redningstjenester, på linje med andre kommunaltekniske tjenester, konkurranseutsettes eller privatiseres? Aktører i bå de statlig, kommunal og privat sektor er med på vurderingene på dette svært store beredskapsområdet. Slik «outsourcing» har skjedd i andre land. Et svar er at beredskapsoppgaven er et bredt samfunnsoppdrag som må væ re til for alle, og som ikke må bli stykket opp i mange forskjellige produkter med sine prislapper.

NTNU i Gjøvik, Smaragdbygget

NTNU i Gjøvik, Smaragdbygget

Gjøvikområdet har lange tradisjonar innan bygg- og treindustri. Då det skulle veljast kunstnar til å gjennomføre kunstprosjekt til Smaragdbygget på Campus Gjøvik, fall difor valet på Erlend Leirdal. Han har arbeidd med treverk gjennom ein lang karriere og kombinerer utsøkt handverk med visuell historieforteljing. Skulpturinstallasjonen Stort og smått vil i løpet av våren bli sett opp på plassen utanfor inngangen, godt synleg også innanfrå. Installasjonen består av ei lang plattform av tre med to skulpturar forma som forstørra pollenkorn. Skulpturane er rundt tre meter lange og nær to meter høge, med ein omkrins på høvesvis åtte og fem meter. Materialet er furutre, men formene er ikkje massive. I staden har kunstnaren bygd opp skalformer ved å setje plankebitar av varierande lengder saman, ikkje ulikt slik ein legg murstein. Treverk vil endre seg over tid i møte med vêr og vind, og kunstnaren har lagt inn slissar for utlufting og impregnert treverket for å gjere det haldbart så lenge som mogeleg. Plattforma og treskulpturane er konstruerte for å tole bruk, så ein kan både klatre og sitje på dei. Campus Gjøvik er ei avdeling av Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet (NTNU). Ved dei fem fakulteta kan ein velje mellom studium i informatikk, media, teknologi, helse, økonomi og leiing. Rundt 3500 studentar og 390 tilsette kan no ta pausar ved Leirdals kunstverk og reflektere rundt dei mange dimensjonane av kunnskap som finst i natur, vitskap og kunsthandverk. Erlend Leirdal (f. 1964) har gjennomført kunstprosjekt for mange skular og andre offentlege institusjonar og delteke på ei rekkje separat- og gruppeutstillingar. Verka til Leirdal er innkjøpt av mellom andre Nasjonalmuseet, KODE 1 (tidlegare Vestlandske kunstindustrimuseum) , Norsk skogmuseum og Norsk kulturråd.

UNE Utlendingsnemnda

UNE Utlendingsnemnda

UNE holder til i 6. etasje i Oslo City. Etaten er klageinstans for utlendingssaker og søknader om statsborgerskap som har fått avslag hos Utlendingsdirektoratet. At menneskene på venterommet er i en spesielt utsatt posisjon, ble utgangspunkt for billedkunstner Elin Tanding Sørensens totalinstallasjon Alle verdens elver. Kunstneren hadde innledningsvis flere lengre opphold i venterommet for å forstå og komme i samtale med søkerne og deres følgesvenner, tolker og advokater; her står mye på spill. Hun ønsket at verket skulle kommunisere uavhengig av språk og peke mot felles erfaringer, og valgte elvelandskap som grunnmotiv. Elven fungerer som metafor for vei og grense, renselse og endring – og utformingen er inspirert av personlige skildringer av elvelandskap fra både søkere og ansatte. En mann fortalte: «Da jeg fikk avslag fra UDI, var jeg skikkelig lei meg og hadde vanskelig for å kontrollere meg. Jeg gikk til elva og satte meg der og gråt. Jeg følte meg bedre ved elva. Vannet tar alt bort – renser tanker og følelser». Elvehistoriene er gjengitt i tre ‘titteskap’ på veggen der ulike motiver er satt sammen til poetiske tablåer. Én fortelling er også utgangspunkt for en steinhage – i form av et tørt elveleie – på takutspringet utenfor vindusrekka. I tett samarbeid med designer Mads Pålsrud og møbelformgiver Henning Linaker har Sørensen endret det noe upersonlige og sterile venterommet til et rolig og lunt sted innredet med farger inspirert av krydder, taktile overflater og naturmaterialer som kokos, tre og ull. Alle møbelelementene er ‘skreddersydd’ til stedet. I utformingen ligger det en omsorg for de besøkende og en helhetlig miljøtankegang gjennom bruk av kvalitetsmaterialer som ellers ville ha blitt kastet. Ulltekstiler er donert av Gudbrandsdalens Uldvarefabrik og trevirke til nye møbelelementer kommer fra den nedlagte Rasmus Solberg møbelfabrikk. Kunstverket Elve/benk (2009) av Erle Stenberg og Elin T. Sørensen er utlånt av Kulturbyrået Mesén. Det er laget med eik fra byggingen av Den Norske Opera. Kokosteppet kommer fra en utstilling på Museet for samtidskunst, sammen med ulike materialer fra Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Kunstprosjektet er ett av elleve i tildelingsrunde 9 (2015-2017) under kunstordningen LES, som er rettet mot statlige etater i private leiebygg og eldre statsbygg.

Høgskolen i Østfold Remmen, kontorbygg

Høgskolen i Østfold Remmen, kontorbygg

I samband med at H¿gskolen i ¿tfold si avdeling p¿emmen i Halden er utvida med ei ny kontorfl¿y, er det kj¿pt inn m¿ri av Inga Sund Hofset og skulpturar av Linda Lerseth. Seks m¿ri fr¿nga Sund Hofset (NO) sin serie Shifts (2017) utforskar havet som motiv. Tittelen viser til det skiftande b¿ i utsj¿den til havet og i korleis opplevinga av m¿ria kan variere avhengig av n¿ein passerer dei. Uttrykket i m¿ria er abstrakt. Det er som om m¿ngsstr¿ka finn sine eigne vegar over lerretet og innimellom insisterer p¿ vere berre m¿ng p¿i todimensjonal flate. Dei ulike bl¿nane vekslar mellom det symboltungt figurative og det ekspressivt abstrakte. Ogs¿rbeida til Linda Lerseth (NO) tematiserer at alt rundt oss er i konstant endring. I dei to skulpturane som er kj¿pt inn til h¿gskulen, har ho tatt utgangspunkt i at det p¿olekyl¿ niv¿kjer ei utskifting av partiklar mellom alle flater og materiale som er i kontakt med kvarandre. I prosessen med verket "Usurped Composition: Landscape, Flowers, Lemon" (2017) har kunstnaren plassert ei samling objekt p¿t¿later for s¿ helle p¿altvatn og eddik. Over tid har objekta rusta fast og etterlate avtrykk i platene. Ogs¿ skulpturen "Ensnared Surrogate 1" (2017) er fargar og struktur blitt til som f¿lgje av kjemiske reaksjonar mellom objekt og underlag. I tillegg heng avst¿ypingar av andre objekt i lenkjer mellom slanke stenger. Skulpturen har eit leike og musikalsk uttrykk som gir hint til b¿ barnehagel¿rutdanninga og musikkavdelinga ved h¿gskulen. Bruken av kjemiske reaksjonar som oppst¿i m¿ter mellom ulike material kan ein ¿g knyte til at h¿gskulen forandrar og set sitt preg p¿tudentane gjennom utdanning og sosiale m¿te. Inga Sund Hofset (f. 1983) og Linda Lerseth (f. 1984) har begge mastergrad fr¿unstakademiet i Oslo og bur i Oslo.

Herman Gundersen

Herman Gundersen

Født på Kongsberg i 1891. Sønn av Inga og Johan Gundersen. Han var aldri gift og hadde ikke barn. Han døde på Kongsberg den 30. september 1949, da hadde han vært syk over et halvt år. Herman Gundersen var store deler av livet bosatt i barndomshjemmet i Møllergata/på «Hauane». Han hadde et eget rom i et uthus som lå på andre siden av portrommet. Portrommet ble senere bygd inn i bolighuset. Herman Gundersen levde av og for sin kunst, og var den eneste profesjonelle billedkunstneren på Kongsberg i første halvdel av 1900-tallet. Rik ble han ikke, og han hadde det ofte trangt økonomisk. Starten på Kongsberg: Herman Gundersen var fra han var barn svært glad i å tegne. Det viste seg også tidlig at han hadde talent. Hans første læremester var maleren Christian Skolmen, som bodde like nedenfor familien Gundersen i Møllergata (Senere tok familien Rud over dette huset). Skolen var Gundersens skolelærer, og oppdaget talentet hans allerede i småskolen. «Herman var visst en hel åpenbaring». Det var spesielt dyrebilder han lagde, det var i den genren han begynte. Skolmen lot han tegne så mye han ville da han gikk på skolen. Kunstakademiet i Kristiania og Christian Krogh: Da han sluttet på skolen begynte han som unge Kongsberggutter flest å jobbe på Våpenfabrikken, men talentet hans ble heldigvis oppdaget av kaptein Cranner (f. 1869-d.1961). Han ble anbefalt å reise til Kristiania, og her fikk han sin kunstutdannelse på Kunstakademiet i 1911-1912. Dette uten at han hadde tegneskole på forhånd slik kravet var. Han kom inn med en tegning av en hest med slede, hvor han hadde stukket hull i øynene og limt hvitt papir bak. Christian Krogh mente Gundersens idé var svært original, og at den var av «en ypperlig virkning». Han ble Gundersens lærer på Kunstakademiet, og det var han i 1 ½ år. «Siden den gang har Krogh vist vort bysbarn særlig oppmerksomhet». (Anders Reinhold ca 10 år senere.) Krogh skal ha sagt til Gundersen: «De er en dypt begavet ung maler og De har fremtiden foran dem» (da Gundersen var usikker på om han skulle fortsette og om han hadde talent nok). Krogh ordnet det slik at Gundersen hadde friplass på Kunstakademiet, siden han ikke hadde tegneskolen slik kravet var. Krogh hadde stor sans for det store talentet. Både som menneske og som kunstner kom Krogh til å bety mye for Gundersen. Spesielt i de tidligste bildene er det lett å se forbindelseslinjene til Krogh (både i motivvalg, som i «Slit», og i den maleriske framstillingsformen….) Senere kom det en langt mer romantisk og lyrisk tone inn i bildene hans. Herman Gundersen skal selv ha sagt: «Jeg prøver gjennom mine bilder å få fram det harmoniske, det lyriske for å si det på den måten. Tidligere var bildene mer hårde, realistiske, som for eksempel «Slit».» Gundersen ble beskrevet som et stemningsmenneske, som elsket alt det vakre, en romantiker, en drømmer. Studieturer til Danmark: Herman Gundersen hadde flere studieturer til Danmark. Han fikk nemlig flere stipend, og skal også ha fått penger av en kunstmesen i Oslo. Her besøkte han blant annet København Zoo hvor han studerte dyr. Han var opptatt av eksotiske dyr, og kunne studere dem i timevis. Etter dette tegnet han f. eks. løver og jaguarer, samt bjørner. Han var også på studietur til Skagen. Kunstforhandler Blomquist: Kunstforhandler Blomquist i Oslo beundret også Gundersens bilder, og hadde spesielt forkjærlighet for dyremotivene. Han solgte en rekke tegninger og malerier av han i årenes løp, og kjøpte også en del til sin egen privatsamling. Noen ble også solgt til Sverige og Danmark, ellers ble de spredt over hele landet. Blomquists salg skaffet Gundersen en kjærkommen inntekt. Utstillinger: Herman Gundersen deltok gjentatte ganger på kollektivutstillinger som Høstutstillingen og Unge Kunstneres utstilling. Han høstet mange lovord fra forskjellige hold, men selv satte han mest pris på de «anbefalinger han fikk fra sin lærer og mester Christian Krogh.» Også Jens Thiis, direktør på Nasjonalgalleriet, omtalte Gundersens bilder i rosende ordelag. En annen som ga Gundersen ros var forfatter Arnulf Øverland; «Herman Gundersen har en frisk og kraftig studie av en pike, som kjemmer håret». I hjembyens presse ble Gundersen omfavnet av samtlige anmeldere opp gjennom årene, og spesielt M. B. Landstad hadde rosende omtale i en rekke artikler (se sitat lengre bak). Landstad skrev flere kunstanmeldelser: «Herman Gundersen er en følsom kunstner og han eier gudegnisten». Han sammenlignet han med Erik Werenskiol. Herman Gundersen ble også sammenlignet med Christian Skredsvik og Halfdan Egedius. Dette gjelder spesielt den lyriske tonen som etter hvert ble mer og mer framtredende i bildene hans. I Kongsberg var det kotyme å gi Herman Gundersen-bilder i bryllupspresang….. Det var spesielt damene i Kongsberg som var hans beste kunder, noe han forklarte med at det muligens skyldtes at «jeg fører den franske stil i mine malerier, for Kongsberg-damene ligner meget de franske damer i måten å kle seg på». (Niesen Ingebjørg Longva til Laagendalsposten 1987) Utstillinger på Kongsberg: Herman Gundersen hadde også flere separatutstillinger i hjembyen: 1924: Jubileumsutstilling i forbindelse med byens 300-års jubileum. Redaktør Otto Monsen kom med rosende omtale av Herman Gundersens kunst. Vestsiden skoles gymnastikksal i mai 1930: Her var det utstilt 75 bilder, av disse var 35 i privat eie. De øvrige, i hovedsak dyretegninger, var til salgs. Av dem var det mange tegninger av dyr. Det kostet 50 øre for voksen og 25 øre for barn å komme inn. Bildene kostet fra 20 til 40 kroner. Gundersen fikk mer for dem i Oslo. Kongsberg Kunstforening, Kulturuka, februar 1987. Ett hundretalls bilder var utstilt. Disse ble levert inn etter etterlysning i Laagendalsposten. Vidar Skaar Borgersen fikk fotograf Leander til å avfotografere dem. Her var også Gundersens malerutstyr utstilt. Dette var blant annet staffeli, palett, malerskrin og pensler. Dyremotiv: Gundersen gikk i kunstkretser i Oslo for å være en av landets fremste dyretegnere og dyremalere. Han ble sammenlignet med Sveriges fremste dyremaler, Bruno Liljefors. Dyr i fri natur var Herman Gundersens kjæreste motiv. Han likte å tegne dyr i frihet, og aldri dyr i kamp (Ingebjørg Longva til LP). Han ble regnet som en av landets fremste dyretegnere i sin egen samtid. Han var en sann dyre- og naturelsker. Bildene hans viser en inderlig kjærlig til naturen og skaperverket. Denne dyptfølte kjærligheten til naturen maktet han også å formidle gjennom sine bilder. Han var mye på tur i skogene rundt Kongsberg, blant annet i Håvet / Storåsen, på Gamlegrendsåsen og rundt Kjennerudvannet. Han var ifølge nevøen Øyvind Stulen svært flink til å imitere fugle- og dyrelyder. Han lagde også en rekke landskapsbilder, og også portrett, akt m.m., blant annet av niesen Ingebjørg Longva. Han var en folkekjær kunstner. Han hentet også mange motiv fra Kongsberglandskapet, og av små plasser rundt byen. Ofte kan vi se Skrim i bakgrunnen av motivene, også i mange av dyremotivene. «Man finner vel knapt noen skjønnere motiver andre steder» skal han ha sagt i et intervju. Vi vet også at han var på Meheia. Han skal blant annet malt motivet «Elg på Meheia». Han var også glad i å studere dyr på sirkus (nevøen Øyvind Stulen). Motiv: Niesen Ingebjørg. Hun ble portrettert flere ganger som barn og er antakeligvis også den unge jenta i hagen utenfor et hus som er motiv i flere oljemalerier fra begynnelsen av 1930-tallet. Geita: Familien hadde ei geit i bakgården i Møllergata under krigen. Hvit hest: Hesten til naboen Samuel Samuelsen i Myntgata som var brannkonstabel og vognmann. Hesten pleide å stå under et kirsebærtre. Huset han bodde i eies i dag av familien Kofstad. Samuel hadde også løkka som i dag er leikeplassen på andre sida av Myntgata. Motiv: Elg, rådyr, hjort, bjørn, harer, rev, ekorn, geit, hund, jaguar, løver m.m Ender, svaner, måker, viber, trener, m.m Landskapsmotiv, blant annet med vann og stille skogstjern. Trær, ofte midtstilte furuer eller bjørk. Fleischerfurua (hvor er/var den?) Bymotiv, f. eks. Hasbergtjærndalen / Kjensganga og Kongsberg kirke. Lågen portrett, akt Teknikker: Tegninger: Kull, blyant, blekk Akvareller og oljemalerier

1
UiS Universitetet i Stavanger, Hulda Garborgs hus og besøkss

UiS Universitetet i Stavanger, Hulda Garborgs hus og besøkssenteret ved Jernaldergården

Hulda Garborgs hus, som rommar grunnskoleutdanning, Senter for åtferdsforsking og Institutt for språk- og kulturvitskap, skal få eit tilbygg med tre auditorium samt undervisningsrom og kontor. Fotokunstnar Line Bøhmer Løkken (NO) er invitert til å gjennomføre eit fotokunstprosjekt med utgangspunkt i livet og arbeidet til Hulda Garborg. Line Bøhmer Løkken (f. 1970) er utdanna ved Högskolan for fotografi ved Göteborgs universitet og har undervist i fotografi ved Kunsthøgskolen i Oslo i ei årrekkje. Ho har hatt mange utstillingar i Noreg og Norden og har gitt ut fleire fotobøker og publikasjonar kor ho tar for seg stader med særpreg eller ei spesiell historie. Til det nye besøkssenteret ved Jernaldergarden på Ullandhaug er verket Benk av Tarje Eikanger Gullaksen (NO) valt ut. Bronseskulpturen er ei 4,67 meter lang avstøyping av det som opphavleg var berebjelken i The Clive House i Kolkata, India, og som i dag er ein benk utanfor det same huset. Huset, som i utgangspunktet var ein portugisisk fabrikk, blei i 1753 bygd om av Lord Robert Clive, kommandør og sjef for Britisk India, til ein av dei første britiske residensane i India. Sjølv budde han der berre i fem år. Frå 1947 har Clive House vore okkupert av bengalske flyktningefamiliar som bur der den dag i dag. Huset er omgjort og takbjelken er flytta ut på gardsplassen, kor den er ein sosial møteplass. Det har lenge vore planlagd å gjere Clive House om til eit historisk museum. Spørsmålet Gullaksen stiller med avstøypinga er; kva tek vi vare på og kva forkastar vi når historia skal forteljast? Er det historia om Robert Clives eller den om flyktningane som skal forteljast? Skulpturen blir som eit monument over kompleksiteten i historia til bygget kor veksten og fallet til kolonimakta blir knytt saman med historia til flyktningane, og insisterer på at desse særs ulike forteljingane har lik historisk verdi. Jernaldergarden er eit gardsanlegg frå folkevandringstida, ca. 350–550 e.Kr. Garden ligg på toppen av Ullandhaug med utsikt over Nord-Jæren og Hafrsfjord. Besøkssenteret skal innehalde kafé, butikk og ei avdeling for formidling som skal presentere korleis folk levde i jernalderen, og eit utval arkeologisk materiale. Det er forventa 20 000 besøkande i året. Tarje Eikanger Gullaksen (f. 1973) er utdanna ved Kunstakademiet i København. Han er representert ved Krome Gallery i Berlin, og har mellom anna stilt ut på Unge Kunstneres Samfund i Oslo. Han har også delteke på ei rekkje store utstillingar, til dømes Berlin Biennale og Art Brussels. Gullaksen jobbar med skulptur, teikning, film og tekst.

Share to