Det sixtinske kapell
Det sixtinske kapell (latin: Sacellum Sixtinum; italiensk: Cappella Sistina) er et pavelig huskapell i Vatikanpalasset, den offisielle boligen til paven i Vatikanstaten. Opprinnelig var det kjent som Cappella Magna. Kapellet tok sitt nåværende navn etter pave Sixtus IV som restaurerte det mellom 1477 og 1480. Siden den tiden har kapellet fungert som et sted for både religiøse og embetsmessige pavelige aktiviteter. I dag er det stedet for den pavelige konklave, prosessen når en ny pave velges. Kapellets berømmelse hviler i stor grad på freskomaleriene som dekorerer dets interiør, og da i særdeleshet taket i det sixtinske kapell og veggmaleriet som fremstiller Dommedag, begge deler gjort av den kjente renessansekunstneren Michelangelo.
I løpet av styret til pave Sixtus IV ble en gruppe malere som omfattet Sandro Botticelli, Pietro Perugino, Pinturicchio, Domenico Ghirlandaio og Cosimo Roselli, gitt i oppdrag å skape en rekke av freskomalerier som avbildet til livet til Moses og livet til Kristus, utlignet av paveportretter over og trompe-l'œil-draperier (illusjonsframstilling), nedenfor. Maleriene ble fullført i 1482, og den 15. august 1483 feiret Sixtus IV den første messe i kapellet for jomfru Marias opptagelse i himmelen, hvor seremonien i kapellet ble viet og dedikert til jomfru Maria. Pietrangeli, Carlo, red. (1986): The Sistine Chapel, s. 28 Monfasani, John (1983): «A Description of the Sistine Chapel under Pope Sixtus IV» i: Artibus et Historiae (IRSA s.c.) 4 (7): 9–18, doi:10.2307/1483178, ISSN 0391-9064, JSTOR 1483178.
Mellom 1508 og 1512, under oppdrag og beskyttelse av pave Julius II malte Michelangelo taket i det sixtinske kapell, et mesterverk uten sidestykke og som endret utviklingen til Vestens kunst. Coughlan, Robert (1966): The World of Michelangelo, Time-Life International, s. 116 I et annerledes miljø etter plyndringen av Roma i 1527 vendte kunstneren tilbake og mellom 1535 og 1541 malte han Dommedag for pavene Klemens VII og Paul III. Coughlan, Robert (1966), s. 127 Berømmelsen til Michelangelos malerier har trukket mengder av besøkende til kapellet i alle år, helt siden de ble avdekket for fem hundre år siden.
Historie
left|Det sixtinske kapell slik som det kan ha sett ut på 1400-tallet (tegning fra 1800-tallet).
Mens kapellet er velkjent som lokalisering for pavelige konklaver er stedet fremst funksjon å være pavens huskapell (Cappella Pontificia), det ene av to ved pavens husholdning. Det var kalt fram til 1968 for pavens hoff (Pontificalis Aula). På tiden til pave Sixtus IV på slutten av 1400-tallet besto pavens kapell av rundt 200 mennesker, inkludert geistlige, Vatikanets embetsmenn, og framstående lekfolk. Det var 50 tilfeller i løpet av året som ble forordnet i pavens kalender Papal Calendar, The Catholic Traveler hvor hele det pavelige huskapell skulle møtes. Pietrangeli (1986), s. 24 Av disse 50 anledningene var 35 av dem messer, og hvor 8 av disse ble holdt i basilika (kirken), vanligvis betydde det Peterskirken, og ble benyttet ved store forsamlinger. Disse omfattet juledag og messer ved påsken hvor paven selv var messeprest (den som utførte seremoniene). De andre 27 messene kunne bli holdt i mindre offentlige steder, eksempelvis ble Cappella Maggiore benyttet før den ble ombygd på det samme stedet som dagens sixtinske kapell står.