Middelalderens allegori
250px|Den allegoriske personifiseringen av Ilden, ved Giuseppe Arcimboldo fra 1500-talletMiddelalderens allegori var et vitalt element i syntesen av de bibelske og de klassiske tradisjoner i hva som skulle bli kjent som middelalderens kultur. Menneskene i middelalderen trakk bevisst fra den kulturelle arven fra antikken for å forme institusjoner og ideer. Allegorien var i middelalderens litteratur og kunst den fremste drivkraften for syntesen og den omformede fortsettelsen av den antikke verden og den «nye» kristne verden. Menneskene i middelalderen anså ikke at det var et brudd mellom dem selv og deres klassiske forfedre som dagens moderne iakttagere ser. Isteden så middelalderens mennesker en fortsettelse mellom seg selv og antikken, og brukte allegorien som en synteserende kraft eller virkemiddel som brakte det hele sammen.
Definisjon på allegori
Allegorien (å tale, å si noe gjennom å si noe annet) er en form for utvidet metafor hvor objekter og figurer (personer) innenfor en fortelling er lik den mening som ligger utenfor fortellingen i seg selv. De allegoriske figurer eksisterer samtidig på to meningsnivåer – den litterære, som figurer i fortellingen, og, på det symbolske nivået, der figurens mening står utenfor fortellingen i seg selv. Således representerer allegorien en dualistisk, tosidig interesse: i hendelsene, i figurene, og i scenen og stedet for fortellingen, og ikke minst i ideene som de representerer.
Middelalderens allegori kan være personifiseringen av abstrakte kvaliteter eller dyder, som Grådighet, Sannhet, Misunnelse, Skjønnhet og andre. Det kan være personifiseringen av hendelser, som Døden; eller en annen form for abstraksjoner: Una i Bok I av Edmund Spensers Faerie Queene (1590) er den eneste sanne kirke. Allegorien kan være brukt for å representere en historisk figur, eksempelvis er Piers Plowman i diktet av samme navn Jesus Kristus selv, Gloriana i Faerie Queene er dronning Elizabeth I av England. Det kan også være en kategori for menneskelig egenskaper, i Roseromanen er den opphøyde kvinne en roseknopp.
Codex de sphaera (estense) - 1469. Allegori over familiens Sforzas våpenskjold. Biblioteca Estense i Modena, Italia.Figurer, hendelser og omgivelser kan være historiske, fiktive eller fantastiske, men de representerer alltid meninger uavhengig av den handling som blir beskrevet på det overflatiske nivå i fortellingen. På overflaten handler Roseromanen om en ung mann som kommer inn i en vakker, lukket hage; Piers Plowman handler overfladisk sett om en bonde som leder en gruppe mennesker på søken etter en adelsmann. Det allegoriske dramaet Enhver (hollandske Elckerlijc, engelske Everyman) fra 1400-tallet handler dypest sett om moralske spørsmål, men overfladisk sett om en mann på en reise og de mennesker han møter. I Bok I av Faerie Queene forteller om en ridder som dreper en drage og redder en prinsesse, men på det allegoriske nivået er det første nivået om en elskovslengtende manns anstrengelser for å vinne sin kvinne, mens de andre nivåene handler om en kristens plikter og måter å oppnå frelse.
Den enkleste form for personifisering, som snakkende dyr, er ikke en allegori i seg selv ettersom allegorien må symbolisere abstrakte kvaliteter, og at hendelsene som blir fortalt må bringe med seg en sammenhengende og logisk budskap som angår disse abstraksjonene. Allegorien handler ofte om, skjønt ikke alltid, om de store spørsmål i tilværelsen: liv og død, frelse og fordømmelse. Allegorien kan derimot også bli brukt i ren satirisk hensikt.