Runebomme
Runebomme, Sametromme eller Noaidetromme, goavddis, gobdis, meavrresgárri (nordsamisk), goabdes (lulesamisk) eller gievrie (sørsamisk), er en nordlig økotype av sjamantrumma. Runebomma består av et dyreskinn, stort sett reinskinn, spent over en oval treramme eller over en oval uthult rirkule. Skinnet er tradisjonelt dekorert med ulike motiver, og alle bommene er dekorert på hver sin måte. De 70-80 inntakte runebommene gir samlet sett en mangefasettert avspeiling av rikdommen og fleksibiliteten innen gammel samisk religion. I tillegg gjenspeiler den enkelte trommes motiver og motivstruktur eierens og eierfamiliens verdensbilde, både i religiøs og i praktisk, næringsmessig forstand.
Kobberstikk av same med runebomme, illustrasjon av O. H. von Lode til Knud Leems bok Beskrivelse over Finnmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levenmaade og forrige Afgudsdyrkelse fra 1767
Mange runebommer gikk ut av samisk eie i løpet av 1600- og 1700-tallet. En del ble beslaglagt av prester og andre øvrighetspersoner, som ledd i en intensivert misjonsinnsats overfor samene. Andre ble kjøpt av samlere. Korstoget mot runebomma førte til at den handlingsbårne kunnskapen rundt håndteringen av instrumentet døde ut. De mange skildringene av runebomma og bruken av instrumentet nedtegnet fra 1100-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, gir like fullt et bredt bilde av bruk og funksjon.
Runebomma har hatt en viktig plass innenfor gammel samisk kultus. Den ble blant annet brukt som et redskap for sjelereiser. Noaiden, ofte omtalt som den samiske sjamanen, slo på skinnet med en runebommehammer. Dersom noaiden gikk over i transe (her: dvaletilstand), ble bomma lagt over noaiden med skinnet ned. Så vandret noaidens gand (sjel og bevissthet) ut av kroppen og besøkte åndeverdenen eller andre steder. Instrumentet kunne også brukes til å spå med. Det ble da lagt en eller flere visere på trommeskinnet og ettersom det ble slått på rammen eller på skinnet med hammeren, beveget viseren (viserne) seg. Svaret ble utledet av hvilke motiv viseren (viserne) reiste over / stoppet ved. Runebomma er i senere år revitalisert som musikkinstrument.
Navn og etymologi
Runebomme (dialektisk «runebumba») er sammensatt av «rune» og «bomme». Bomme (bumba) er det norrøne navnet på tromme. Det er et urgammelt lydord som betegner hul, dump lyd/støy. Ordet dukker opp i utallige varianter i ymse beslektede og mindre beslektede språk. (Her tilføyes at tromme/trumba på norrønt ble brukt om trompet- og lurinstrumenter, ikke om slagverksintrumenter.) Rune betyr opprinnelig (religiøs) hemmelighet på norrønt, på germanske språk generelt, og på keltisk. (Rune i betydningen bokstaver er sekundært/moderne; det gamle ordet for skrifttegn var stafr ikke runer). Her nevnes det gamle samiske verbet runam (i presens imperativ runa) som betyr «bromme» og som metaforisk ble brukt om «å gråte sakte» (Knud Leem, 1768), og det finske substantivet runo som betyr sang.