Sveiping

Gammel laup eller tine, en sveipet rund eske, med viksdalsmåling, en type rosemaling fra Viksdal i Sogn og Fjordane som var vanlig for asker og tiner. Sveiping er en håndverksteknikk som brukes til å lage runde eller ovale esker, beholdere eller kurver ved å bøye et tynt trestykke og sy endene sammen. Til slutt tilpasses bunnen og festes med trenagler til sveipen. Sveipet øskje, trolig fra andre halvdel av 1800-tallet og dekoret med viksdalsmaling. Slike øskjer ble produsert i store mengder i Viksdalen i Sogn og Fjordane og solgt rundt i landet. Denne er innkommet til Norsk Folkemuseum fra Flesberg i Numedal. Diameter 40 cm. Øskje med lagget korpus og sveipet lokk. Den har trolig vært brukt til smør eller ost. Øskjen er dekorert med karveskurd og har innskriften OLS Ao 1805. Den er innkommet fra Nittedal i Akershus. Lengde 30 cm. Sveipet øskje laget av bjørkenever. Sveiping var en mye brukt teknikk i det førindustrielle bondesamfunnet. I dag kan sveiping betraktes som en husflidsteknikk. Sveipeteknikken er svært gammel; trolig tatt i bruk i Norden i jernalderen. Enkelte gjenstander fra Oseberghaugen var sveipet. I nordiske museer finnes en rekke gjenstander som er laget med denne teknikken: øskjer, tiner og kurver. Ordbruk

Viksdalsmaling

Sveipet øskje, ant. fra andre halvdel av 1800-tallet og dekoret med viksdalsmaling. Slike øskjer ble produsert i store mengder i Viksdalen i Sogn og Fjordane og solgt rundt i landet. Denne er innkommet til Norsk Folkemuseum fra Flesberg i Numedal. Diameter 40 cm. Gammel laup eller tine, en sveipet rund eske, med viksdalsmaling. Viksdalsmaling er en egen stilart innen rosemaling, den hadde sin storhetstid fra slutten av 1700-tallet og frem til ca. 1920. Viksdalsmaling er mest benyttet til dekor på asker, tiner og lignende bruksgjenstander, den er i liten grad benyttet til veggdekor slik man kan finne i andre varianter av rosemaling. Eiletrt SundtSundt (1867–1868) s.22 f. forteller hvordan bøndene nederst i Viksdalen drev med tønneproduksjon. Lenger opp i dalen var det både mangel på egnede materialer og problemer med transport av slike gjenstander og her konsentrerte bygdehåndverkerne seg om produksjon av små øskjer, tiner og skrin. Sundt forteller også om hvordan Viksdalinger kunne gjøre seg i stand til en bytur til Bergen for å selge produktene. I byen kunne de leie seg en bod som verksted. Der satte de sammen skrin og lokk og dekorerte dem med enkel maling. En sli bytur kunne ta 8-9 uker, og en dyktig kar kunne i ledige stunder lage 3-400 øskjer og tiner i året. En gruppe innenfor Viksdalsmaling er Kjelstadmaling. Opphavsmannen til denne malingen var Kristen Kjelstad (1766–1844) fra gården Kjelstad øvre. Kristen hadde et nært samarbeid med sin bror, Øystein Kjelstad, som laget treproduktene. Kristen lærte også kunsten videre til mange av sine sambygdinger i Viksdalen, og på 1800-tallet var viksdalsmaling en av de viktigste inntektskildene for innbyggerne i Viksdalen. Eilert Sundt utpeker også kristen Kjelstad som den som begynte med masseproduksjon av øskjer og tiner i Viksdalen.Sundt (1867–1868) s. 24. Men det Kjelstad selv malte skiller seg klart fra det meste av den øvrige Viksdalsmalingen, Han var en kunstner. Mønstrene hans er enkle, men dekorative. Han bruker en ornamentikk som er typisk for Vestlandet med symetrisk oppbygde rosetter, enkle rankeborder, palmetter og tungefriser. Mest kjent er han for ølbollene sine, og disse er gjerne datert fra ca. 1820 til ca. 1840.Ellingsgard (1981) s. 206-207. Kjennetegn for Viksdalsmaling er sirlig utformede S-er eller flettede spiraler. Bunnfargen skal være rustrød, sort, koboltblå eller umalt (synlig trestruktur).

Runebomme

Runebomme, Sametromme eller Noaidetromme, goavddis, gobdis, meavrresgárri (nordsamisk), goabdes (lulesamisk) eller gievrie (sørsamisk), er en nordlig økotype av sjamantrumma. Runebomma består av et dyreskinn, stort sett reinskinn, spent over en oval treramme eller over en oval uthult rirkule. Skinnet er tradisjonelt dekorert med ulike motiver, og alle bommene er dekorert på hver sin måte. De 70-80 inntakte runebommene gir samlet sett en mangefasettert avspeiling av rikdommen og fleksibiliteten innen gammel samisk religion. I tillegg gjenspeiler den enkelte trommes motiver og motivstruktur eierens og eierfamiliens verdensbilde, både i religiøs og i praktisk, næringsmessig forstand. Kobberstikk av same med runebomme, illustrasjon av O. H. von Lode til Knud Leems bok Beskrivelse over Finnmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levenmaade og forrige Afgudsdyrkelse fra 1767 Mange runebommer gikk ut av samisk eie i løpet av 1600- og 1700-tallet. En del ble beslaglagt av prester og andre øvrighetspersoner, som ledd i en intensivert misjonsinnsats overfor samene. Andre ble kjøpt av samlere. Korstoget mot runebomma førte til at den handlingsbårne kunnskapen rundt håndteringen av instrumentet døde ut. De mange skildringene av runebomma og bruken av instrumentet nedtegnet fra 1100-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, gir like fullt et bredt bilde av bruk og funksjon. Runebomma har hatt en viktig plass innenfor gammel samisk kultus. Den ble blant annet brukt som et redskap for sjelereiser. Noaiden, ofte omtalt som den samiske sjamanen, slo på skinnet med en runebommehammer. Dersom noaiden gikk over i transe (her: dvaletilstand), ble bomma lagt over noaiden med skinnet ned. Så vandret noaidens gand (sjel og bevissthet) ut av kroppen og besøkte åndeverdenen eller andre steder. Instrumentet kunne også brukes til å spå med. Det ble da lagt en eller flere visere på trommeskinnet og ettersom det ble slått på rammen eller på skinnet med hammeren, beveget viseren (viserne) seg. Svaret ble utledet av hvilke motiv viseren (viserne) reiste over / stoppet ved. Runebomma er i senere år revitalisert som musikkinstrument. Navn og etymologi Runebomme (dialektisk «runebumba») er sammensatt av «rune» og «bomme». Bomme (bumba) er det norrøne navnet på tromme. Det er et urgammelt lydord som betegner hul, dump lyd/støy. Ordet dukker opp i utallige varianter i ymse beslektede og mindre beslektede språk. (Her tilføyes at tromme/trumba på norrønt ble brukt om trompet- og lurinstrumenter, ikke om slagverksintrumenter.) Rune betyr opprinnelig (religiøs) hemmelighet på norrønt, på germanske språk generelt, og på keltisk. (Rune i betydningen bokstaver er sekundært/moderne; det gamle ordet for skrifttegn var stafr ikke runer). Her nevnes det gamle samiske verbet runam (i presens imperativ runa) som betyr «bromme» og som metaforisk ble brukt om «å gråte sakte» (Knud Leem, 1768), og det finske substantivet runo som betyr sang.