Alterkalk
Alterkalk av sølv fra Os kirke, Rakkestad i Østfold. Den er ustemplet, men kan antakelig være laget av gullsmeden Lorentz Hoffmann i Fredrikshald i 1730-årene.Christie (1959) s.36 Kalken er nå på Norsk Folkemuseum. Høyde 18 cm. NF.1918-0072
Det er mange kilder som forteller om bruk av alterkalker av tre i norsk kirker.Gjærder (1975) s. 109 Denne er trolig fra 1700-tallet og kommer fra Torpo kirke, Ål i Hallingdal Den er nå på Norsk Folkemuseum. NF.1908-0083.
Alterkalk er et liturgisk kar til utdeling av nattverdsvin. Ordet kalk kommer fra norrønt kal(e)kr som igjen kommer fra latin calix med opphav i gresk κάλιξ kálix, “beger; pokal”.
Alterkalk har form som et stort beger på stett. I katolsk tid var det bare presten som på vegne av menigheten drakk vin av kalken under nattverden, og da var cupa mindre enn det som er vanlig i dag. Etter reformasjonen i 1537 skulle alle som deltok drikke vin av kalken, og mange eldre kalker har nok da fått påsatt en større cupa.Cupa, latinsk betegnelse for drikkekar eller beger. Tidligere drakk nattverdsgjestene rett fra kalken, men som et ledd i kampen mot den smittsomme tuberkulosen kom det i 1914 en kongelig resolusjon som ga anledning til å bruke særkalker.Grefstad (1994) s. 26. Etter den tid ble mange alterkalker omgjort slik at de fikk en liten hellekant eller et nebb for å gjøre det enklere å helle vinen fra den store felles kalken og over i særkalkene.
Gjennom oldkristelig og middelaldersk litteratur kan vi se at alterkalker ikke bare var laget av sølv og gull. Kalker av glass og tre var ofte brukt. Det kom også kalker av horn, messing eller kobber, men det er helst kalker av edelt metall som fins bevart.Gjærder (1975) s. 108. I dag er alterkalker oftest laget av sølv, men moderne alterkalker kan også være laget av keramikk.
I sognebud, når presten blir budsendt for å gi nattverden til en syk eller døende person, brukes en mindre kalk som kalles sognebudskalk.