Gravskjoldene på Nordli Museum

På Nordli Museum befinner det seg to gravskjold med initialene TES. Dette er minner fra en gravferdsskikk som forsvant på slutten av 1800-tallet. Skjoldene er ikke daterte, og det har heller ikke vært kjent hvem som skjuler seg bak initialene som pryder forsiden. Den eneste informasjon vi har så langt, er at dette er kirkedekor fra den eldste kirken i Nordli fra 1636. Vi skal i denne artikkelen se nærmere på historien til slike gravskjold, formulere en hypotese om hvem som skjuler seg bak initialene TES, samt beskrive et mulig forløp bak det faktum at skjoldene nå befinner seg i museets eie.

Gravskjold

Opphavet til skikken med gravskjold ligger langt tilbake i tid og har to «røtter», som etter hvert smeltet sammen/lot seg kombinere; lys og våpenskjold. Fra de eldste tider har lyset vært til god hjelp for å holde djevel og andre mørke makter på avstand. Kanskje særlig i sammenheng med død og begravelse. Måtene lys ble brukt på har variert opp gjennom århundrene, avhengig av tid og sted. En kjent tradisjon er likvake, der man våket over den døde før begravelsen. Den avdøde lå i en åpen kiste og ble voktet mot det onde, – spesielt om natten. Det ble da tent lys ved kisten, eller lysene kunne også bli satt på kistelokket over den dødes bryst. I adelige kretser ble det etter hvert vanlig å bære store vokslys både foran og etter likfølget.

Gravøl Adolph Tidemand

Så var det skjold. Helt tilbake til vikingetid finner vi at gravferd og skjold hang nøye sammen. Kunsthistoriker Lauritz Opstad beskriver dette og den videre utviklingen i sin artikkel Om ljos-skjold. Her kan vi lese om hvordan folk av rang testamenterte skjoldene sine til kirken, mens arvingene løste de ut mot en pengesum. Dette ble en viktig inntektskilde for kirken. Underveis vokste tradisjonen med våpenskjold fram, og de ble etter hvert en del av det adelige begravelsesritualet.

Tresnitt etter Olaus Magnus, 1555, gjengitt i Lauritz Opstads artikkel Om ljos-skjold. «(…) folk nøgde seg ikkje med ljos ved båra. I alle fall når det galdt adelsmenn vart det bori brennande voksljos...

Våpenskjold og lys kan kombineres, og tradisjonen med skjold hengt på lys har sin opprinnelse tilbake til 14-1500-tallet. I bokserien "Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundredeet" beskriver den danske kulturhistoriker og forfatter Troels-Lund (1840-1921) livaktig hvordan deler av en adelig gravferds¬seremoni kunne fortone seg i Danmark på denne tiden. Kisten med den døde ble båret til kirken av gutter og «Lige op til de allerældste, Degnene, paa tyve Aar og langt derover, med tilsvarende Erfaring. Det var disse skæggede Fyre, man ved adelige Begravelser betroede de meget store og tykke Lys, hvert prydet med et Mavebælte af Pap, Træ eller Blik, der, malet med skrigende Farver, Guld og Sølv, gengav den afdødes eller en af hans Aners Vaabenskjold.»

Illustrasjon i Troels-Lunds «Dagligt Liv i Norden i det sekstende aarhundrede».

Men hvordan kunne denne skikken overleve helt opp til våre dager? Hva skjedde ved overgangen til protestantisme? Her må vi igjen gripe til Troels-Lund, som påpeker at Lutheranerne selvfølgelig kom i en meget vanskelig stilling. Alle var enige om at ild til alle tider hadde vært et bolverk mot djevelskap, men vanskeligheten lå i at Romerkirken hadde erklært det som en velgjerning å bære lys for den døde for deretter å skjenke lysene til kirken, noe som kunne gi fordeler i det hinsidige. Men etter reformasjonen i 1536 skulle mennesket frelses ved troen alene, ikke ved avlat og gode gjerninger. Hvordan skulle den reformerte kirken gå fram, for slike lysgaver var viktige. I tillegg hadde adelen vennet seg til å anbringe sine, og sine aners våpenskjold på slike gravlys, slik at de i tillegg opplyste om hvem de var. Løsningen kom på siste del av 1500-tallet da kirken kom fram til at lys fortsatt kunne benyttes ved gravferd, men da kun som et dekorativt element, «hæderlig Siring». Det ble også lirket slik til at lysene fortsatt skulle skjenkes kirken som før. Men da måtte det utvises måtehold, og som nevnt uten ytterligere forventninger.
Denne gravferdsskikken spredte seg etter hvert ut til bredere lag av folket. Da ble skjoldene, lysene og lysestakene kjøpt av avdødes familie, og det hendte også at skjoldene ble gjenbrukt ved å påføre nytt navn. Én variant av skikken var at ved overføringen av kisten fra hjemmet til kirken på begravelsesdagen, ble lysene fra likvaken og skjoldene båret av to menn som gikk foran kisten. Man måtte da passe godt på at lysene ikke sluknet underveis. Hvis det skjedde, var det snart gravferd igjen. Sluknet lyset til høyre, kom en mann til å dø, sluknet lyste til venstre, var en kvinnes dager talte. Under seremonien i kirken sto lysene og skjoldene igjen plassert på hver sin side av kisten. Lysene ble først slukket etter jordpåkastelsen. Etter begravelsen ble lysene gitt som gave til kirken, og skjoldene hengt på en vegg i koret eller sakristiet. Lysene ble så plassert på alteret og tent de følgende søndager.

Gravskjoldene i Nordli

Gravskjoldene på Nordli Museum

Nordli Museum ble etablert i 1922, men først i 1969 startet arbeidet med inventarisering av gjenstandene i museet. I 1975 ble det foretatt en ny inventarisering av de eldste gjenstandene i museet. Gravskjoldene fikk da inventarnummer NBH 50 a-b, og følgende ble notert: «Kirkedekor. Blikk. Malt. a) h. 38 Hodeskalle på toppen. På oval: ængel med høyre hånd over emblem med initialer "TES" i rocailler. Palmeblad t.v. orv av ljå t.h. På Merkelapp på a: "Fra Nordli kirke blev opført 1636" b) h. 33 Samme dekor som a, men speilvendt. Ljå t.v. intakt. På merkelapp: "2 symboler på døden fra Nordli gamle kirke bygget 1636". Iflg. A. Lidstrøms liste: "Pynt fra gammelkjerka, symbol på døden".

Utforming

Utforming og kvalitet har naturlig nok skiftet opp gjennom århundrene. Norsk Folkemuseum har en samling på over 150 eksemplarer, som viser noe av dette. Men de fleste bevarte har sin utforming basert på rådende kunstuttrykk fra midten av 1700-tallet, som i dette tilfellet dreier seg om barokk og etter hvert rokokko. Også de to skjoldene i Nordli museum tilhører denne perioden, noe som gir at de ikke kan være fra den eldste kirken i Nordli, men i stedet fra kirken i Sandvika som ble bygget rundt 1700. Gravskjold ble vanligvis laget av jernblikk med en svak sylindrisk hvelving, skåret, drevet, og fortinnet. På baksiden av skjoldet var det laget festeanordninger. Slike finner vi også på skjoldene her i Nordli museum, og med de fire «løkkene» er det tydelig at de har hengt rundt noe, ikke bare hengt opp. Formen var ofte en oval, omkranset av barokk utsmykning. Skjoldene kunne bli produsert lokalt, eller hos en mer (aner)kjent produsent. De kunne også bli om-malt og gjenbrukt i senere begravelser.

Skjoldene i Nordli museum er likt utformet, bare speilvendte og i relativt god stand til tross for at de er nesten 250 år gamle. De er lite preget av rust og malingen/fargene er godt bevart. De hadde opprinnelig opprullede fliker/bånd på fire «sider», og ble avsluttet nede med et kvistornament. På det ene skjoldet mangler ljåen og den opprullende fliken på høyre kant. Det andre mangler det nederste elementet og begge de opprullende flikene på sidene, en rest er allikevel tilbake på høyre side. Målene er 42 x 35 cm.

Under ser vi noen andre eksempler på gravskjold. Helt til venstre et skjold fra samlingen til Norsk Folkemuseum. Det ble brukt ved den danske adelsmannen Christian Krags begravelse i 1762. Det neste ved Ivar Coucherons begravelse 1795 i Blaker kirke. Det siste har ukjent opprinnelse og datering.

Ikonografi

Utover 16-1700-tallet ble det vanlig med dødssymboler som hadde utgangspunkt i Memento mori (husk at du skal dø), og skjoldene på Nordli Museum er i så måte typiske. Med hodeskalle som hviler på benrester. På den ene siden døden symbolisert med en ljå, på den andre siden livet, symbolisert ved en palmegren (dette er noe usikkert). Seierskransen på hodeskallen symboliserer at døden er overvunnet og livet fortsetter i en annen dimensjon, det evige liv. De malte elementene viser en engel som holder en palmegren (som kan være symbol på både fred og seier) i den ene hånden, og med den andre hånden presenteres den døde, i form av initialer som omsluttes av en rocaille-bord.

Hvem var TES? Hvorfor er skjoldene på museet i Nordli?

Skikken med gravskjold var i hovedsak forbeholdt adel og høyere borgerskap, selv om vi ser at skikken også etter hvert bredte om seg. Men i Lierne har det vel aldri vært hverken adel, borgerskap eller annet fintfolk som kunne forvente en slik ære. Så hvorfor befinner disse skjoldene seg i kommunens varetekt?

Skjoldene må knyttes til en høyerestående person, og en mulig forklaring kan være at skjoldene ble benyttet i begravelsen til sogneprest Thomas Edvard von Westen Sylow (TES), sogneprest i Snåsa og Lierne prestegjeld i perioden 1767-79. Sylow var født i 1716. Faren var amtskriverfullmektig Peter Sylow (ca 1679-1719) og moren var Birgitta Maria von Westen (ca 1683-?), søster av den kjente samemisjonæren Thomas von Westen. Sylow ble i 1746 samemisjonær i Varanger med stasjon i Nesseby. I 1749 ble han utnevnt til sogneprest i Vadsø og der ble han også prost i Øst-Finnmark prosti. Her ble han gift med enken etter sin forgjenger, Elisabeth Christine Angell, født Paus og de fikk sammen 6 barn. I 1767 ble han utnevnt til sogneprest i Snåsa. Kildene forteller at Sylow var både dyktig og avholdt. I boken Reise som giennem en deel af Norge i de aar 1773, 1774, 1775 (…), forteller Gerhard Schøning om den brave prest, Hr. Prost Sylov og hans omsorg for sin menighets beste: «Sit Tiende-Korn lod han ligge usolgt, til sit eget Prestegiælds Behov, og solgte deraf, da Almuen trængte dertil, til sine Sogne-Folk, for langt ringere Priis, end ham blev budet fra andre Steder. Han tabte vel noget herved, paa den eene Siide, men vandt langt meere, paa den anden, sin Menigheds Kiærlighed og Fortroelighed, hvilke ogsaa, paa deres Siide, bør roses derfor, at de have vidst at skiønne paa den mod dem heri udviiste Godhed.»

Sylow døde 17. desember 1779 i Snåsa. Hans Skaar skriver i sin bok Det gamle Snaasen: «Baade han og hans hustru hviler under koret i kirken. Paa hans kiste stod skrevet, at han var en sanger og elsket sang, derfor maatte han hvile under koret, for at menighedens toner kunde bruse henover hans støv.» , Jeg har så langt ikke funnet noen nærmere beskrivelse av denne begravelsen. Men som vi har vært inne på tidligere vet vi at skikken med gravferdsskjold på denne tid var høyst levende, og Sylow med sin familiebakgrunn ble nok sørget for, også på denne måten.

Så hvorfor befinner skjoldene seg i Nordli, og ikke i Snåsa? Her kan vi bare spekulere. Men en mulig forklaring kan være at det ble avholdt minnegudstjenester, i en eller begge annekskirkene. Og at skjoldene i den forbindelse ble værende som en del av utsmykningen i Nordli kirke. Da denne kirken ble revet, ble skjoldene tatt vare på inntil de til slutt ble gitt til museet.

Hvor utbredt var denne skikken her til lands? Lauritz Opstad gir oss en antydning når han peker på at hverken Bergen Museum eller De Sandvigske Samlinger på Lillehammer har noen eksemplar, mens Norsk Folkemuseum har en mengde slike gravskjold (pr. i dag rundt 150). Dette har selvfølgelig en sosial bakgrunn, – skikken var i starten knyttet til den den dansktilknyttede adelen, og senere det høyere borgerskapet i de største byene. Men som vi kan lese ut av kildene, finnes det også eksempler fra Vestlandet, innlandet og som vi har sett, helt opp til Trøndelag. Skikken forsvant gradvis i siste del av 1800-tallet, selv om det er dokumentert bruk av slike skjold helt inn på begynnelsen av 1900-tallet.

Gravskjold på Digitalt Museum

Her kan du utforske flere gravskjold

Litteraturliste

Hopstock, Carsten, En grevelig gravferd, Drammens museum 75 år, årbok for 1981-83.

Opstad, Lauritz, Om ljos-skjold. Stavanger museum, årbok 1947. Stavanger, Dreyer grafiske anstalt, 1948.

Schøning, Gerhard, Reise, som gjennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774 og 1775 paa H. M. Kongens Bekostning er gjort og beskreven, hf. 1–2, København, 1778.

Skar, Hans, Det gamle Sneaasen; Snaasens kulturhistorie til aaret 1907. Snåsa Historielag, 1982.

Troels-Lund, Troels Frederik, Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede, Gyldendalske boghandel Nordisk Forlag, København, Kristiania, Fjerde Udgave, 1914.

Add a comment or suggest edits

For å publisere en offentlig kommentar på objektet velger du «Skriv en kommentar». For å sende en henvendelse direkte til museet velger du «Send en henvendelse».

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to