Fra utstillingen «Alle gode ting er tre» på Vitenfabrikken, 2017
Jærmuseet
Sandnes-møbler
Sandnes, byen i Rogaland sør for Stavanger, er kjent for sin industri. Her ble det produsert takstein, keramikk, sykler og klær. Men visste du at Sandnes i en periode også var en av Norges største møbelprodusenter?
I løpet av omtrent hundre år utviklet bransjen seg fra enkle snekkerverksted til store møbelfabrikker. Her ble det laget høyglansede polerte møbler og byen ble viden kjent for sine småmøbler, ofte tegnet av anerkjente møbeldesignere. Noe ble sågar eksportert til fjerne strøk, og endte opp i Etiopia og Dubai. Mange av disse møblene finnes ennå, og lever videre som «retro-perler» i mangt et hjem.
Her henter vi frem noen av disse møblene som ble produsert i Sandnes og ser litt nærmere på hvordan de ble til, og hvorfor de ser ut som de gjør. Teksten er hentet fra utstillingen «Alle gode ting er tre» som ble satt opp ved Vitenfabrikken og omhandlet møbelindustrien i Sandnes fra 1870 til 1970.
Begynnelsen
Møbelindustrien i Sandnes hadde en forsiktig begynnelse. Sandnes ble til som ladested og kommune i år 1860. Da var havnen i Sandnes allerede et sted for yrende handelsliv, med handel av trelast. Så selv om Jæren og omegn er og var et skogfattig område så åpnet handel via sjøveien for at trebasert møbelproduksjon kunne vokse godt. Fem år senere, i folketellingen i 1865, var det registrert 11 snekkere og 6 lærlinger i byen. Og med opphevingen av laugsprivilegiene i 1866 var det fritt fram for alle å lage og selge sine produkter. Disse tidlige snekkerne holdt til i små verksteder, og laget listverk, dører, trapper og møbler på bestilling. Maskinene begrenset seg stort sett til båndsag, sirkelsag og høvelmaskin, ellers ble arbeidet for det meste utført for hånd.
Et typisk eksempel på møbler som ble produsert i den tidlige perioden er denne slagbenken, også kalt Sandnesbenken. En slagbenk kunne gjøres om til seng, og var populær på 1800-tallet, spesielt på bygdene. Som det meste annet fra denne tiden er den enkelt utført: saget, høvlet, spikret og skåret til. Et unntak til den enkle utformingen er møblene fra Aase dreieri, som helt fra oppstarten lagde dreide møbler.
Historisme
Historismen er den overordnede retningen fra 1870 – årene og frem mot 1920 – tallet. Dette er en stilperiode som refererer til tidligere tider og hvor mange stilarter er gyldige ved siden av hverandre. Alt fra renessanse, barokk og rokokko til empiren får ny utforming i denne perioden. Møbelsnekkerne hentet ideer fra tyske og engelske mønsterbøker. Møblene skulle være mørke, tunge, og rikt dekorerte. Praksisen med å bruke mønsterbøker holdt seg frem til 30-tallet, og derfor får historismen en lenger levetid både i Sandnes og ellers rundt om i landet, enn det det som er definert i stilepokene.
Engelske og tyske mønsterbøker fra Jærmuseets arkiv.
Dragestol produsert hos Karl Dahle.
Rundt århundreskiftet kommer også jugendstilen med sine slyngende former og organiske uttrykk, som en trend ved siden av historismen. I Norge kombineres den med den særnorske dragestilen som ble populær samtidig med unionsoppløsningen. Denne dragestolen produsert hos Karl Dahle er et eksempel på det noe tunge, mørke og rikt utsmykkede formspråket. Mønsteret til dragestolen er hentet fra Husflidens mønsterblad og var svært populær.
Nyklassisisme
På 1920-tallet, i kjølvannet av første verdenskrig, endres formspråket. Uttrykket strammes til – mye av ornamentene ryddes bort til fordel for renere linjer. Nå hentes inspirasjon mer fra antikken og renessansen, og stilperioden kalles derfor ofte nyklassisismen. Samtidig kommer Art Deco med et dekorativt formspråk som er mer tilpasset masseproduksjon. Møblenes uttrykk er nå preget av stramme former, symmetri og geometri, gjerne med flere treslag sammen.
Lokalt i distriktet var idealet fremdeles en «besteborgelig» innredning med hele møblement. Særlig gjaldt dette for spisebordsmøblement som var stasmøblene i stuen. Siden dette var møbler som ofte ble kjøpt for å vare livet ut, var mange tradisjonelle i valget. Spisestuen «Renessanse», laget hos Karl Dahle, er et typisk eksempel på dette. Spisestuen i flammebjørk, produsert hos Ernst Østvold, er et eksempel på nyklassisisme produsert i samme periode.
Funksjonalisme, brukskunst, og krigstid
Møbelindustrien i Sandnes passer ikke inn i den nasjonale fortellingen om de harde 30-årene. Hele 17 nye bedrifter kommer til og maskinparken blir oppgradert. Farlige og plasskrevende reimdrevne kraftsystemer går ut, og separate el-motorer for hver maskin kommer inn, i tillegg til nye pusse- og graderingsmaskiner. Produksjonen er tryggere, raskere og rimeligere.
Fra verkstedet til Karl Dahle, før modernisering av maskinparken.
Mønsterbøkene fases ut, og flere møbelfabrikker henter inn arkitekter til å tegne modeller. Større fabrikker ansetter også egne tegnere, men disse har forblitt anonyme ettersom møblene ble solgt under fabrikkens navn.
Den nye stilretningen som dukker opp nå kalles funksjonalismen. Funksjonalismen bærer i seg troen på en ny industriell tidsalder, hvor masseproduksjon kan levere rimelige og vakre møbler til flere. Det legges vekt på konstruksjon, materialer og brukbarhet. Formen skal tilrettelegge for bruken av gjenstanden, og ornamenter og pynt er derfor uinteressant. Hele møblement faller av moten, og trenden heller mot enklere, lette møbler som tillater mer fleksibel innredning. Sett ved siden av møblene fra tidligere perioder, er «funkis»-stilen nærmest ribbet for ornamenter. Uttrykket er tilpasset lokal smak, og derfor får vi ikke en like så gjennomført funkis-estetikk som andre steder i Europa.
Veggseksjon, laget hos Aase Dreieri.
Vitrineskap, laget hos Ernst Østvold.
Industrien som måtte drive med redusert kapasitet under krigen opplevde gode år etter krigen. Det var stort behov for innbo og møbler, men knapt med materialer. Møbelplater og kryssfiner blir tatt i bruk som erstatning for heltre. Nå krevdes basismøbler som var rimelige i materialbruk og produksjon, og fleksible i bruk. Materialknappheten under og etter andre verdenskrig gir dermed funksjonalismen en ny aktualitet. En stillingsbeskrivelse dukker opp som bidrar til å svare på denne utfordringen, nemlig den moderne møbeldesigneren. Disse hadde ofte både teknisk møbelsnekkerutdannelse, kombinert med formgivningsutdannelse.
Stol i rokokko-stil av Tenny Lapin.
Men, stilomveltninger mangler sjelden sine motreaksjoner. I hele perioden fra 1870 til 1970 hadde Sandnes egne håndverkere som spesialiserte seg på å lage dekorelementer til andre fabrikker. En av disse, Tenny Lapin, var treskjærer og startet sammen med Nils Skjørestad Sandnes Brukskunst i 1947. De spesialiserte seg blant annet på mer kunstferdig utførelse av møbler. Denne stolen i rokokko-stil fremstår som en klar motreaksjon til det stramme uttrykket knyttet til funksjonalismen. Dette var de neppe alene om. I møbelkataloger fra denne tiden kan vi fortsatt se rokokko og barokk blant modernistiske møbler. Mange fabrikker fortsatte å produsere modeller som ble tegnet på 30-tallet.
Taklampe produsert hos Aase Dreieri, med dekorative utskjæringer i tre.
Et salongbord med en forunderlig historie. Bordet ble først produsert av Gannsfjord Møbelfabrik, så overtok Aase Mølle & Trevarefabrikk, og til slutt Ganddal Møbelfabrikk.
Scandinavian Design
Lampebord, laget hos Aase Mølle og Trevarefabrikk.
På 1950- og 60-tallet endret møbelmoten seg igjen. Nå kommer eksotiske treslag som mahogni, teak og palisander for fullt inn i møbelproduksjonen. Overflatene skal være blankpolerte og mattlakkerte, noe som blir et varemerke for Sandnesmøbler. Den nye stilretningen «Scandinavian Design» ble skapt med fokus på funksjonalitet og enkelthet. Den tok med seg de rene linjene og enkle formene fra funksjonalismen, men ga den et mer elegant uttrykk. Bokhyllene forlot gulvet og krøp i seksjoner oppetter veggene, mens derimot bordene nærmet seg gulvet og strakk seg ut i lengden. Enkle og smekre teakmøbler kom inn for fullt, inspirert av danske arkitekter og brukskunstnere. Alt dette betydde omlegging, og det var soleklart at fabrikantene ikke var umiddelbart begeistret for det nye. «Hagemøbler» fnyste snekkerne i Ganddal. Det er ikke moro å lage så simple møbler.
Krakk/taburett tegnet av Elsa og Nordahl Solheim for Aase Mølle & Trevarefabrikk.
Uttrykket tilpasses stadig hjemlige preferanser og er elegant og moderne uten å være provoserende. Det er godt samarbeid mellom møbeldesignere og produsentene, med bidrag fra kjente navn som Bendt Winge, Fredrik Kayser, Elsa Solheim og Arne Halvorsen.
Lokalt har møbeldesignerne Lars Ravndal og Olav Laupsa markert seg. Lars var lenge ansatt ved Aase dreieri, men designet for flere av møbelfabrikkene i Sandnes, blant annet Handeland Møbelfabrikk og Møbelfabrikken Sola. Flere av Aase sine ikoniske møbler fra 50-tallet er designet av ham. Olav Laupsa tegnet i hovedsak for Sola Møbelfabrikk.
Produktkatalog på norsk, engelsk og tysk, fra Møbelfabrikken Sola.
Det meste av det som ble produsert i Sandnes ble solgt innenlands, men i mellomkrigstiden, og spesielt etter andre verdenskrig, ble det gjort flere fremstøt for å øke eksporten. Møbler ble levert til flere europeiske land, og det ble satset på eksport til USA og Canada. Markedsføringen skjedde ofte gjennom møbelmesser, men også vennskap og kjennskap førte til leveringer i utlandet.
En suksesshistorie dreier seg om eksporten til Etiopia og Saudi-Arabia. I 1950 leverte Aase Dreieri et parti høyglansede småmøbler til Etiopia. Kunden var ingen ringere enn keiser Haile Selassie. Ti år etter kom en ny ordre, denne gang fra Saudi-Arabia. Det var en leveranse for flere millioner kroner til møblering av et nytt palass til Prins Kalin Bin Saud. Flere norske møbelfabrikanter var med i anbudet, og Aase Dreieri fikk i oppdrag å levere 20 tonn møbler. Det meste var dreide og høyglanspolerte møbler. Den anerkjente arkitekten Bent Winge ble hyret inn og lagde mange av modellene for Aase. Møblene var spektakulære! På Sandnes hadde møbelhandler Østvold en spesialutstilling av møblene i butikken sin før de ble fraktet med båt til Jiddah og videre med tog til Riyadh.
Fra Østvolds spesialutstilling.
Etter gullalderen
Sofabord laget hos Møbelfabrikken Sola.
1950- og 60-tallet blir betraktet som gullalderen for møbelprodusentene i Sandnes. Men, på 1970 og 80-tallet blir det vanskeligere for sandnesbedriftene. I denne perioden opplevde man også et større sprik mellom trender og etterspørsel, og hva som ble faktisk ble produsert av møbler.
Barnestol laget hos Trekløver.
På 70-tallet og utover blir det mindre viktig å ha den estetisk korrekte boligen. Designere får et annet verdigrunnlag, samtidig som møbelfabrikkene begynner å se designere som et fordyrende element. En del unge mennesker interesserer seg for rimeligere innredning, «gjør-det-selv» og utradisjonell gjenbruk av møbler. Internasjonale konkurrenter satser på billigere møbler, dermed opplever Sandnesbedriftene å bli presset på alt som gjør møblene kostbare: produksjonstid, transportvolum, transportkostnader, materialer, i tillegg til arbeid med design.
Telefonbord laget hos L. Byberg Jr. snekkerverksted.
Det er nå det går nedover for de lokale produsentene. Fabrikkene avvikler produksjonen en etter en. Noen velger likevel å satse på det som alltid har vært deres varemerke: høy produksjonskvalitet. Ganddal møbelfabrikk lanserte flere serier med stilmøbler, utført med solid håndverk og i eksklusive materialer, som et motsvar på alt det nye. Dette holder dem gående en stund, så er det slutt også for dem
Sandnesmøbler idag
Selv om kapittelet om møbelfabrikkene i Sandnes nesten ble avsluttet i 1980 årene finnes det fortsatt de som driver med møbelproduksjon. Noen bedrifter la om produksjonen til bedriftsmarkedet og faste innredninger som kjøkkenskap. Sandnes har fremdeles snekkerbedrifter som satser på bestillingsvarer direkte fra kunden, slik som det var for mange bedrifter i møbelindustriens spede begynnelse.
Retro-innredning.
Ennå finnes små verksteder i Sandnes som tar oppdrag med å restaurere og konservere gamle møbler, og gir dem nytt liv. Rundt om i norske hjem finnes fremdeles møbler som er laget i Sandnes. Det kom tydelig frem i utstillingen «Alle gode ting er tre» som viste et rikt utvalg av Sandnes-møbler, både innlånte og fra Jærmuseets egne samlinger. De fleste møblene er 60 -70 år gamle, noen sågar over 100, men er i like god stand som da de var nye. Dette vitner om at store deler av produksjonen i Sandnes var solid fagmannsarbeid. Dette var produkter som var laget for å vare, produkter som har blitt arvestykker og som eierfamiliene nødig kvitter seg med.
I dag etterspør mange møbelkjøpere igjen produkter med særpreg og kvalitet. Vi har en egen retrotend gående hvor unge mennesker velger å innrede hjemmene sine med gamle/brukte møbler, eller en blanding av gammelt og nytt. Kanskje kan det da bli en renessanse for møbelsnekkertradisjonen i Sandnes, for kvalitet går aldri av moten!
Se nærmere på objekter knyttet til møbelindustrien i Sandnes
Order this image
