Østfoldtunet på Borgarsyssel Museum

Fra man begynte å planlegge et Østfoldtun og til arbeidet på tunet ble sluttført, skulle det gå drøyt 40 år. Dette skyldtes flere ting. Økonomi var selvsagt en faktor, og krigen skapte også vanskeligheter i forhold til materialer og transport. Det største problemet var imidlertid at museet hadde prekær plassmangel. I et brev til stadsingeniør Fredrik Wisløff, datert 15. juni 1942, skriver magister (senere Riksantikvar) Roar Hauglid at: "Slik som forholdene nå ligger an, er det fare for at tunet ved eventuell opsettelse av uthus kan komme til å virke inneklemt, hvad der står i strid med de åpne tun som er karakteristiske for landsdelen". I brevet skisserer Hauglid to ulike alternativer for plassering av bygningene. Han skriver videre at: "Med hensyn til de to forskjellige alternativene for Østfoldtunet, tror jeg alternativ I er å foretrekke. Men det aller beste vilde være om en kunde opnå bedre plass for tunet selv om en må arbeide på lengre sikt".

Da museet åpnet Østfoldtunet for publikum i 1946 var Bærbystua, hus-mannsstua, låve og fjøs på plass. Tunet var omgitt av en skigard, og man hadde plantet et tuntre og anlagt andedam. Det var imidlertid først i andre halvdelen av 1950-tallet at man fikk muligheten til en videre utbygging av tunet. Da hadde Borregaard avstått store arealer til museet i forbindelse med overdragelsen av nabobygningen, arbeiderbrakka St. Olavs Vold. Utover på 1950- og 60-tallet kom enda flere bygninger på plass på tunet. Den siste store endringen skjedde i 1984. Da ble det gjort fasadeendringer på la-gården, og det ble også bygget en melkerampe. Med dette var Østfoldtunet endelig komplett.

Husene på et gårdstun ble aldri tilfeldig plassert, og de ulike landsdelene hadde også ulike tunløsninger. På Østfoldtunet er bygningene anlagt rundt et åpent firkanttun, som var den vanlige tunordning på Østlandet og dermed også i Østfold. Selv om museet til slutt fikk utvidet sitt areal til utbygging av Østfoldtunet, er tunet fortsatt mer komprimert enn det normalt sett ville vært. Dette er spesielt tydelig i forhold til plasseringen av husmannsstua. Husmannsplassen var en egen gårdsenhet som var plassert et godt stykke unna gården den var underlagt. Dermed ville aldri en husmannsstue hatt felles tun med hovedhuset på gården. I så måte er husmannsstua i dette tilfellet plassert mer slik som en gammelstue eller en drengestue på gården ville vært plassert. Bygningene på Østfoldtunet er også hentet fra ulike deler av Østfold, slik at de ikke har de rette størrelsene i forhold til hverandre. Det viktigste har nok vært å vise selve tunløsningen på en østfoldsk bondegård fra 1700-tallet.

På 1700-tallet var gårdstunet preget av flere større og mindre hus, som alle hadde en bestemt funksjon. Husene ble vanligvis delt inn i innhus og uthus, og mangfoldigheten av bygninger forteller om bondebefolkningens sammensatte arbeidsliv. Gården var en økonomisk enhet som skulle være mest mulig selvberget. De fleste levde i et tilnærmet naturalhushold, der mest mulig ble tilvirket og forbrukt på gården av dens egne folk.

Østfoldtunet består i dag av følgende bygninger: Våningshus (Bærbystua), stabbur, kjone, lagård, smie og husmannsstue. Av disse hører Bærbystua, stabbur og kjone til innhusene på gården.

Bærbystua er et våningshus, og kommer fra gården Bærby i Rakkestad. Den er en middels stor hovedbygning fra midten av 1700-tallet. Bygningen har en toroms plan med en innebygget svalgang på forsiden. Dette var den vanligste bolighustypen på landsbygda i Østfold fra 1500-tallet og til ut i det 19. år-hundret. For å få lys inn i svalgangen er det laget to glugger med lem i bygningens andre etasje. I svalgangen oppbevarte man forskjellige redskaper og utstyr til bæring. Her sto også håndkverna som ble brukt til å male korn på.

På 1700-tallet var ikke bare byggeskikken og planløsningen relativt ensartet. Også innredningen og plasseringen av møbler fulgte et mer eller mindre bestemt mønster. Derfor finner vi også i de fleste tilfeller ildstedet plassert i hjørnet rett overfor døra. Den åpne peisen var husholdningens samlingssted på kveldstid og på vinteren, og folk satt og arbeidet i lysskjæret fra ildstedet. På skrå overfor peisen var høysetet med framskap, høysetetavle, hjørneskap og langbord med benker. Høysetet var husbondens plass. På 1700-tallet var det i Østfold vanlig å ha en større bemalt tretavle på denne plassen, og som oftest hadde denne et religiøst motiv. I det tredje hjørnet av stua var senga plassert, og her finner vi en himmelseng med trehimling og krone. Denne sengetypen var ofte å se på større Østfoldgårder. Foran senga som hus-bonden og husmora lå i, sto vugga. Rommet innenfor stua var et kammers. Dette rommet har også vært brukt som kårstue der de gamle på gården bodde. Når det ikke var kårfolk på gården, ble kammerset lite brukt. I annen etasje finner vi en sal og et uinnredet mørkeloft. Salen ble hovedsakelig brukt som soverom / gjesterom.

Bærbystua ble satt opp på museet i 1940. Dette er den eneste bygningen på Østfoldtunet som er fredet.

Ordet stabbur betyr rett og slett et bur som står på korte staver eller stabber av tre istedenfor en grunnmur. Stabburet var gårdens forrådskammer, både for mat, drikke og klær. Det var også derfor det ble bygget på trestabber, for at mus, rotter eller andre skadedyr ikke skulle komme til. Et stabbur var vanligvis bygget i en eller to etasjer med ett rom i hver etasje. På Østlandet var det vanlig å oppbevare mel, kjøtt, flesk og melkeprodukter i første etasje og korn i andre, men det kunne også være omvendt. Oppunder taket på stabbursloftet hang tørket fisk og ikke minst spekeskinker og spekepølser på rekke og rad. Stabburet hørte med til innhusene på gården, og hadde gårdens sikreste lås. Dette stabburet kommer fra Fløtta i Trøgstad og er fra 1854. Det ble satt opp på museet i 1958.

Kjona ble også regnet som et av innhusene på gården, selv om den lå utenfor tunet. Bygningen ble brukt til tørking av malt, korn eller lin. På Østlandet ble kjonene bygget i to etasjer. Denne kjona kommer fra Mysen, og ble bygget ca. år 1800. I første etasje er det en ovn murt opp av kuppelstein. Den har ikke skorstein, slik at røyken siver ut gjennom veggene. Skillet mellom første og andre etasje består av et spileverk. Oppå dette la man et teppe kalt "kjone-håre", som var vevet av grov tråd, spunnet av hestetagl eller kurumpe-hår. Maltet eller linet ble lagt oppå håra, og tørkingen foregikk ved at den varme lufta nedenfra gikk gjennom håra. Kjona ble flyttet til museet så tidlig som i 1929. I dag finnes det bare et fåtalls kjoner igjen i Østfold.

En lagård er driftsbygningen på en bondegård hvor man kan ha både dyr og fȏr. I tillegg til hovedhuset og stabburet var dette en av de viktigste bygningene på gården. I Roar Hauglis brev om Østfoldtunet skriver han at det "forutsettes at de uthus som søkes innkjøpt ikke er for store, og at de er av den sedvanlige typen, låve i midten og stall og fjøs som lavere tilbygg i hver ende". Vår låve er fra slutten av 1700-tallet, og kommer fra Sætre i Tune. Den ble satt opp i løpet av 1945-46. Samtidig med dette fikk museet inn en liten fjøsbygning i gave, som ble satt opp på nordsiden av låven. Denne bygningen kommer fra Kruseløkka i Sarpsborg og er fra 1820. Det tredje tilbygget på lagården fikk museet imidlertid ikke på plass før i 1984, da et lite laftet fjøs fra Rakkestad ble satt opp på sydsiden av låven. Selv om dette dreide seg om et fjøs og ikke en stall, slik sedvanen tilsa, hadde det stor betydning for at lagården skulle fremstå mer korrekt. I museets årsmelding dette året konkluderte man med at: "Med dette har vi fått en mer riktig samling av Østfoldgårdens driftsbygninger, og hele gårdsanlegget har nå et mer autentisk preg".

Smia var en del av uthusene på gården. I likhet med kjona, lå den alltid plassert utenfor selve gårdstunet. Den sterke fyringen i disse to husene gjorde at de aldri lå inntil de øvrige bygningene på gården. Smiene var gjerne tømrede hus, slik som denne fra Fuglevik på Kråkerøy. Den er bygget på slutten av 1800-tallet og har ett rom med inngang fra gavlveggen. De fleste bønder måtte kjøpe jern, men bearbeidet det selv. Dessuten skulle red-skapene vedlikeholdes og repareres. Det var derfor vanlig med smie på alle gårdsbruk før i tida, og bonden var sin egen smed. Smia fra Fuglevik ble satt opp på museet i 1961.

En husmann var en person som leide jord eller tomt av en jordeiende bonde. Som regel betalte han for dette gjennom en årlig avgift i form av kontanter og/eller pliktarbeid, noen ganger også i form av naturalytelser. Stedet der husmannen bodde sammen med sin familie ble kalt husmannsplass. Befolkningsøkning og nyrydning var med på å skape husmannsvesenet. Slik ble bøndene sikret arbeidskraft samtidig som de mange jordløse fikk arbeid og husrom. I Østfold var det tidligere mange husmenn. De fleste husmanns-plassene var på opp mot 25-30 mål. Jevnt over var det mange store plasser, og husmennene hadde det relativt bra i Østfold, sammenliknet med andre steder på Østlandet.

Flere av husmannsplassene i Østfold lå under en av fylkets mange herre-gårder. Disse lå fortrinnsvis i den ytre delen av fylket og de rådde over store skogarealer og sagbruk. Stua på Østfoldtunet har tilhørt Hafslund herregård, og sto opprinnelig på Nesset på Hafslundsøy. Den ble bygget omkring 1850, og satt opp på museet i 1934. Planløsningen er den vanlige Østfoldtypen med to rom og svalgang. Det er dør inn til begge rommene fra svalgangen. Det ene rommet er et kjøkken med peis og bakerovn. Det andre rommet er en stue, som også fungerte som sove- og arbeidsrom. Rommet har derfor vegg-faste senger med skap imellom. På mange av husmannsplassene i Østfold, spesielt på dem som var eiet av bedrifter, var det vanlig at to familier bodde i et slikt hus. De hadde da hver sin stue, men delte kjøkken.

De fleste steder i Norge opphørte husmannsvesenet mellom 1900 og 1930.

• Borgarsyssel Museums brevarkiv
• Borgarsyssel Museums årsmeldinger
• Borgarsyssel Museum: "Østfoldtunet - Bærbystua - Det gamle bondesamfunnet i Østfold" (undervisningsopplegg).
• Jensen, Inger (1984): Borgarsyssel Museum (guide til friluftsmuseet)
• Sarpsborg Arbeiderblad: "En typisk østfoldsk tunløsning" - artikkel publisert 29.04.2000 som en del av artikkelserien "Spor i tiden på Borgarsyssel Museum".
• Store norske leksikon - snl.no
• Wikipedia