Akantuskiste

Bladene ble presset utover og vokste utenpå kurven. Den unge billedhuggeren Kallimakhos fikk øye på kurven. Betatt av dens skjønnhet ble han inspirert til å hogge et søylekapitél. Dette ble det første korintiske kapitélet. Det er over 2500 år siden akantusplanten ble mønster for billedhoggere. Fra Hellas spredte det seg til romersk kunst. Med barokkens kirkedekorasjoner, der særlig inventaret i Vår Frelser kirke i Christiania fikk stor oppmerksomhet, ble akantusen det bærende elementet i norsk treskurd.

Kister er bruksmøbler. De er også statussymboler og brukt til å vise velstand og sosial tilhørighet. Det vanlige var rosemalte kister – men kister kunne også ha praktfulle smijernsbeslag – eller de kunne være utskårne. En liten gruppe slike utskårne kister stammer fra en gruppe treskjærere i Ringsaker. Det var Jens Strammerud (1674–1737) og svigersønnen Lars Pinnerud (1700–1762). Dette var tidlige utøvere av akantusskjæring på bygdene. Pinneruds prekestol i Dovre kirke fra 1736 brakte akantusen til Nord-Gudbrandsdalen.

Denne kista er regnet for å være laget av Jens Strammerud. Dateringen i innskriften må være sekundær, siden årstallet er 1754 og Strammerud døde i 1737. Kister gikk i arv, og kanskje ble den malt på ny for neste generasjon. Den har tilhørt en kvinne – som var det vanligste når det gjelder utstyrskister. Mange jenter fikk kiste som unge. Der samlet de utstyr så de hadde nødvendige ting til husholdningen til de kunne gifte seg. Der var skjorter og pyntehånklær, der var duker, laken og putevar – og der kunne billedåklene få plass. Det var også ett av de få stedene som hadde en skikkelig lås, slik at man kunne ha verdisaker der. Der lå brudesølvet – og der lå sølvet og pengene på kistebunnen. Dette var den svært så lokale banken. Familiens sikkerhetsskap.

Gjenstanden vises i Maihaugens basisutstilling "IMPULSER - gjennom tid og over landegrenser". Et gjennomgående tema i utstillingen er kulturell utveksling over landegrenser.