Melbyloftet på Maihaugen

På veg inn til tunet på Bjørnstad går vi forbi et langloft med gigantiske dimensjoner på tømmeret. Veggene i første etasje består av bare fem stokker. Bygningen kommer fra gården Melby i Kvikne i Nord-Fron kommune. I 1912 ble det flyttet til Maihaugen. Anders Sandvig plasserte det sammen med bygningene fra Bjørnstad. Her skulle det erstatte et eldhus som manglet i tunet. Bjørnstad og Melbyloftet var ferdigstilt og åpnet for publikum sommeren 1913. Analyser av tømmeret viser at loftet ble bygget i 1616. Det betyr at det i år er over 400 år gammelt.

Årringsdatering er en metode for å datere tømmer ved å analysere vekstmønsteret. Metoden blir også kant dendrokronologi. Utgangspunktet for analysene er prøver av tømmeret som viser årringene fra stokkens overflate og inn mot margen. Der kan vi måle hvordan avstanden mellom årringene varierer avhengig av hvor mye treet har vokst hver sommer. Sommertemperaturen er den viktigste faktoren for denne variasjonen. Dette gjenspeiler seg i årringsmønsteret. Ved å sammenstille variasjonen i tilvekst fra år til år på stokker som er felt opp gjennom historien, har det latt seg gjøre å lage en oversikt over den gjennomsnittlige variasjonen i tilvekst, en normalkurve, langt tilbake i tid. Ut fra normalkurven kan forskere lese årringsvariasjonen som et fingeravtrykk som gjelder for alle furutrær som vokste i samme periode innenfor samme område. Ved å sammenlikne prøvene fra et hus med normalkurven, kan vi dermed finne ut når treet vokste. Hvis vi i tillegg har barkkant på stokken, og dermed årringen fra det siste året treet vokste, kan vi få en sikker datering på hvilket år treet ble felt.

Langloftet fra Melby har peis i andre etasje. Denne bygningstypen kalles loftstue. Et vanlig loft har ei bu i første etasje og et uoppvarmet rom i andre etasje. Loftstuer har skorstein og peis. I Melbyloftet er det eldhus og ei bu i første etasje. I andre etasje er det et stort stuerom med peis og et mindre værelse som har vært oppvarmet med en ovn. På langveggen som lå mot tunet er det en sval med trapp og dører til rommene i begge etasjer. Vinduene til den store stua i andre etasje ligger på den ene gavlveggen. Loftet og loftstua var bygninger det var knyttet status til på gårdene. I loftet ble det oppbevart verdigjenstander, og det var senger til overnatting for gjester men ønsket å gjøre stas på. Loftstuene kunne varmes opp og var bekvem både sommer og vinter. Som bygningstype går loftstua tilbake til middelalderen. Den er omtalt i skriftlige kilder fra Gudbrandsdalen tilbake til første halvdel av 1400-tallet. Det betyr at peisen var i bruk her allerede i middelalderen, i alle fall på de største gårdene.

Overgangen fra åpent ildsted, åre, til peis henger sammen med innføring av vinduer i husene. I ei årestue slippes røyken ut gjennom en åpning i mønet som kalles ljoren. Ljoren slipper samtidig inn rikelig med dagslys. Når ljoren skiftes ut med skorstein, trenger man en ny dagslyskilde. Løsningen var vinduer med glass i veggene. Glass var en luksusartikkel. Før 1750-tallet var det ingen glassverk i Norge som produserte vindusglass. Alt glass var importert, og dermed kostbart og kun forbeholdt de rikeste. På 1600-tallet var det fremdeles vanligere med ljore og åpent ildsted i husene enn vinduer og skorstein. Melbyloftet er blant de eldste bevarte husene i Gudbrandsdalen som er utstyrt med vinduer og peis. Det var høy status knyttet til en slik bygning, og det vitner om at Melby var en rik gård tidlig på 1600-tallet. Bygningen forteller oss hvordan de første husene med peis var innrettet. Samtidig peker den framover mot en ny byggeskikk, hvor peisen gradvis tar over som ildsted. Men trolig skal vi langt ut på 1700-tallet før det blir vanlig å bygge stuer med peis også på de mindre gårdene og plassene i Gudbrandsdalen.