main article image

Østsamene - skoltesamene

ARKIVDAGEN 2014

Østsamenes bosetningsområder på tvers av tre grenser. Østsamene har tradisjonelt hatt sitt bosted i den østlige delen av det samiske bosetningsområdet. Kart: Scanpix

Østsamer, også kalt skoltesamer, er en samisk minoritetsgruppe med en særegen kulturarv og et eget språk – med opprinnelse i grenselandet mellom Norge, Russland og Finland langt tilbake i førhistorisk tid.

I denne utstillingen vil vi presentere noen hovedtemaer i østsamenes historie og kultur, med fokus på bakgrunnen for at østsamenes kultur har blitt en av de mest truede kulturer i verden.

Utstillingen markerte Arkivdagen 2014, som er en felles nordisk hyllest til arkivenes betydning og verdi. Grunnen til valget av østsamisk kultur som tema var at vi har tilgang til dokumentasjonsmateriale etter to viktige pionere i dokumentering av denne folkegruppen: Ellisif Wessel, som etterlot seg et verdifullt kulturhistorisk fotomateriale, og Väinö Tanner. Hans verk "Skolt-Lapparna" fra 1929 blir regnet blant de viktigste og mest pålitelige kildene til kunnskap om østsamisk kultur.

De fleste bildene i utstillingen er tatt av Ellisif Wessel og er hentet fra fotoarkivene ved Varanger museum, avd. Sør-Varanger, Norsk Folkemuseum og Finnmark fylkesbiblioteket. I tillegg har vi benyttet bildemateriale fra Väinö Tanners arkiv som er blitt tatt vare på ved Tromsø Museum.

NB! Vi gjør oppmerksom for at teksten i denne artikkelen er skrevet i 2014. Noen rettelser i teksten er oppdatert i november 2020.

Dork og stav var viktige hjelpemidler for de vandrende østsamene i de snørike grensetraktene. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
Mossei Ljåtoff (Ole Must) - østsame og reinvakt foran vaktteltet sitt i Pasviksiidaen, 1903. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Norsk folkemuseum
I Suenjel-siidaen. Bildet er fra Väinö Tanners arkiv ved Tromsø Museum

ØSTSAMISK KULTUR OG DENS SÆRPREG

Georgs kapell i Neiden er Finnmarks eldste kirkehus og det eldste ortodokse kapellet i Norge. Det ble bygd i 1565 av Trifon, som var østsamenes apostel. Kapellet står fortsatt i Neidensamenes sommerboplass, den såkalte Skoltebyen. Plassen er i dag fredet og er et kulturelt og religiøst symbol for østsamene i Neiden. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Norsk folkemuseum

”Fellesfinner”, ”østenhavsfinner”, ”skolter” eller ”østsamer”?

De østsamiske områdene omfattet tidligere fire ulike siidaer: Neiden, Pasvik, Petsjenga og Suenjel. Dette området var i lang tid et norsk-russisk fellesdistrikt, der norsk-danske, svensk-finske og russiske interesser møttes. Dermed ble folket ble gjerne kalt "fellesfinner" eller "østenhavsfinner".

I løpet av 1800-tallet festet de negativt ladede betegnelsene "skolter", "skolte-lapper" og "skoltefinner" seg, dette som en fysisk-antropologisk og også mental karakteristikk av folkegruppen med nedsettende innhold. Navnet gjenspeilet den etniske rangordningen som oppsto med nordmenn på topp og skoltesamene på bunn i hierarkiet.

Selv kalte de seg "nuortalannat" som betyr "de østfra", eller i dagens språk "østsamer". I dag brukes både "østsame" og "skoltesame", men "østsame" har festnet seg i den offentlige språkbruken og ansees nå som mer politisk korrekt enn "skoltesame".

Tatjana Fedotova Titoff jobber med håndarbeid i gammen på en av fiskeplassene i Bøkfjord. Året er 1900. Østsamenes håndverkerkunnskap og klestradisjoner var influert av karelernes tradisjoner. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek

Karelsk og russisk innflytelse

Den østsamiske levemåten, språket og kulturuttrykket bærer preg av karelsk og russisk innflytelse, noe som gjør den annerledes enn den øvrige samiske gruppen. Dette vises blant annet i:

• østsamenes egne håndverkerkunnskap-, kles-, danse- og joiktradisjoner • den gresk-ortodokse troen • eget språk som skiller seg fra nordsamisk og benytter det kyrilliske alfabet

Den mest merkbare forskjellen fra andre samiske grupper er likevel at østsamene er fåtallige og at deres kultur er i ferd med å forsvinne, som et resultat av diskriminering og hardhendt assimileringspolitikk. Slik sett regnes den østsamiske som den svakeste gruppen blant samene, samtidig som den også er en liten minoritet i sitt tradisjonelle landområde.

Østsamisk boplass ved Pasvikelva ca. 1900. Den idylliske boplassen ser øde og forlatt ut. Boplassen er trolig Pasviksamenes vinterplass, som yret av liv om vinteren. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
Østsamisk familie i Suenjelsiidaen i 1903. Suenjel var en av de østsamiske siidaene som beholdt det gamle siidasystemet lengst. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Norsk folkemuseum

Den gamle siidaordningen

"Siida" er en gammel betegnelse som først og fremst betydde et geografisk avgrenset landområde til bruk for siidaens medlemmer. Siida var også et velregulert samfunnssystem med egne oppfatninger om ulike rettslige forhold og et eget styringssystem. Den øverste myndighet var norraz (sobbar) som besto av de eldste mennene i hver familie. Norraz ble ledet av et styre og en leder, oaiveolmmái på østsamisk.

Norraz møttes som regel når siidaen var samlet i vinterbyen, men også ellers ved behov. Dette kunne gjelde fordeling av ressurser, organisering av fellesarbeid eller rettslige saker. Som utgangspunkt hadde siidaens medlemmer rettighet til bruk av siidaens ressurser. Hver familie hadde bruksrett, men ikke eiendomsrett til siidaens naturressurser. Jorda tilhørte siidaen i felleskap. Havfisket var fritt, mens lakseplassene ved fjorden ble fordelt mellom familiene etter antall mannlige medlemmer over en viss alder.

Norraz kunne avgjøre saker som gjaldt mellomværende med andre siidaer og med nasjonale myndigheter, f.eks. å utrede skatten til nasjonalstatenes skatteoppkrevere eller "låne bort" ressurser som siidaen ikke trengte selv.

Opprinnelig var norraz den eneste rettsskapende myndighet overfor siidaen medlemmer, og hadde påtalende og dømmende myndighet. Dens autoritet var så stor at også ikke-samer benyttet seg av dens kompetanse i tvistesaker.

I de østsamiske siidaene i Russland eksisterte norraz som styringsorgan frem til 1920-årene og hadde enda visse funksjoner så sent som i 1925 i Pasvik og i 1938 i Suenjelsiidaen. Etter grensefastsettelsen i 1826 kom Neidensamene under norsk lovgivning.

Boris Gleb hadde en spesiell funksjon som østsamisk senter og vinterby med skole og kapell. Kapellet ble reist i 1565 og er tilegnet de to fromme russiske helgene fra 1000-tallet, Boris og Gleb. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek

Sesongflytting

Østsamenes livsgrunnlag baserte seg på bruk av siidaens naturressurser – fiske etter laks i elvene, fiske i sjø, jakt og fangst, bær- og mosesanking og reindrift. Naturressursene ble høstet ved fire faste boplasser som østsamene flyttet mellom til bestemte tider av året.

• Vinterboplassen var den mest permanente boplassen, kalt vinterbyen, hvor hele siidafolket var samlet fra juletid til påske. Oppholdet i vinterbyen hadde en sosial funksjon. Siidaene styrket fellesskapet ved at folk møttes, de voksne formidlet siidaens tradisjoner til ungene og presten var til stede og holdt gudstjenester. Samtidig drev man fiske, voktet reinen og drev fangst av pelsdyr osv.

• Vårboplassen befant seg i tilknytning til bestemte fiskeplasser hvor folk vanligvis bodde i gammer. Våren var en travel periode for siidafolket. Båter og fiskeutstyr som skulle brukes om sommeren måtte gjøres i stand. Reinflokken måtte voktes tett under kalvingstiden og merkes før de kunne slippes på beite.

• Sommerboplassen lå ved de gamle lakseplassene ved elvene og fjordene. Hit tok kvinner, barn og gamle med seg familiens sauer, fiskeutstyr, husholdredskaper og annet husgeråd. De slo seg ned i boliggammer eller tømmerstuer. De fleste mennene reiste til fjordmunningen eller Varangerfjorden for å fiske sei og torsk for salg og til eget bruk. Havfiske ble drevet fra april til St. Hans eller lenger.

• Høstboplassen ble benyttet fra slutten av august. Da flyttet siidafolket til høstområdene med fangst- og fiskeressurser. Hver familie hadde sin egen boplass med gamme eller tømmerstue som var nærmest privateid. Høstfisket ble i stor grad drevet av kvinner, barn og eldre. Mennene samlet i fellesskap reinflokken, slaktet det som skulle slaktes, skilte flokken og drev den til høststedet. Frem til juletider voktet familien reinflokken sin ved siden av at det ble fisket og drevet jakt. Deretter samlet siidaen seg igjen i vinterbyen.

Pasviksamer på vei til laksefiskeplassen i Bøkfjord. Pasviksamene fikk beholde sine fiskerettigheter i de norske fjordene Bøkfjord og Jarfjord helt frem til 1920. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Norsk folkemuseum
En familie på høstplassen sin i Kobbefoss ved et fiskevann. Sallasj og Roman Afansjeff er midt i bildet. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
Under oppholdet i vinterbyen gikk barna på skole. Ellisif Wessel likte å fotografere barn, som disse skolebarna i Pasviksiidaen som poserer foran skolebygningen. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
Pasviksamenes lakseplass i Bøkfjord. Kvinnen ved døråpningen er trolig Tatjana Fedotova Titoff og hennes barn. På sommerboplassen hadde familiene med seg et par sauer, som var en viktig kilde ikke bare til ull og kjøtt, men også melk. Foto: Ellisf Wessel / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek

OPPLØSNING AV SIIDAENE

Forandringer i riksgrenser, immigrasjon og oppbygging av industri i østsamenes områder bidro til en økonomisk, sosial og kulturell oppløsning av siidaene i løpet av 1800-og 1900-tallet.

Grenseforhold

Den første oppsplittingen av de fire siidaene fant sted i 1826, da det norsk-russiske fellesområdet, altså Neiden, Pasvik, Petsjenga og Suenjel ble delt i to. Suenjel og Petsjenga havnet på russisk side. Neidensiidaen ble delt på tvers, slik at høst- og vinterområdene ble liggende på russisk/finsk side, mens vår- og sommerstedene kom på norsk side. Flertallet av folket valgte å bli i Norge og mistet dermed sine høst- og vinterbeiter. Disse ble liggende i Finland, som da var under Russland. Pasviksiidaen ble splittet på langs, med vestre del i Norge og østre del i Russland. Befolkningen valgte å bli russisk og flyttet dermed hele sin årvisse aktivitet over på russisk side av grensa. Mens Pasviksamene fikk regulert sine rettigheter til laksefiske i norske fjorder, ble det ikke inngått avtaler angående Neidensamene. I løpet av 1800-tallet mistet de gradvis sine gamle og eksklusive lakserettigheter i Neidenelva.

Med grenseavtalen i 1920 ble Pasviksiidaen formelt oppløst fra norsk side. Gjennom Petsjenga-områdets overgang til Finland mistet Pasviksamene definitivt retten til å fiske i norske vann. En fjerdedel av østsamene havnet på russisk side, hvor myndighetene som følge av den sosialistiske kollektiviseringen flyttet dem til indre deler av Kolahalvøya – fjernt fra deres opprinnelige bosetningsområder.

Etter andre verdenskrig måtte Finland avstå Petsjenga-, Suenjel- og den finske delen av Neiden-siidaen til Sovjet. Disse ble, sammen med samer fra Pasvik, tildelt nye bosetningsområder i Enare kommune. Dårlig saksbehandling fra finske myndigheter gjorde at denne flytteprosessen tok 12 år, og østsamene endte opp på hver sin side av Enaresjøen. Deres økonomiske forhold forverret seg dramatisk, siden de måtte la reinflokkene sine bli igjen på den sovjetiske siden av grensen.

Presten hadde som oftest ansvaret for å undervise siidaens barn. På dette bildet ser vi presten med sin kone foran Pasviksiidaens skolebygning, ca 1900. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
Voksne og barn foran en laftet bygning i Boris Gleb. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Norsk folkemuseum

Økt innvandring til de østsamiske områdene

Andre folkeslags innflytting til østsamenes områder har også splittet siidafolket og satt deres kultur under hardt press. I Neiden og Pasvik slo et stort antall nordmenn og kvener seg ned som bønder og fiskere i løpet av 1800-tallet. De store samfunnsendringene som fant sted hadde store konsekvenser for skoltesamene og de tradisjonelle livsformene var vanskelig å opprettholde. På finsk side ødela de finske nybyggernes svedjebruk samenes beiteland og fordrev viltet fra de bebodde områdene. På russisk side flyttet mange komi-syrjenske, nenetsere og russere inn i de østsamiske områdene på Kola. Med dem fulgte økt konkurranse om fiske-, jakt- og beiteressurser.

Beitemarkene var en livsviktig ressurs også for østsamenes reindrift. Kvinnen som melker rein er enaresamen Marit, Hento-Antis datter. Gutten er en kven fra Sør-Varanger. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek

Industrialisering

Industrialiseringens konsekvenser for østsamene var mange og fatale. Oppbygging av industrien på Kola og Sør-Varanger (gruvedriften ved Sydvaranger AS og etableringen av det store sagbruket Pasvik Timber ved Bøkfjorden) økte tilflyttingen til østsamenes områder. Innflyttingen begrenset østsamenes muligheter til leve tradisjonelt. Industrien tilbød også arbeidsmuligheter for unge østsamer, som dermed forlot de tradisjonelle østsamiske næringene. Overgangen til fast bosetning og pengeøkonomi ble etter hvert traumatisk for flertallet. Prisen ble høy, med store sosiale problemer ut gjennom mellomkrigsårene og tap av identitet som etnisk gruppe.

Kvenene med sine kulturskikker slo seg ned i østsamenes områder. Bildet viser en kvensk badstue i Neiden, ca. 1890-årene. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek

ØSTSAMENE OG RASEFORSKNINGEN

Familien Larvar Letoff foran gammen ved lakseplassen deres i Reinøysund i Bøkfjord. Foto. Ellisif Wessel / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek

Østsamene har vært utsatt for sterk diskriminering og assimileringstiltak. Den offentlige forestillingen om østsamene som nederst på den sosiale rangstigen fikk sin legitimitet fra vitenskapelig raseforskning, som hadde sin blomstringstid i Skandinavia i perioden 1890- 1930. I Norge var den særlig en medisinsk forskningsgren, men resultatene ble også brukt av kulturforskere som arkeologer til kulturhistoriske formål.

I studiet av fysisk antropologi, dvs. befolkningens rasemessige kjennetegn, ble mennesker, samfunnsgrupper, raser og kulturer plassert inn i et hierarki av ulike biologiske, kulturelle og moralske utviklingstrinn, som igjen hang sammen med forskjeller i biologisk utrustning. Denne tankegangen var inspirert av evolusjonistisk tankegang – "sosialdarwinisme". På toppen av hierarkiet fant man den europeiske eliten, kulturmenneskene, i dette tilfellet den nordlige rasen. Nederst fant man det man anså som primitive menneskegrupper, som samene.

Skalleforskning og nordnorske bastardraser

En sentral metode som ble benyttet til å kartlegge de ulike rasene og deres utviklingstrinn var å måle, tallfeste og sammenligne ytre kroppslige kjennetegn, blant annet skaller og skjeletter. Det ble organisert målinger i hele Norge, også i Finnmark. Mange samer opplevde den antropologiske forskningen som hensynsløs og uverdig, særlig når det parallelt med undersøkelser av levende mennesker foregikk et stort arbeid med å grave ut, måle og rasebestemme skjelettmateriale fra de eldste samiske gravene.

Norsk Anatomisk Institutt, ved legeparet A. og E.K. Schneider, tok kontakt med kjøpmannen og hobbyarkeologen Andreas Nordvi på Mortensnes, som i flere somrer reiste rundt og samlet skjeletter. Også de østsamiske kirkegårdene i Neiden og Pasvik ble endevendt. Så sent som i 2011 leverte Den norske stat tilbake 94 østsamiske skjeletter som var blitt fjernet fra graver i 1915. Disse ble da gravlagt for andre gang i Neiden.

Gjennom målinger og statistisk analyse skulle man vise at eliten/høyerestående kultur var mer langskallet enn gjennomsnittet. Forestillingen om mørke kortskaller (brakykefale) og blonde langskaller (dolikokefale) stammet fra svensken A. Retzius. Det var blant annet geolog Andreas Hansen og militærlege Halfdan Bryn som videreførte skalleforestillingen i Norge. De konkluderte med at hele kystbefolkningen, fra Oslofjorden opp til Mortensnes og Vadsø, så vel norske som sjøsamer, var etterkommere etter de mørke kortskallene. Begge gruppene hørte til de nordnorske bastardrasene som var et resultat av raseblanding mellom "sjøfinner", kvener og nordmenn, og hadde ikke samisk opphav. Sjøsamene var altså ikke beslektet med reindriftssamene, som man mente var et fremmedelement, sannsynlig innvandret til Norge på 900-1000-tallet. På denne måten ble samene, inkludert «skoltesamene», effektivt fjernet fra den norske forhistorien.

Eksempel på antropologisk fotografering. Bildet er fra Väinö Tanners arkiv ved Tromsø Museum

NEIDENSAMENE MISTER SINE URGAMLE RETTIGHETER

Neiden var opprinnelig en av østsamenes sommerplasser. På bildet er Miket Ivanowetsj utenfor sitt hus og fegamme i 1905. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Norsk folkemuseum

De teorier om samenes opphav og historie som raseforskningen i Norge produserte, fikk direkte politiske konsekvenser for konfliktene mellom nordmenn og samer om naturressurser på 1800-tallet.

Teorien om at samene ikke var en urbefolkning i nord ble brukt som utgangspunkt i forhandlingene om samenes rettigheter i det norske samfunnet. De norske myndighetenes argument var at siden samene ikke var urbefolkning i nord, kunne de ikke kreve særrettigheter til land og vann. Disse rettighetene måtte vike for "høyere samfunnsinteresser", altså de norske og kvenske nybyggernes reindrift- og jordbruksinteresser.

Fra midten av 1800-tallet mistet Neidensamene gradvis sine eksklusive fiskerettigheter i Neidenelva og eneretten til det gamle kastenotfisket i Skoltefossen, såkalt "käpäläfiske". Deres felles bruk av landområdene og reinbeitene ble avviklet, og områdene i Skoltebyen som hadde vært felleseie i uminnelige tider ble fratatt dem.

Ellisif Wessel hos Neidensamene i 1890. På gammeveggen henger en busserull. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
Käpälä-kasting. Trond Sivertsen, Roger Wesmajærvi og Arild Sundfær (fra venstre) kaster. Bildet er tatt i Skoltefossen i Neiden juli 2002. Foto: Sonja Siltala / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek

ELLISIF WESSEL HOS ØSTSAMENE

Avreise til legebesøk fra doktorgården Solheim i Kirkenes, 1897. T.h. Ellisif Wessel, kjøpmann Hans P. Figenschou i midten. Foto: Andreas B. Wessel / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek

Ellisif Rannveig Wessel (1866-1949) var kulturjournalist, forfatter og redaktør. I tillegg var hun en dyktig fotograf og etterlot seg et verdifullt kulturhistorisk fotomateriale fra grenseområdene.

Ellisif Wessel flyttet til Sør-Varanger sammen med sin mann Andreas Wessel, som ble utnevnt til distriktslege i 1886. På besøk i Kristiania i 1895 ble hun inspirert til fotografering, en syssel som ble sett på som passende for kvinner i den høyere klassen. Hun satset på å bli profesjonell fotograf og skaffet seg fotoutstyr i 1895.

Ellisif Wessel fulgte sin mann på tjenestereiser i det vidstrakte legedistriktet. Om vinteren reiste man med rein og pulk og om sommeren med båt. Fotoutstyret var med, og Ellisif Wessel tok mange bilder på disse reisene. Paret besøkte også Boris Gleb, Petsjenga, Øvre Skolteby og andre østsamiske steder i den russiske ødemarka. I starten var det det russisk-ortodokse kirkelivet i Boris Gleb og Petsjengaklosteret som opptok henne som fotograf.

Etter hvert ble den østsamiske befolkningen et viktig motiv for henne, særlig kvinner og barn med festkofter på tur til kirkestedet. Fotografiene viser hverdagslige situasjoner under ferden, leirplasser, trekking av båter og mennesker. Hun besøkte østsamenes boplasser hvor de fortsatt levde på den gamle, opprinnelige måten. Bildene som hun tok i siidaene er enestående dokumentasjon av hverdagsliv, mennesker, bygninger og kulturlandskap.

Ellisif Wessels ektemann doktor Wessel var svært interessert i samtidens antropologi, som særlig ble anvendt i medisinsk forskning og var populær i legekretser. Doktoren mente at han hadde «et præktig studiefelt i Finmarken med alle sine nationer og blandingsraser». Ellisif hjalp med å ta noen antropologiske portrettbilder for sin mann i hans kartlegging av befolkningen før doktoren selv overtok denne typen fotografering.

Den mest aktive perioden i Wessels fotografkarriere var rundt århundreskiftet. Etter 1920 finnes det ingen fotografier, og trolig sluttet hun helt med fotograferingen.

Leir ved Grensefoss. Ellisif Wessel tok bildet på en av ekteparets utallige turer oppover Pasvikelva. Et lite spisstelt står i skogen, og en av skysskarene står til knes i morgendis. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
Ellisif Wessel besøker Suenjelsamer i Murmansk fylke i Russland. Året er 1890. Foto: Ellisif Wessel / Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek

VÄINÖ TANNERS PIONERARBEID OM ØSTSAMENE

Bildet er fra Väinö Tanners arkiv ved Tromsø Museum

Väinö Tanner (1881-1948) var finsk sivilingeniør, geograf, geolog og diplomat, og var en usedvanlig bereist og produktiv mann. Han foretok studie- og arbeidsreiser rundt i Europa, Afrika og Nord-Amerika og etterlot seg en uvanlig omfattende vitenskapelig produksjon. Mest tid brukte han i Nord-Skandinavia, særlig i finsk Lappland og Øst-Finnmark, hvor han blant annet utforsket kvartærsystem og strandlinjer. Han besøkte også Vadsø, etter Prost Beronkas invitasjon, for å delta på undersøkelser av tufteområdene på Vadsøya. I forbindelse med sitt verv som sekretær og leder for den internasjonale reinbeitekommisjonen i 1910-12 og 1914-17 og som ekspert i den finsk-norske grensekommisjonen i 1922-24, ble han godt kjent med reindriftssamenes levemåte og forhold.

I 1923 ble Tanner utnevnt som Finlands statsgeolog for å lede kartleggingen av Petsjenga-områdets malmforekomster. Interessen for denne første finske «kolonien» var stor, særlig på grunn av de enorme naturressursene. Området var nærmest ukjent mark for finske forskere, og kunnskapene som fantes om det indre Petsjenga og den østsamiske befolkningen var knappe og upålitelige. Til hjelp i sine geologiske undersøkelser ansatte Tanner østsamer. Dette gav ham anledning til å bli kjent med siidafolket og deres levemåte. Tanner oppdaget ganske snart at de offentlige negative forestillingene om denne folkegruppen som "degenerert", "drikkfeldig" og "uvanlig skittent avskum" var misoppfatninger og overhodet ikke stemte. Tvert i mot møtte han et vennlig folkeslag med et velorganisert samfunns- og rettssystem.

Begge bildene er fra Väinö Tanners arkiv ved Tromsø Museum

"SKOLT-LAPPARNA" I 1929

Tanners arbeid hos skoltesamene resulterte i det klassiske verket "Skolt-Lapparna" i 1929. Dette verket er ansett som en av de viktigste og mest pålitelige kildene til kunnskap om skoltesamene. Også Tanner brukte fysisk-antropologiske metoder og var interessert i å finne østsamens antropologiske type, men han kan ikke regnes blant datidens raseforskere. Tanner distanserte seg klart fra samtidens teorier om at rase-elementer bestemte kulturutviklingen og mente at naturforholdene, altså landskap og klima sammen med de økonomiske forholdene, hadde avgjørende rolle i denne utviklingen.

I "Skolt-Lapparna" gir Tanner indirekte kritikk av den offisielle politikken overfor samene i Finland, som var preget av fordømmelse, undertrykking og overlegenhet. Han kritiserte også Finlands koloniserings- og industrialiseringspolitikk i Petsjenga. Tanner selv hadde stor respekt for østsamisk kultur, som han så på som unik og verdifull. I "Skolt-Lapparna" forsøker Tanner å formidle et positiv syn på østsamene og deres kultur. Tanner innså likevel at østsamenes tradisjonelle levemåte ikke lenger kunne la seg opprettholde, og at det beste for dem ville være å integreres i den nye økonomien.

I samtidens Finland fant han liten forståelse for sine synspunkter. Finsk nasjonalisme ga seg utslag i ektefinskhets-bevegelsen som oppsto på 1920-tallet og som nådde sitt høydepunkt på 1930-tallet. Bevegelsen vendte seg til og med mot den svenske befolkningen i Finland. Tanner selv var svenskspråklig professor ved Helsingfors fra 1930 og hadde dessuten svensk kone.

Senere har Tanner blitt kritisert for å fremstille forholdene i siidasamfunnene som altfor idylliske. Gjennom hans beskrivelse får man inntrykk av at østsamene fortsatt var bærere av en kultur som baserte seg på århundrelange tradisjoner – med regelmessige flyttinger i harmoni med naturen og hverandre. Det generelle bildet av østsamene som Tanner tegnet sto i skarp kontrast til den aktuelle krisetilstanden som siidaene befant seg i og som Tanner kunne observere under sine besøk.

Bildet er fra Väinö Tanners arkiv ved Tromsø Museum

ER ØSTSAMISK KULTUR UTDØDD?

Det anslås å være ca. 1000 skolter i tre land: 600 i Finland, 150 i Norge og 250 i Russland. Antallet østsamer i Norge er svært usikkert.

Inntil nylig så det ut til at østsamene var i ferd med å dø ut som egen folkegruppe, men i de senere år har de gjort en stor innsats for å bevare og utvikle sine tradisjoner og kultur. En viktig milepæl i dette har vært at østsamene er blitt anerkjent som urfolk både i Norge, Finland og Russland. Østsamisk kulturarv har fått internasjonal betydning. Blant annet ble Skoltebyen i Neiden fredet som et viktig kulturmiljø. I Neiden, som eneste bygd i Norge, er en del av de østsamiske tradisjonene bevart. Derimot kan språket, den såkalte Neiden-dialekten, regnes som utdødd. Den siste språkbrukeren døde på 1980-tallet. De siste årene har noen østsamiske familier fra Finland bosatte seg i Sør-Varanger, men språket brukes ikke til daglig.

I Finland er østsamisk hovedsakelig talt i Sevettijärvi, hvor mye av den østsamiske tradisjonen er blitt videreført og kulturen har utviklet seg i et levende samfunn. I forsøk på å bevare og revitalisere språket er østsamisk anerkjent som offisielt språk i Enare kommune.

I Russland er det lite igjen av østsamenes kulturarv. Under kollektiviseringen i sovjettiden ble eiendomsretten til reinflokkene overført til kollektiver. Sovhosenes form for reindrift var helt annerledes enn østsamenes. Østsamene ble raskt assimilert inn i større grupper med andre folkeslag.

Neidensamene utgjorde en minoritet i Neiden, men har klart å bevare sin identitet. Dette kan skyldes den russisk-ortodokse religionen, som har vært levende i Neiden. Sankt Georgs kapell har stor religiøs og historisk betydning for østsamene. Hvert år holdes det ortodoks liturgi på stedet.

Utforske mer østsamiske gjenstander i Digitalt Museum:

Order this image

Share to