Hummerteine fra Hvaler

Tena er en tradisjonell sylindertene, en type som var utbredt langs Skagerakkysten og benyttet helt opp til vår tid. Sylindertenene hadde garnbuskledning (vartener, var = garn) eller lektekledning (sprøttener, sprøtt = smal list, lekte), eller også en kombinasjon av disse som i dette tilfellet hvor nedre del av kroppen er av tresprøtt og øvre halvdel av hjemmespunnet garnbus. Tena har en kalv i hver ende med innsatte sperrespiler i lukkeåpningen for å hindre hummeren i å flykte. Kalven, som her er laget av garn, er selve trakten eller åpningen hvor hummeren kryper inn for å komme til agnet. Lektene er laget av halvkløvede tømmerstokker, men kunne også bestå av tynne grener. Garn- og lektetener (spiletener) erstattet de tidligere flettverkstenene, og var både lettere å håndtere i tillegg til at de var mer holdbare. Den runde formen gjør at de ruller på bunnen ved urolige forhold, og de fungerte derfor best på lune steder med lite strøm. Sylindertener forekommer i en rekke varianter over hele Hvaler.

Tena har tre gjorder av ubehandlet tre. Gjorder er sirkulære spiler eller trevidjer laget ved hjelp av en gjordemal. Spilene eller gjorderingene danner tenas diameter og holder den utspilt i tverrsnittet. Tradisjonelt bestod skjelettet av tre-fire gjorderinger festet til langsgående lekter, på Hvaler kalt sprøtt. Gjorderingene kunne lages av ener, ask, hassel, pil eller gran, men også sagede lekter av ek er blitt benyttet. Senere ble gjorderinger gjerne produsert i metall, der jern, stål og ulike harde typer legeringer har blitt benyttet.

Redskaper av organisk materiale var svært lite holdbart, og tauverk, garnbus og treverk måtte derfor jevnlig impregneres, eller «barkes». Impregneringen ble laget av et oppkok av bark fra ek eller bjørk, men konserveringen kunne også foregå ved tjærebreing. Dette gjorde redskapen motstandsdyktig og ga den forlenget levetid i tillegg til at strukturene i fangstinnretningene ble mer faste og stramme. Det sies at hummertenene ble mer effektive etter en slik behandling da hummeren angivelig trives bedre i mørke, tjærede omgivelser og stramme kalver uten slark. I dag ser man flere steder spor etter denne virksomheten på Hvaler i form av tjæregroper, grøfter og gamle, overgitte metallkar.

1.oktober går startskuddet for det tradisjonsrike hummerfisket, og fangstperioden varer helt til 31. desember. Hummerfisket har lange tradisjoner på Hvaler, og var en type fiske som alle med enkelthet kunne delta i. Det krevdes ikke store investeringer for å ta del i dette fisket, og den ettertraktede hummeren var dessuten lett omsettelig. Hummerfisket har derfor blitt betegnet som både «allmuefiske» og «fattigmannsfiske». Redskapen ble gjerne laget selv av lokale råvarer, og da hummeren beveger seg på sten eller fjellgrunn hadde kystbeboerne kort avstand til fangstfeltene. Både menn og kvinner, gamle og unge har «til alle tider» tatt del i jakten på denne havets kardinal som sørget for gode ekstrainntekter til et marginalt husholdningsbudsjett. For yrkesfiskerne sin del utgjorde hummerfisket på høsten en naturlig del av deres årssyklus.

Kilder: Baefverfeldt, Tom (2011): Kongen av Hvaler. Hummerens betydning for et øysamfunn i Oslofjorden belyst gjennom redskapsinventaret. Østfoldmuseenes skriftserie nr. 5.