Gips på museum - oppturer og nedturer
Norges Fiskerimuseum har over 50 gipsavstøpninger av fisker i samlingene. Disse avstøpningene er ca. 120 år gamle, og svært skjøre.
Breiflabb (Lophius piscatorius). Gipsavstøpning.
De har i løpet av sine 120 år vært brukt i utstillinger i Bergens Permanente Utstillingsbygg (Permanenten), blitt flyttet på, rammet inn, malt flere ganger og lakket, for å nevne noe. Avstøpningene har gått fra å være gjenstander til rekvisitter, de har blitt vurdert kastet, for så å bli fullverdige gjenstander igjen.
Fortellingen om fiskene er også fortellingen om historien til Norges Fiskerimuseum. I en beskrivelse av verkstedet ved museet står det følgende: Ved dette verksted utføres en mængde forskjellige slags arbeider, hvorav kan nævnes gibsavstøpninger av fiskearter som forarbeides for Bergens Fiskerimuseum, utførelse av reparationer og vedlikehold av museets samlinger for øvrig.
20.april 1944 eksploderte det nederlandske ammunisjonsskipet «Voorbode» ved Festningskaien i Bergen, med 120 tonn ammunisjon om bord. Eksplosjonen rystet hele byen, Permanenten, der museet hadde sine utstillinger, kontor og verksted fra 1897. Mange museumsgjenstander fikk store skader den dagen, og trolig ble også en del av gipsavstøpningene helt ødelagt av rystelsene. I dag finnes mellom 50 og 60 av de opprinnelige 100 fiskene i samlingene.
Det er mange ytre faktorer som kan påvirke samlingene i et museum. En eksplosjon hører heldigvis til sjeldenhetene, men man skal ta høyde for at det kan skje. Jordskjelvutsatte steder må bygge magasin som tåler rystelser uten at gjenstandene blir skadet.
Gips som materiale
Jesus og disiplene. Gipsrelieff fra The Cast Courts.
Foto: Victoria and Albert Museum, London
Gips er et materiale som blir mykere og mister sin styrke på temperaturer over 60 grader C. Det er lett å løse gips opp i vann, og fukt er gipsens verste fiende. Derfor er det viktig at man ikke bruker vann når man skal rengjøre gjenstander av gips. Da løses gipsen opp og skitten kan bli dratt inn i gjenstanden, og det blir vanskeligere eller til og med umulig å få den ren.
Noen gipstyper kan være til forveksling lik marmor, det er da viktig å finne ut hvilket materiale man har foran seg. Hvis det er mulig kan man skrape av litt på baksiden eller et sted som ikke synes, for å finne ut om det er gips. Gips er mykere og kjennes varmere ut enn marmor.
Ved temperaturer høyere enn 42 grader C, blir gips til anhydrit, som betyr at krystallvannet går ut av materialet. Dette er i prinsippet reversibelt, men det er uansett ikke anbefalt å sette gjenstander av gips i magasiner med høy temperatur.
Den allsidige gipsen
Belly kit. For dem som vil lage gipsavstøpning av sin store mage.
Foto: Panduro Hobby
Hvis du har knekt armen en gang har du sannsyligvis hatt gips på den en periode, for å avstive armen mens bruddet grodde. Kanskje du fikk mange autografer på gipsen, og tok vare på den etterpå? Helsevesenet har trolig det største bruksområdet for gips.
Gips er merkelig nok både et skjørt og sterkt materiale. Det er lett å forme, har en nydelig tekstur, og har derfor blitt mye brukt opp gjennom kunst- og arkitekturhistorien. I løpet av de siste 70 årene har det også bokstavelig talt krøpet inn i veggene i alle hus, som stort sett alltid er kledd med gipsplater. Dette på grunn av sine brannhemmende egenskaper.
I ærverdige gamle hus og leiligheter er det ofte rosetter og nydelig listverk i taket, som er laget av gips. Eldre pyntefigurer vi omgir oss med er også ofte laget av gips. Fra rundt 1960 fikk man kjøpt hobbysett med former og gips til støping og maling, i alle tenkelige figurer. I dag er det populært å lage avstøpning av fot- og håndavtrykket til sitt nyfødte barn, eller lage gipsavstøpning av sin store babymage, for å ha som et minne. Et søk på «gips» på DigitaltMuseum gir flere tusen treff, og viser mangfoldet i gjenstander som finnes på norske museer, der finnes alt fra dødsmasker til søte, små pyntefigurer.
Gipsens historie
Gipsrosett til tak.
Foto: Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider
Vi finner bruk av gips på bygninger som er flere tusen år gamle, så gipsen har en lang brukshistorie. Men i Europa kan man si at den fikk sin storhetstid på 1400-tallet. Det ble laget nydelige arbeider som fremdeles representerer noe av det ypperste innen gipsmakerfaget. Etter hvert ble det vanligere med gipspuss på bygninger både inne og ute, samt gipsutsmykninger på vegger og tak.
I 1850 ble det funnet opp støpeformer i gelatin, og det er en viktig milepæl i gipsens historie. Før 1850 ble all dekor modellert direkte i taket eller på veggene, og man kan tenke seg hvor dyktig man da måtte være, ikke bare som håndverker, men også som kunstner! Kostnaden på gipsarbeider var i mange tilfeller enorm, og kunstneren fikk en liten brøkdel i lønn. Med støpeformer fikk man nye muligheter. Det ble mulig å lage dypere mønster og former som man ikke hadde klart før, og man kunne produsere mer. Tilgjengeligheten ble dermed bedre, og vi ser at mange ellers ordinære hus fra siste del av 1800-tallet har gips-rosetter og lister som pynt.
The Cast Courts
The Cast Courts.
Foto: Sølvi Vik
På Victoria and Albert Museum i London kan man besøke the Cast Courts, med gipskopier av kunst og arkitektur fra hele verden. Disse kopiene har vært del av samlingene siden de ble utstilt på the Great Exhibition i 1851, som var den første internasjonale utstillingen for handel og industri. Tanken bak utstillingen var å utdanne kunstnere, designere og de som jobbet innen manufaktur spesielt, samt folk generelt om kunst og vitenskap. Museet nedla i siste del av 1800-tallet en enorm innsats ved å sende gipsmakere rundt i verden for å lage kopier av historiske monumenter og kunstverk, som ble til en fantastisk samling.
I likhet med gipsfiskene på Norges Fiskerimuseum kan man på V&A Museum følge historien til gipskopiene. Og det er noen fellestrekk. The Great Exhibition hadde over 6 millioner besøkende, men fra å være det ypperste man kunne vise frem, snudde etter hvert stemningen. Kopier ble ikke verdsatt som tidligere, en del av samlingen ble solgt og noe ble kastet. Etter 1900 begynte ansatte på museet å tvile på om det var viktig å vise frem gipskopiene. De diskuterte også om det var riktig å utsette orginalene for prosessen med å lage kopier, noe som kunne medføre slitasje og skade på dem. Andre mente at moderne malere og skulptører ikke hadde behov for skolering som inkluderte å studere gipskopier.
En rapport fra 1928 anbefalte museet å kvitte seg med hele gipssamlingen! Museet gjorde heldigvis ikke det. Samlingen klarte seg godt gjennom bombingen av London under andre verdenskrig, med ekstra sikring av de mest verdifulle gjenstandene. Etter det har samlingene fått stadig økende interesse og betydning. Lignende samlinger som fantes andre steder i Europa er borte, noe som gjør the Cast Courts enda mer verdifulle.
I noen tilfeller har originalen blitt ødelagt, noe som gjør kopien unik. Andre steder kan detaljene på originalen ha blitt slitt ned, det kan være på grunn av feil konservering, forurensing eller slitasje fra vær og vind. Da er kopiene uvurderlige. Uansett om det er snakk om gipskopier av kunst eller fisker, får man et inntrykk av størrelse på en gjenstand eller bygningsdel, og en tredimensjonal effekt som man ikke får ved å se på et fotografi.
Barn som studerer en modell av Parthenon i gipsutstillingen på Museum of Modern Art, New York, i 1910.
Foto: MOMA, New York
Les mer om gipsfiskene her:
Order this image
