Å lære «omtenksomhet og nevenyttighet ved bruk av strikketøy, nål og om mulig saks»

Handarbeide var praktisk nyttekunnskap og skulle, først og fremst førebu jentene på framtida som husmor. Det vart obligatorisk som skulefag i byskulane i 1889 og på bygdene først i 1936, då skulen innførte same timetalet på bygda som i byane.
I ei av dei tidlege lærebøkene for faget var det definert at jenter skulle lære «omtenksomhet og nevenyttighet ved bruk av strikketøy, nål og om mulig saks».

Det var nokon få kvinner som særleg kom til å prega handarbeidsfaget og som sette standarden for handarbeidsundervisinga gjennom fleire generasjonar. Ei av desse var Caroline Halvorsen. Heilt frå 1880-årene og inn i mellomkrigstida var frøken Halvorsen sine lærebøker og modellar i bruk både i klasserommet og heimen. Ho leia, og underviste ved kurs for lærerinner i meir enn 30 år og meir enn 1800 deltakarar førte hennar mønster og metodar videre. “Caroline Halvorsens vott” var kjent over hele landet. Både den og “Caroline Halvorsens strømpeberegning” var basiskunnskap for unge kvinner i fleire generasjonar.

Det er eit hav av tid, pedagogiske idear og samfunnsendringar mellom Reform 94, Kunnskapsløftet og Strikkebok frå 1901. ”Børnene sidder under arbeidet med ret ryg, begge ben paa gulvet, albuerne tæt ind til kroppen og med hovudet let foroverbøiet. Arbeidet maa ikke holdes nær øinene, og det paases, at børnene har den rette haandstilling, saa de vænner sig til at bruge alle fingre under arbeidet.”

Strikking var gjerne første øving når elevane starta med handarbeide i første klasse. Det kravde ikkje så store ressursar og tanken var at dette også øvde opp finmotorikken ” fordi alle fingre bliver beskæftiget derved og maa hjælpe til med arbeidet”.
Elevane lærde gjennom kopiering av framviste ting og instruksjonar lærerinna teikna på tavle, eller viste med tjukke pinnar og band. Underveis skulle også lærerinna forklare litt om materialar og utstyr dei brukar. Frøken Halvorsen gir gode råd m.a. til alle dei som strevar med å halde maskene av pinnen, då «kan man sette en oppblødet ert på pindernes ene ende.»

Hovudpensumet er for første klasse i grunnskulen til femte klasse. I første startar alle med basis rettstrikk og dei fleste øvingane skal bli bruksting – tidleg på 1900-talet kunne dette vera «tavletørrer – ovnslapp – støvedug - pennevisker og naalebog». Elles er det lagt stor vekt på rett holdning og rett teknikk og på korleis ein startar, avsluttar og føyer saman ved rundstrikking m.m. Alt saman detaljer som er viktige for å få eit fint, velfungerande og sterkt resultat.

I ein alder av 11-12 år hadde jentene lært grunnleggjande strikkeferdigheiter slik at dei kunne strikke basisplagg og mønster. Utanom skuletida fekk dei sikkert hjelp heime til å øve – og mengdetrening kom av seg sjølv når dei etterkvart måtte ta del i det evigvarande og alltid nærverande arbeidet med å halde heile familien med sokkar, lange ullstrømpar og andre kvardagsplagg. Ein kan tenkje det var god hjelp for husmora når jentene var komne så langt.

Frøken Halvorsen si strikkebok var retta mot lærerinna som skulle undervise, men også tenkt til bruk i heimen. Dei som var så heldige å få ei slik bok fekk rettleiing også om større klesplagg som skjørt og store tørkle og dekorative mønster. Det var kanskje dei ferraste som hadde råd til å kjøpe strikkebøker og vi veit det var vanleg praksis å strikke opp prøvelappar av mønster dei såg hjå andre. Det same vart gjort med hekle- og broderimønster. Dei lånte og kopierte og lagde eigne samlingar av mønsterlappar.

Strikka (under)skjørt frå Caroline Halvorsens strikkebok frå 1901.

Caroline Halvorsen underviste for handarbeidslærerinner i meir enn 30 år og oppskriftene hennar var pensum i skulen. Det vil seie at dei alle fleste jenter som fekk handarbeidsundervsining mellom 1900 og 1950 har strikka slike underskjørt, og sikkert brukt dei også.