Olavsvollen i Sarpsborg

Slik beskriver Snorre Sturlasson anleggelsen av byen Borg (Sarpsborg) i 1016. Gjerdet det refereres til i teksten, er vollen som Olav Haraldsson lot bygge til vern av byens landside. Den var ca. 650 meter lang, og bortsett fra to portåpninger, avsperret den hele neset. Vollen avgrenset et areal på 160 dekar, og det var her middelalderbyen Borg lå. Deler av vollen er fortsatt synlig i landskapet, og på folkemunne går den under navnet Olavsvollen.

Snorre skrev ned sine beretninger på 1200-tallet, og han var selv på Østlandet i 1218/1219. Det er derfor ikke usannsynlig at han selv kan ha vært i Borg og sett Olavsvollen med egne øyne. Snorre var derfor også lenge den viktigste kilden til tolkningen av Olavsvollen.

I 1702 forsvant mesteparten av området for Olavs by under et stort leirskred som tok med seg 1,3 millioner kubikkmeter masse ut i fossen. Men raset berørte kun i mindre grad selve vollen. Det finnes flere kart fra tidlig 1700-tall av rasområdet, og noen av dem viser også deler av Olavsvollen.

Det var imidlertid først på 1800-tallet at interessen for vollen tok seg opp, og flere antikvarer skriver både om selve vollen og dens utstrekning. Helt fram til midten av 1800- tallet trådte vollen langt tydeligere frem enn den gjør i dag. Det første alvorlige inngrepet kom med byggingen av Sarpsbroen i 1852-53. Dette inngrepet kunne imidlertid vært enda større dersom ikke Borre- gaard, med sir John Henry Pelly i spissen, hadde satt ned foten. Veivesenet ønsket nemlig å bruke steiner fra vollen til sitt arbeid, men de fikk da til svar at «denne som Minde om en forsvunden Tid ønskes bibeholdt». Borregaard var altså den første aktøren som sto på barrikadene for å bevare Olavsvollen. Da Smaalensbanen (Østfoldbanen) ble anlagt på 1870-tallet, ble dessverre ikke lignende antikvariske hensyn tatt. De store utbyggingene på slutten av 1800-tallet førte til at vollen sto i fare for å forsvinne fullstendig.

Borgarsyssel Museum oppnevnte derfor i 1922 en vollkomité. Med tannlege og museumsdirektør Ingebret Aas i spissen foretok komiteen i årene 1922 til 1927 en relativt grundig undersøkelse av vollens omfang og konstruksjon.

Et av de viktigste holdepunktene for komiteen, var et oversiktsfoto over østre bydel tatt fra en fabrikkpipe på Hafslundsiden i 1896. Her kunne man se konturene av Olavsvollen tydelig i terrenget. Komiteen samlet også inn opplysninger fra folk som før 1850 hadde bodd i området der vollen gikk, og de intervjuet gamle Borregaardsarbeidere og i tillegg folk som hadde deltatt i bygge- og gravearbeid på stedet.

På grunnlag av de opplysningene komiteen samlet inn, greide de å danne seg et bilde av Olavsvollens utforming. Den ser ut til å ha hatt et åtte til ti meter bredt fundament bygget opp av kampestein. Over denne var det bygget en vollkrone av stein, torv og tømmer. Bredden på vollkronen var ca. fire meter. Høyden på vollen var omkring to meter, og den kan ha hatt et palisadeverk av tre på toppen. Maksimal bevart høyde har vært ca. fire meter. Det var to porter i vollen, én mot elva i syd og én mot vest. På yttersiden av vollen ble det anlagt en tørr vollgrav med en dybde på ca. tre meter.

Gravearbeider som ble foretatt i den perioden vollkomiteen arbeidet skulle også vise seg å frembringe ytterligere informasjon om Olavsvollen. Da man i 1926 gravde ved det sørlige hjørnet av Borregaardsveien 9, fant man rund-kamp som strakk seg i sørlig retning mot det som i dag er Barnas gård på Borgarsyssel Museum. Dette har blitt tolket som spor etter Olavsvollens fundament, og det er sannsynlig at store deler av fundamentet fortsatt ligger under Borregaardsveien.

Ved utgravingen av verandastuen til Borregaardsveien 5 fant man i 1927 et tømret kar eller en «laftekasse». Slike laftekasser i tre fungerte gjerne som fundament, og dette kan ha vært fundament til et porttårn i vollen. Man fant også rullestein, og dette er tolket som rester etter et gatelegeme. Gaten skar tvers gjennom vollen i retning øst-vest, og det kan derfor være sporene etter den øst-vest vendte gaten som skal ha gått gjennom byen og i retning Tune kirke.

I 1927 fikk komiteen merket opp Olavsvollens løp fra nord til sør med seks merkesteiner i granitt. Disse står der den dag i dag (jfr. kart nedenfor). Stein nummer 1 står på «Børærmen» (Borgarmen) ved Borregaards jernbane. Stein nummer 2 står på nordsiden av Borregaardsbakken, mens stein nummer 3 står på sydsiden av denne (i lyskrysset). Stein nummer 4 og 5 står på Borgar-syssel Museums område, henholdsvis mellom tomten etter Borregaards-veien 5 og Wegnerbrakka og inne i Barnas gård. Stein nummer 6 står sørøst for tomten til Borregaardsveien 8, inne på Borregaards område. Steinene 1, 3 og 5 bærer følgende innskrift: «Olav Haraldsson bygget her i året 1016 Olavs-vollen og la grunn til kjøpstad». Steinene 2, 4 og 6 er mindre og har innskrift: «merkestein».

Til tross for vollkomiteens iherdige arbeid med innsamling av doku-mentasjon om vollen, og funn fra arkeologiske utgravninger, har det i nyere tid blitt stilt spørsmålstegn ved vollens eksistens som en reell menneske-skapt voll. Også vollens løp har vært omdiskutert. I 2002 inviterte derfor Borgarsyssel Museum arkeolog Timothy Horsley fra University of Bradford til å foreta geofysiske undersøkelser i det området man mener Olavsvollen har gått.

I sitt arbeide benyttet han seg av to typer instrumenter. Det ene var et magnetometer som måler magnetiske strålinger i jorda. Det andre var en jordmotstandsmåler. Dette instrumentet gir utslag dersom det kommer over noen form for strukturer under jordoverflaten. Begge disse instrumentene kunne altså brukes over jordoverflaten. Man unngikk derfor å foreta noen form for ødeleggende utgravninger. Horsley undersøkte i alt fire områder fra Borregaard fabrikker / arbeiderboligen St. Olavs vold i sør og til Borregaards-bakken i nord.

Til tross for at det i dette området befinner seg en rekke bygninger, greide han å påvise strukturer i jorden som kan knyttes til Olavsvollen. Jord-motstandsmålingen viste seg å være den mest vellykkede av de to målingene. Dette fordi det høye magnetiske nivået, som naturlig finnes i steinene i området, gjorde det umulig å skille mellom strålingen fra «vanlige» steiner og steiner tilhørende vollen.

I sin rapport konkluderer Horsley for det første med at vollen har eksistert, og at den er menneskeskapt. Avslutningsvis trekker han frem at: “Interestingly, the result has a striking resemblance to the plan drawn by the Wall Committee in the 1920s.“

De gamle er fortsatt eldst...

• Borgarsyssel Museums arkiv
• Buckholm, Mona Beate: Jakten på Olavsvollen. Olavsvollen. Borgarsyssel Museum, 2003
• Horsley, Timothy: Olav`s wall, Sarpsborg, Østfold, Norway – Report on Geophysical Surveys for Borgarsyssel Museum, November 2002, University of Bradford, 2003.
• Sturlason, Snorre: Norges kongesagaer bind 1 og 2. Finn Hødnebø og Halvard Magerøy (red.). Gyldendal, Oslo, 1979.
• Vattekar, Mona Beate Buckholm: Olavsvollen i Sarpsborg. St. Olavs vold 10. Borgarsyssel Museums årbok 2016