Åge Varmstein Jakobsen (1921 – 2015) – En fisker fra Tisler

Åge var en tradisjonsbærer, et tidsvitne og en viktig informant. Han ga et innblikk i livet på Hvaler slik det fortonet seg i den gamle kystkulturen. Var det noen som kunne fortelle om sjølivets bedrifter var det nettopp Åge. Han levde ved og av havet hele sitt liv, og det var ingen tvil om at han hadde saltvann i årene. Han vokste opp i en virkelighet som er så fjern for oss i dag. Det er umulig ikke å la seg fascinere av en oppvekst og et liv på Tisler, den værharde øya ytterst i havgapet. Her lærte Åge seg kunsten «at agte på veiret og klare søen».

Det var ialfald ydterts interessant at høre ham fortelle om denne fiskeri-bedriftens udvikling, som var foregået for hans øine og under hans utrættede deltagelse i mere end et halvt århundrede. Hans hukommelse omfattede det hele, og hans livlige fortælling gjorde det så anskueligt.

Slik omtaler samfunnsforskeren Eilert Sundt sitt møte med fiskeren Hartvig Mikkelsen i 1863. Beskrivelsen omfavner samtidig mine egne opplevelser av møtene jeg hadde med fiskeren Åge Jakobsen fra Tisler. Sundt skriver videre, og det kunne like gjerne vært Åge han skrev om:

Det er overhoved en nydelse at høre en mand fortælle, som man veed og skjønner er riktig hjemme i det, han taler om. Og det var altid mit tidsfordriv under bådreiser her nord at få folkene til at forklare mig et og andet om seilads og søbedrift. Men har nogen forstået den kunst at styre en båd og agte på veiret og klare søen, så var det vel gamle Hartvig. Han er derfor en af dem, som jeg takker for, at jeg har fået en så tiltalende forestilling om og agtelse for den hele søbedrift på hin yderlige kyst. Søbedriften står for mig som en meget udviklet ting, der gjør kyst-befolkningen al ære.

Sildefiske på Utsira på 1950-tallet Foto: Privat

For meg var Åge en tradisjonsbærer, et tidsvitne og en viktig informant. Han ga meg et innblikk i livet på Hvaler slik det fortonet seg i den gamle kystkulturen. Var det noen som kunne fortelle om sjølivets bedrifter var det nettopp Åge. Han levde ved og av havet hele sitt liv, og det var ingen tvil om at han hadde saltvann i årene. Han vokste opp i en virkelighet som er så fjern for oss i dag. Det er umulig ikke å la seg fascinere av en oppvekst og et liv på Tisler, den værharde øya ytterst i havgapet. Her lærte Åge seg kunsten «at agte på veiret og klare søen».

Hadde Eilert Sundt tatt turen til Tisler istedenfor, hadde han truffet «en hel Del Familier, hvis væsentligste Bedrifter er Sjøbruget». Blant dem var fiskeren Peder Edvard Jansen, hans kone Anne Christine og deres datter Josefine. Tisler ble på denne tiden beskrevet som «en midt i havet liggende lille Ø, der skogløs og nøgen herjes af Storm og beskylles af Kattegattets Sjøbræk». Peder drev som fisker sammen med sin bror, og var i 1865 registrert som hummerfisker. Datteren Josefine giftet seg i 1894 med sjømannen Alfred Larsen fra Öland i Sverige. Også han begynte som fisker da han slo seg ned på Tisler. I 1898 fikk Josefine og Alfred datteren Alfa.

27.mai 1909 døde hummerfiskeren Peder. På nøyaktig samme dato i 2015 døde hans oldebarn Åge, etter et langt liv i «sjøbrugets» tjeneste. Han ble født 22. februar 1921. Jordmor Barbra Olsen fra Kirkeøy var kommet til Tisler for å hjelpe til. Heldigvis var det pent vær denne dagen fortalte Åge. Moren Alfa ble gift med Ole Jacob Jakobsen fra Tøfte på Herføl, opprinnelig fra Lauer. Han var fisker, men drev også som slakter rundt om på øyene. I tillegg til Åge, fikk de barna Sverre, Gunnar, John, Bodil, Gunvor og Reidun. Familien bodde i barndomshjemmet til Alfa, og like ved bodde besteforeldrene Josefine og Alfred.

Åges foreldre, Alfa og Ole Jakobsen grer garn ved sjøbua på Tisler. Foto: Kystmuseet Hvaler

Åge fortalte om en god og bekymringsløs oppvekst. De var selvforsynte med det meste, både hva gjaldt mat og utstyr. De hadde tre kuer, gris, sauer, høns og katter i tillegg til 14 mål dyrket mark. Det var om å gjøre å passe på at sauene og kuene ikke gikk i enga. Uten hest måtte jorda spas for hånd, og her dyrket de det de trengte av poteter og grønnsaker. De hadde egen melk og sto for smørproduksjonen selv. I tillegg til et epletre og et pæretre vokste det villjordbær over hele øya. Høsten gikk med til sylting, safting og hermetisering slik at de var godt rustet for vinteren.

Familiene var fler og folketallet høyere under mor Alfa og bestemor Josefines oppvekst. Nå var de kun tre familier som holdt til der ute. I tillegg til tante Martha og onkel Petter bodde familien Henriksen der. Åge var mye sammen med bestefaren sin. «Han skar båter til meg og fortalte historier». Om vinteren gikk de på skøyter på Saueklovdammen. På sommeren, når feriegjestene kom, flytta de ut i bryggerhuset. På St. Hans kom de over fra Lauer. Da var det musikk og dans på grusbakken.

Skoletilbudet på Tisler har variert. Josefine fikk hele sin skolegang på Tisler. Alfa gikk på skole på Herføl ett år, deretter på Lauer i 6 år, og hun var også på Søndre Sandøy en kort tid. De hadde skole hver dag i 14 dager, og deretter var de hjemme i tre uker. I likhet med sin mor gikk Åge på skole på Lauer. Han var innkvartert hos lærerinnen, og bodde siden hos sin tante Valborg. Da Åge skulle begynne i 3. klasse var det mange nok barn i skolepliktig alder til at de fikk egen skole på Tisler. Pulter ble hentet fra Herføl. Undervisningen foregikk på omgang hjemme hos de tre familiene, og som tidligere var det 14 dagers skole om gangen. Læreren og lærerinna hadde kost og losji hos de som hadde skolen. Når de hadde skolefri var de med på sjøen, og det var der Åge likte seg aller best.

Fiskeredskapen lagde de selv, både hummertener, makrelldorger og sildegarn. Garna ble bundet under parafinlampa på kjøkkenet. Det var om å gjøre å være raskest fortalte Åge, og det var gjerne Sverre som vant. Barna ble dessuten satt til å gre flyndregarn. På Tisler var det fiske de levde av. Om vinteren var det sei- og sildefiske. Faren Ole Jacob var på sildefiske i Egersund fra januar til mars. Siden var det makrellfiske med garn. Så fulgte dorgingen, først i hjemlige farvann og deretter ved Skagen. Det viktigste var hummerfisket om høsten. Etter at Åge var blitt konfirmert ble han for alvor med på fisket.

Åge og brødrene John og Gunnar på brygga på Tisler. Gunnar og John hadde fortsatt hus på Tisler etter at de flyttet fra øya i 1939. Brødrene tilbragte mye tid der, spesielt under hummerfisket. Foto: Fredrikstad Blad

I 1939 var det for få barn på øya til at kommunen kunne opprettholde skoletilbudet. Familiene ble derfor tvunget til å flytte inn til Skjærhalden slik at de gjenværende barna fikk sin skolegang. Det var tungt å forlate Tisler, og de lengtet alltid tilbake til øya i havgapet. Det var der de hørte hjemme, og det var livet der som hadde formet dem. De er for alltid skrevet inn i Hvalers historie som de siste fastboende på kommunens ytterste forpost mot havet. Selv om de flyttet til Skjærhalden tilbragte Åge og brødrene fortsatt mye tid på Tisler, ikke minst under hummerfisket.

Det var havet som ble Åges bane. Som så mange andre Hvalergutter reiste han ut på langfart før han etablerte seg som fisker her hjemme. Som fisker var han godt kjent i farvannet og hadde fritt leide i grensetraktene, noe som kom godt med da han tok del i Milorgs sjømilitære avdeling under andre verdenskrig. Han fraktet både mennesker og verdisaker over til Sverige, og bragte med seg våpen, mat og propaganda tilbake. Etter krigen kjøpte Åge risørskøyta «Bris» i Risør. Han fisket mye størje med denne båten fortalte han. Det gjorde han også med den 50 fot store risørskøyta «Galant» som han kjøpte i Kristiansand i 1953/54. En gang han fisket ved Marstrand fikk han 30 størjer på fem timer. Dette var virkelig en storfangst, og fylte hele dekket på båten.

Med «Galant» var han med på storsildefiske i Egersund, og reiste også to ganger til Utsira. På midten av 50-tallet dro han på Finnmarksfiske. De var fem båter som dro i følge, og med seg i båten hadde Åge to fiskere fra Danmark og en fisker fra Utgårdskilen. De brukte ca. fem dager på veien opp. Når det var lite å gjøre på sjøen jobbet Åge litt på Koster, han snekret og var med å bygge minigolfbane. Han jobbet også en liten periode som maskinist på redningsskøyta «Storebrann» stasjonert i Mandal.

Åge og kona Ingrid. Det er rørende å se hvordan Åge har titulert bildet i albumet: «Deg – Meg». Foto: Privat

Åge var ofte i Skagen med fiskeskøyta si. Her traff han Ingrid Kristine Pedersen. De forelsket seg og hun flyttet med ham til Hvaler. Da de giftet seg i 1956 var Hvaler kirke under restaurering. De fikk tilbud om å gifte seg i Spjærøy kirke, men når de likevel måtte ut med båt kunne de like gjerne kjøre til Fredrikstad. De kjørte med «Galant» til byen og giftet seg i Domkirken. Da de kom til Fredrikstad dro de til Åge sin søster Gunvor som på denne tiden bodde på Øra. Her skiftet Ingrid om til brudestas. Bror Sverre kjørte «Galant» videre til fiskebrygga i Fredrikstad. Selskapet holdt de i huset til Åges foreldre på Skjærhalden.

Åge koker reker i «Bris» på 1990-tallet Foto: Privat

Ingrid og Åge fikk datteren Marit i 1957, og i 1960 ble sønnen Ole Jacob født. Ingrids far Torvald kom fra Limfjorden, men bodde i Skagen. Han kom stadig på besøk til datteren og svigersønnen på Skjærhalden. Åge var familiekjær og hadde ofte med seg Ingrid og ungene til Tisler. Under hummerfisket var de der gjennom hele sesongen, men når ungene begynte på skolen kunne de ikke det lenger. I tillegg til fisket kjørte Åge post og varer til besetningen på Torbjørnskjær fyr. Han begynte i tjenesten i 1967 og holdt på frem til helikoptertjenesten overtok i 1988. Han ble dermed den siste av 12 postmenn til Torbjørnskjær. Med sin solide Spjærøykrysser kjørte han ut i all slags vær, det var kun isen som hindret ham. En av dem som jobbet på fyret var barndomsvennen fra Tisler, Jan Henrik Henriksen.

De siste årene fisket Åge reker og hummer med broren Gunnar. Åge holdt båt og Gunnar holdt redskapen. Båten, som var bygd på Isegran etter svensketegninger, kjøpte Åge på begynnelsen av 1990-tallet, også den het «Bris». I 1997 kjøpte han traleredskap med vinsj og de begynte å trale. De fisket rundt Tisler, utenfor Herføl og opp gjennom Sekken. Arbeidsfordelingen var klar, Åge kokte rekene og Gunnar solda dem. De fisket frem til og med 1999. Da var Åge 78 år og Gunnar 76 år gammel. Et langt liv på havet var med dette avsluttet, og de siste fiskere fra Tisler gikk i land.

Jeg setter stor pris på samtalene jeg har hatt med Åge. De var lærerike og interessante. Selv om han ikke snakket så klart og tydelig på det siste var det i hvert fall ingenting å si på hukommelsen. Jeg trivdes dessuten godt i hans selskap. Han var som Eilert Sundt skrev, en mann som var riktig hjemme i det han talte om. Det kom kanskje tydeligst frem når han talte om Tisler. Åge slo seg aldri helt til ro på Skjærhalden. Han trivdes best på Tisler. «Der hadde vi det bra», fortalte han. Takk for alt du lærte meg Åge.

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to