Intervju med Susanne Amalie Langstrand-Andersen

  1. mai 2017 på Várdobáiki med Susanne Amalie Langstrand-Andersen

Fortell om tiden du begynte å engasjere deg i samisk samfunnsliv

Jeg var mellom 12 og 14 år da jeg begynte å tenke i politiske baner. På den tiden hadde ungdomsforeninga Stuornjárggá Sámenuorak blitt opprettet. Broren min var veldig aktiv i foreninga, og faren min satt da på Sametinget. Jeg er vokst opp i en politisk aktiv familie. Jeg ble dratt med i ungdomsforeningen, og så ble jeg dratt med på Márkomeannu. Under den første festivalen i 1999 hadde jeg ikke noen ansvarsområder, men jeg var med på alle dugnadene, og så var jeg med i gjengen som laget Márkomeannu. Jeg var da rundt 13 år og syntes det var veldig artig. Spesielt artig at jeg fikk være meg de litt eldre ungdommene.

Var det noen regionale og nasjonale hendelser som var med på å påvirke ditt engasjement?

Jeg er jo for ung til å huske Alta-opprøret, jeg var ikke født da. Så det har ikke preget meg til å bli politisk aktiv. Siden jeg var ungdom, har jeg vært engasjert politisk og kulturelt. Det er egentlig samme sak, – i alle fall i vårt område. F.eks. kunne det være veldig politisk å arrangere en joikekonsert på den tiden.

Du har gått i en samisk barnehage og hadde samisk på skolen.

Jeg begynte i den samiske barnehagen Sáráhkká, og så har jeg hatt samisk på skolen fra første klasse og helt ut videregående skole. Jeg har også tatt semesteremne på Samisk høgskole.

Hvordan var situasjonen for den samiske befolkningen i lokalmiljøet ditt da du startet å engasjere deg?

Jeg kan huske at da jeg var rundt 13-14 år, ca da broren min begynte å dra ut på fest som 18 åring, da fikk jeg høre at det var basketak mellom samiske og ikke-samiske ungdommer, sannsynligvis var det mellom de samene som gikk i kofte og de som ikke ville vedkjenne seg at de var samer. På skolen var det ikke enkelt å få og ha samisk undervisning. Det var alltid slik at mamma eller pappa måtte ta en telefon til skolens ledelse, eller min klasseforstander for å få det til å fungere. Jeg husker også at kamerater på skolen ble mobba. Jeg fikk også slengt drit etter meg, det var ikke så veldig kult.

I dag er det en helt annen verden. Det har vært en stor oppblomstring, spesielt blant de unge. Jeg tror det er fordi festivalen Márkomeannu er etablert. Jeg er ekstra stolt av Márkomeannu. Nå vil mange ha kofte. Vi ser at ungdommer med foreldre som tidligere var veldig imot det samiske, får seg kofte og uttrykker at de skal ha kofte fordi de vet at de er samer. Mange unge krever også samisk på skolen fordi de vet at de er samer. Noen år etter ser vi at foreldrene til disse unge tar samme steget, deltar på samiske arrangement og får seg kofte. Jeg tror at oppvåkningen og utviklingen som har skjedd i regionen vår, gir de fysiske resultatene som vi ser i dag. Vi har fått samiske skilt i markebygda. Hvis noen hadde spurt meg for ti år siden om vi kommer til å få samisk skilt i bygda, så hadde jeg bare flirt av det. Jeg gråt av glede den dagen det første samiske skiltet ble satt opp i markebygda, det var veldig emosjonelt. Vi er på et helt annet nivå i dag, der det samiske blir sett på som noe positivt. Men vi må kjempe videre, og det har vi god erfaring med.

Er det spesielle saker som engasjerte deg i begynnelsen?

Jeg startet med å engasjere meg i ungdomsforeninga Stuornjárggá Sámenuorak. Foreninga var medlem i to store samiske organisasjoner; Davvi Nuorra, som var en nasjonal ungdomsorganisasjon med flere underlokallag, og NSR (Norske Samers Riksforbund, red. anm.). All samisk ungdom ble samlet i Davvi Nuorra, og der ble jeg kjent med samisk ungdom fra hele norsk side og til dels svensk side av Sápmi. Jeg husker at jeg syntes det var veldig deilig å være en del av et samisk fellesskap, siden det samiske ikke var så synlig hos oss. Vi dro på årsmøter og kurs, der vi møtte annen sameungdom. Dette har formet meg mye, det var der jeg for første gang gikk på en talerstol. Jeg lærte masse, og fikk den erfaringen jeg trengte for å tørre og stille til sametingsvalg. Jeg ble valgt inn på Sametinget i 2001 fra Vesthavet valgkrets. Jeg fylte 20 år det året jeg kom inn på Sametinget, og var den yngste av alle representantene i den perioden.

Som representant i Sametinget engasjerte jeg meg spesielt i saker for ungdom, at vi skulle vises og vår stemme skulle også bli hørt. Det var også viktig meg at regionen vår, Sør-Troms og Nordre-Nordland, skulle vises – at man skulle se at det var samer også her, og at vi hadde vår egen særpreg. Vi skulle ikke skjemmes over at vårt samisk språk ikke var så sterkt i regionen. Vi, fra vår region, gikk ofte i kofta og vi snakket mye om at man var god nok same selv om man ikke kunne språket. Det var viktig å vise hele Sápmi at vi fortsatt var her, at det markasamiske stod sterkt. Min måte å vise mitt engasjement på var å bruke kofte i enhver anledning hvor det var naturlig. Jeg hadde en aktiv stemme, engasjerte meg i foreningene og uttalte meg i media.

Etter hvert ble miljøspørsmål i Sápmi og likestilling viktige tema for meg. Så ønsket jeg åpenhet om seksuell legning som at vi skal være et åpent samfunn når det gjelder kjønn. Og samisk språk har så klart vært viktig.

Men det var en periode for noen år siden, kanskje det var omtrent da Várdobáiki samisk senter ble opprettet, da tok Várdobáiki over mange av de aktivitetene som sameforeningene tidligere hadde gjort, for eksempel språkkurs og duodjikurs, da opplevde jeg en nedtur i engasjementet i de samiske foreningene våre. Det var vanskelig for foreningen å finne sin plass. Vi brukte tid på å finne ut hva vi skulle gjøre videre og hvorfor vi skulle eksistere som forening.

Hvilke tilbakemeldinger fikk du fra folk?

Jeg ble positivt mottatt og fikk masse støtte fra familie, slekt og det samiske lokalsamfunnet rundt meg. Som ung samisk kvinne kunne jeg si hva jeg mente, og det var ikke vanskelig å få spalteplass. Det var lett å være en del av dette fellesskapet, jeg opplevde en veldig positivitet i det.

Har det vært noen milepæler i det arbeidet du har vært med på?

Da jeg satt på Sametinget, var det en stor milepæl da vi i fellesskap klarte å få vår egen museumsregion. Det var foreslått at Várdobáiki samisk museum skulle legges under Árran julevsáme guovdásj/lulesamisk senter, men vi kjempet for at vårt område skulle være en egen region. Det var en stor politisk seier for representantene fra markebygda da det vedtaket ble gjennomført.

For meg var den viktigste seieren i 2009/10 da jeg i lag med Anne-Karen Hætta opprettet ungdomsorganisasjon Noereh. Da Davvi Nuorra ble lagt ned, ble det et tomrom for samisk ungdom, og vi så behovet for en ungdomsorganisasjon. Jeg er så stolt når jeg ser lederen i Noereh er på offentlig høring i Stortinget. Da kjenner jeg at hjertet mitt banker for jeg har vært med på å gi organisasjon en plass. Jeg følte nok litt på at jeg var litt gammel da vi stiftet den, men det var min jobb å være med noen år for så å gi den videre til de unge. Det er naturlig å trekke seg litt tilbake når man blir eldre og får barn, for så å delta igjen når man har mulighet til det. Det er kanskje det jeg er i dag.

Hvordan har medlemsmassen utviklet seg?

I noen organisasjoner er den blitt mindre, men i Márkomeannu har vi en fast kjerne. Festivalen Márkomeannu er 18 år i 2017. Fortsatt tror vi at vi er en liten festival, men nå må vi kanskje innse at vi er blant de store. Stuornjárggá Sámenuorak arrangerte Márkomeannu for første gang i 1999, og vi hadde 85 besøkende. Artistene var Mari Boine og Wimme Sarri. Andre året hadde vi Tanabreddens ungdom. Vi ville være et positivt bidrag til bygda og vise at samiskhet er positivt, vi ville sette markasamene på kartet. De samme følelsene og ambisjoner har vi etter 18 år.

Etter noen år stiftet vi foreninga Márkomeannu Searvi, som da tok over festivalen. Senere fikk vi en ansatt. Det er ekstremt mye arbeid å drive festival, og i de første årene ble alt gjort frivillig som dugnadsarbeid. Vi fikk mer erfaring og kom inn på fast plass på Sametingets budsjett. Fylkeskommunen fikk opp øynene for oss og vi fikk nesten fast støtte fra Kulturrådet. Fortsatt var det de samme folkene som jobbet dugnad hvert eneste år. Man blir sliten etter noen år hvor alt skal gå på dugnad. Etter festivalen i 2013 vedtok vi å ta et pauseår. Folk var slitne og hadde ikke energien til å fortsette. Márkomeannu er en festival som er basert på frivillighet, på dugnad. I 2015 bestemte vi oss for å fortsette med fornyet kraften, da hadde vi fått nye folk inn i staben. Jeg er en av de få som har vært med fra begynnelsen. Staben er større og ikke så lukket som da vi var en vennegjeng. Folk utafor markebygda er med, og vi henter inn mange flere eldre. Da vi tok pause i 2014, så var tilbakemeldingen fra folk unisont at vi må fortsette. «Sápmi er fattig uten Markomeannu» og «Dokker er viktige», ble det sagt. Det tror jeg vi hadde behov for å høre, det ga oss selvtillit til å fortsette. Márkomeannu tok en runde med seg selv for å se om og hvordan de kunne gå videre.

Har oppstarten av Sametinget bidratt til ditt arbeid i samisk politikk og kultur?

Pappa ble valgt inn i det første Sametinget i 1989, og han satt der i to eller tre perioder. Så fir meg er minnet om opprettelsen av Sametinget knyttet til at han alltid kom hjem med flykoffert til min bror og meg.

Sametinget har også vært viktig for meg og mitt politiske engasjement. Å være ung kvinne i et samfunn som er mannsdominert husker jeg som vanskelig. Jeg husker spesielt en hendelse på et møte på Sametinget, der vi behandlet en rettighetssak. Jeg mente vi ikke kunne gå for forslaget da det ville bli under standarden for det som da var foreslått for nordisk samekonvensjon. Mennene som deltok på det møtet trodde ikke på meg, så jeg ble nødt til å hente Sametingspresidenten. Hun forklarte det samme som meg, og da ble uttalelsen godtatt. Det var mange slike situasjoner. Det kunne også være problemfylt å bli akseptert når du representerte Sør-Troms/Nordre Nordland, og at vårt område er like viktig som andre områder. Markasamisk område feller ofte mellom to stoler, siden vi ligger på grensen mellom lulesamisk og nordsamisk. Nordsamisk er det samiske språket som står sterkest, har flest brukere, men dette er jo ikke tilfelle for vårt område. Det var ikke alltid forståelse for at du var nordsame, men ikke snakket språket. Selv om vi ligger i det nordsamiske området, så har vi en helt egen dialekt og en ganske annen kultur.

Du var veldig ung da du ble med i Márkomeannu, hvilken betydning har det hatt for deg?

Márkomeannu har vært med på å prege hele livet mitt, det føles som om det er min baby som vokser opp og har blitt tenåring. Jeg tror mange av de som har vært med i staben til Márkomeannu opplever det på samme måte. Márkomeannu har preget venneflokken min, og mye henger sammen via Márkomeannu. De som var med i ungdomsforeningen, var de samme som hadde samisk på skolen. Når de flyttet til Tromsø for å gå på universitetet, så tok de ofte fag som var relatert til samisk. De opprettet sitt eget nettverk i Tromsø. Da jeg kom til Tromsø for å starte på universitetet, gikk jeg rett inn i dette nettverket. Jeg hadde liksom et samisk nettverk med det samme jeg kom til Tromsø, og ble fort engasjert i den samiske studentforeninga i Tromsø.

Jeg tror at hvis du spør nesten hvem som helst i vår ungdomsforening, så vil de si at gjennom Márkomeannu fikk de vise at vi markasamene eksisterer og har satt Stuornjárga på kartet. I tillegg viser festivalen at Sápmi er større enn bare Norge. Vi er samer i fire stater og vi har et fellesskap. Det har Márkomeannu prøvd å vise helt fra begynnelsen av. Vi regnes av mange som en smal festival, men vi synes heller at vi er utrolig mangfoldig i innhold og uttrykk, men vi har samiske kunstnere og samisk tema. Vi har artister fra svensk-, finsk -, russisk- og norsk side av Sápmi. Fellesskapet over grensen er viktig, og dette har vært viktig for mange som jobbet med Márkomeannu. Jeg synes spesielt det er viktig å vise dette for de yngste, fordi de farter ikke rundt like mye i Sápmi som vi gjorde. Da jeg var 18 år, reiste jeg på alle samefester på hele Nordkalotten. Vi satte oss i bilen og kjørte til Jokkmokks marknad, Riddu Riddu, fotballcuper og i påsken kjørte vi til Kauto. Det gjør ikke de unge så mye i dag. Nå har festivalene overtatt som samlingssted. Det er viktig at vi samer får oppleve at vi er ett folk på tvers av grensene.

Hvilket forhold har du til Márkomeannu nå, som voksen?

Jeg er i dag daglig leder og produsent for Márkomeannu. Márkomeannu har fem stykker i styret. Før var det slik at det var styret som arrangerte festivalen, men i dag gjøres oppgavene av andre mens styret har ansvaret for langsiktig planlegging og strategier. Det er staben og produsentene som arrangerer festivalen. Til sammen er vi kanskje 50-60 stykker som jobber frivillig i dag. Belastningen var mye større før 2014, men nå har vi klart å spre arbeidet. Jeg synes at det fungerer veldig bra for oss. Vi får mye oppmerksomhet for festivalplakatene vi lager, det er ny design hvert år. Faktisk er det staben som kommer med ideene, ikke fra styret eller ansatt. Diskusjon om plakaten bærer preg av; «Nei, det skal ikke være den fargen». «Dusken må være større». «Det var rar skrift». «Nei, det her er ikke helt korrekt», osv. Alle er like mye med, og alle sin stemme teller. Det er dette fellesskapet som gjør Márkomeannu til en bra plass, det har fulgt oss hele veien. Jeg liker det veldig godt. Og så blir man kjent med folk som man vanligvis ikke ville blitt kjent med, jeg er blitt kjent med mange i den yngre generasjon som det ikke ville vært naturlig for meg å snakke med ellers. Men vi skulle gjerne hatt flere eldre med i fellesskapet, de ville vært en ressurs med sine erfaringer. Jeg tror ikke de forstår for en ressurs de er, og kanskje de tenker at Márkomeannu er ungdommen sin greie. Jeg skulle ønske at det var flere eldre som var i staben og hjalp til gjennom hele året. Det å bli kjent over generasjonene setter jeg pris på, og jeg tror mange andre også setter pris på det.

Lydklipp finner du her:

Share to