main article image
Privat foto

Intervju med Gunn-Tove Minde

  1. juni 2017 hos Gunn-Tove Minde på Minde i Grovfjord.

Fortell om tiden da du begynte å engasjere deg i samisk kultur.

Det var et vanskelig spørsmål siden jeg har levd og vokst opp i det samiske. Det samiske har vært en del av meg, en del av barndommen. Sånn at man har levd det samiske. Samisk er en del av min mentalitet, væremåte, verdier, normer og forståelsesformer. Hjemme var vi veldig klar på at vi var lapper og ikke etnisk norsk. Her i Grovfjord var det et veldig klart skille mellom Grovingene som oppfattet seg som norsk og vi her oppe inne i fjorden som oppfattet oss som lapper (samiske).

Du er litt interessert i politikk.

Jeg har vokst opp i en politisk engasjert familie. Pappa var med i Arbeiderpartiet. Han var på landsmøtet sammen med Einar Gerhardsen. Han ble også valgt inn i kommunestyret i flere perioder. Selv da han ble pensjonist, stilte han på lista til Skånland kommunestyre. Da ble han kvotert inn. Så her har vært mye politiske diskusjoner fra tidlig oppvekst her på gården.

Har din fars engasjement påvirket deg?

Det var at alle skulle bli gitt muligheter. Min far ble etter hvert sjef på ulike bygningsplasser. Han var en av dem som inkluderte også de som hadde falt utafor det ordinære samfunnsliv. De som vi sosiologer kaller marginalisert. Han ga dem også jobb. De trengte ikke nødvendigvis fagutdanna til alt arbeidet. Der er den sosialdemokratiske tankegangen. Sånn festet den seg tidlig hos meg med å inkludere alle.

Var det noen nasjonale eller lokale hendelser som berørte deg?

Nasjonalt var Altasaken da det store skiftet kom. Saltvann grendehus var skolen for den samiske befolkningen inni fjorden. Der var vi samer og levde livet ut fra våre verdier, normer og mentalitet. Da jeg kom til Grov, så begynte jeg på framhaldsskolen. Der så jeg hvordan samene ble forskjellsbehandlet. Det var noe som gjorde uutslettelig inntrykk på meg. Jeg kan tilføye at denne tanken kommer fra min mammas side. Han bestefar ble valgt inn i sosialstyret her i Skånland. Han kom fra markebygdene der borte under Reinåsen. Det at han som same fikk innpass i et sosialstyre, var det bare ytterst få som fikk. Mamma var eldste datter i den ungeskokken. Vi hadde en utviklingshemmet i familien. Vi hadde folk som hadde alkoholproblemer her og folk som var såkalt evneveik eller som vi kalte «tiletters». Mamma inkluderte alle her på Minde. Ho behandlet folk som kom med respekt. Jeg var yngst av en søskenflokk på fire. Jeg bodde lengst hjemme og måtte vente på at de andre søsknene mine tok utdannelse slik at det ble tid for meg. Dette fikk jeg inn med morsmelka. Så det er ikke tilfeldighet at jeg er på vernepleierutdannelsen i Harstad.

Minde ligger litt isolert. Hva var Minde den gang du vokste opp?

Fra gammelt av var Minde et sted alle folk kom innom når de for forbi. Det kom ikke vei hit før etter krigen. Før den tid gikk veien oppunder fjellet eller på andre siden av Skoddebergvannet til Snubba. Minde var et ferdselssted. Folk stoppet her for å spise eller overnatte, enten de skulle til Laberg eller til Grindevika for å dra ut med båtene. Folk kom gående eller de kom med hest. Pappa fortalte at de lærte tidlig norsk for de måtte kunne snakke med folket som kom innom. Folk for på samling (læstadianersamling red. anm.) ned til Hellaren også. Det var åpent på Minde. Det har alltid vært et åpent sted/hjem her.

Du holder på å bygge opp fjøsen. Hva er tanken bak dette?

Tanken bak fra min side er å lage et fjøsmuseum til etterkommerne våre. Mamma og pappa er borte, de som virkelig levde det tradisjonelle samiske livet. Våre etterkommere vil etter hvert ikke skjønne hva det livet egentlig besto av. Mange av oss har tatt utdannelse og reist vekk. Her på Minde kan man komme tilbake og se i fjøsmuseet hva våre forfedre levde av. I tillegg blir den samiske kulturskatten og de materielle tingene som fulgte den samiske kulturen, tatt vare på. Det er min og min kjæres misjon med å lage et museum i fjøsen. Nå har jeg sett at det fungerer på tvers av kultur og etnisitet. Vi har hatt besøk fra folk som er vokst opp ved kysten. De kjente seg igjen når de så seg tilbake. Det viser seg at den samiske kulturen er unik og spesiell, men han er også universell. Selv flytninger fra Eritrea sier at dette er det livet de kommer fra, når de kom i fjøsen og ser hva min mor og far har gjort.

Når startet du å engasjere deg i organisasjonsarbeid?

I 1996 ble jeg oppfordret til å stille som styremedlem i Samenes Folkeforbund i Lakselvbukt SFF. Etter det har jeg vært med i samisk organisasjonsliv. I 2010 så gikk vi, som var i det daværende styret i Tromsø SFF, ut og endret navn til Kystsamene. Da ble vi en kulturorganisasjon. Vi fant ut at vi skulle tone ned det politiske og arbeide for kultur. Vi var kanalisert rundt Tromsø så lenge jeg bodde der. Da jeg flyttet til Sør-Troms ble sentrum Ofoten og Sør-Troms.

Hvilke saker har du engasjert deg i?

I SFF var det et stort engasjement innen fiskerispørsmål. Jeg kjenner godt igjen at man ikke skal gi eksklusive rettigheter til folk som bor innen samme område. Men at en har en beskyttelse og rettighet som gjelder alle som bor innenfor en fjord. Dette var SFF veldig talefør for. Jeg ser at Sametinget står for denne linja i dag. Det er ikke bare samene som har rettigheter, men alle som bor i området. Når SFF kjørte fram fiskeripolitikk, så hadde de dyktige folk bak de vedtakene de gjorde.

Da jeg begynte i SFF, var jeg opptatt av åndelige spørsmål. Jeg kommer fra et gammelt sjamanistisk område. Noaidetradisjonen har vært en dominerende tradisjon her oppe ved Skoddebergvannet. Ved Novasletta har det vært en noaide og litt lengre inn i Vassbotn og i Krokelva likeså. Langt tilbake i slekta vår har det vært en noaide. Jeg vokste opp med disse fortellingene. Hovedgrunnen kan være at da jeg begynte å studere, følte jeg at det åndelige var veldig fraværende innenfor vitenskapen, også den samiske vitenskapelige verden. Da jeg gjorde intervjuer med de gamle, skjønte jeg at det kunne jeg ikke utelate for det var en del av de eldre sin forståelsesmåte. De forsto verden ut fra et åndelig perspektiv. De var vel egentlig mine læremestere – mine mentorer, de gamle. Derfor skjønte jeg at jeg måtte ta det inn. Men det traff noe i meg, noe som jeg hadde undertrykt.

Hvordan var reaksjonene lokalt om de sakene du frontet?

Jeg husker at det var veldig store reaksjoner fra bygda da jeg fikk doktorgradsstipend, særlig fra eliten -jeg snakker da om hele Grovfjorden. I den samiske verden var det ingen reaksjoner, i alle fall som jeg og mine foreldre hørte om. Men mine foreldre fikk høre det fra den norske siden. Da jeg begynte på hovedfag i 1998-99 var jeg med på et møte på institutt for sosiologi på UiT. Møtet var i tilknytning til den første utredninga om helse og sosialplan. Leder for utvalget fortalte senere at ho mistet munn og mæle da ho så meg. Ho var ikke vant til at samene var på disse arenaene. Ho fortalte at mannen hennes hadde vært skolesjef i mange år i min kommune og ho hadde vært politiker. De hadde snakket sammen om hvis forholdene hadde vært lagt til rette da de var i regionen vår, så hadde kanskje flere av samene nådd lengre enn de hadde gjort til nå. Den historien har jeg fortalt til mange. Jeg var en av de første som fikk doktorgradstipend i den samiske Grovfjorden.

Hva har dette gjort med deg, har det styrket deg?

Det økte engasjementet. Jeg hadde vokst opp med verdier om å inkludere alle. Også de som ikke var født med så gode evner. Jeg så at ikke alle ble inkludert da jeg begynte på framhaldsskolen i Grov, og det gikk særlig ut over de samiske elevene. Det ble ikke lagt til rette for dem. Det skjedde heller det motsatte. De ble snakket ned.

Det er derfor Kystsamene er en inkluderende organisasjon. Vi inkluderer alle, også de som ikke har funnet sin samiske identitet eller de som ikke veit noe. Vi har mange medlemmer fra kysten av Nord-Norge, fra små bygder, som ikke veit. Familien har holdt dette skjult. De har ikke villet fortalt. Det er mange som finner sin identitet etter at de er kommet inn i kystsamene.

Har det vært noen milepæler i ditt arbeid?

Vi kan si at 2010 var en milepæl. Det var ikke jeg som tok initiativ at vi skulle ut at SFF. Det var andre i styret som ikke kjente seg igjen i SFF, da de opplevde at SFF begynte å ekskludere noen medlemmer. Den andre milepælen var da vi hadde det første kulturarrangementet i Grovfjorden. Grovfjorden trengtes å bli løftet opp. Vi var bare to som bar kofta i Grovfjord. Det første samiske arrangementet var på Saltvann grendehus. Og så hadde vi kulturvandring som endte opp på Minde. Den tredje milepælen er at vi har brukt tromme i musikalsk sammenheng på arrangementer her på Minde.

Har opprettelsen av Sametinget betydd noe for ditt engasjement?

Jeg var student da Sametinget ble opprettet. Samiske saker ble mer synliggjort. Etter hvert kjente vi på det at vi ikke helt kjente oss igjen. Det ble et bilde av Finnmarkssamene som ikke helt var i samsvar med våre samiske uttrykk her i Sør-Troms.

Du har vært engasjert for å få i stand 6. februar- arrangement i Harstad.

For 12 år siden gikk vi tre stykker sammen og fikk Høgskolen med på et arrangement på samefolkets dag. Det ble til et årlig arrangement. I 2015 ble det samisk uke i Harstad. Fra den tid av har Kystsamene og andre frivillige organisasjoner vært pådrivere. Min rolle i 6. feb.- komiteen har vært å representere Høgskolen i Harstad.

Du har også skrevet bok og laget filmer.

Boka ble skrevet etter oppfordring av Henry Minde, mitt søskenbarn. Han sa da jeg havnet på vernepleierutdannelsen, at jeg burde skrive om tanta mi, ho Cecilie Sem. Ho het Cecilie Minde før ho giftet seg. Ho var 25 år på Sunnaas Sykehus. Polio-epidemien rammet vårt område hardt i 1958. Den rammet Grovfjord området tidlig på 50-tallet, men rundt 1955-56 klarte man å få bukt med polio-epidemiene. I 1958 da man trodde man hadde fått stoppet epidemiene, kom den på nytt i Nord-Norge. Det var flere innenfor samme bygd som ble rammet. Slike historier er dysset ned. Hvorfor ble det bare her nord utbruddet kom. Min tante ble hardest rammet. Men på Sunnaas sykehus ble hun en impressario. Hun hentet verdensstjerner til Sunnaas. Hun var på TV og i Se og Hør.

I årenes løp så har jeg gjort noe. Årsaken er at jeg har fått tid og midler fra min arbeidsgiver. Jeg synes at våre studenter har vanskeligheter med kulturforståelse. De klarer ikke å gripe det og bruke det i sitt arbeid i sosialtjenesten. Jeg kombinerer film med teoriundervisning. Da skjønner de det. Nå er alle i helse- og sosialtjenesten opptatt av kulturforståelse.

Jeg har vist filmene jeg har laget på flere internasjonale konferanser. Da disse filmene slo igjennom, var jeg ikke forberedt. Jeg var vant til å takle motgang, men ikke medgang. Jeg var ikke sosialisert til å takle medgang, men motgang har jeg lært meg å takle. Slik som ikke å få artikler anerkjent/akseptert. Det er en del av det akademiske livet. Men at en film på en konferanse i Alaska, det var filmen om Reidun fra Grovfjorden, skulle bli tatt imot så godt, det var ikke lett å takle. Jeg husker at alle skulle snakke med meg. Det var 700 deltakere på konferansen.

Lydklipp finner du her:

Share to