main article image
Bente Eilertsen

Intervju med Ingolf Kvandahl

  1. mai 2017 hos Ingolf Kvandahl på Kalvåsen i Ballangen

Fortell om tiden da du begynte å engasjere deg i samisk politikk og kultur.

I 1988 startet vi prosessen med å danne lister til Sametinget. Jeg ble da kontaktet av Ronald Urheim for å være med å danne Midtre Nordland samepolitiske parti. I Narvik var det ikke noe samisk miljø på den tiden, så oppstarten av Sametinget var det som fikk meg i gang, men da var jeg også kommet tilbake til Ballangen. Fra jeg var 20 år har jeg i alle sammenhenger stått fram som same. Hadde jeg bodd i Narvik hele tiden, så vet jeg ikke om jeg hadde vært så intens engasjert som jeg er når jeg bor her, for nå er jeg på plassen til min bestefar, som for meg betyr veldig mye.

Hvem er bestefaren din?

Bestefaren min oppfatter jeg som en av de første samiske pionerene i Norge. Han heter Henrik Kvandahl. Han skrev tre bøker om samefolkets historie. I 1927 kom folkeminnesamlingen, der han hadde samlet inn historier fra Nord-Norge, mye var fra Ofoten. Han skrev også ei bok som het «Ofotens historie». I boka skal det stå at kjennskapet til kristendommen kom nordover før han Olav Tryggvason. Dette tror jeg indirekte støttes i Tor Heyerdahls bok «På jakt etter Odin».

Hvem er dere som startet prosessen med å danne liste til Sametinget?

Det var en gjeng fra Tysfjord som dro lasset. Da var Ballangen en del av det lule-samiske området. Jeg var del av gruppa i 12 år før det ble dannet en politisk liste i Senterpartiet. Men det viste seg at det ikke var mulig for Senterpartiet å ha egen liste her. I dag er jeg medlem i NSR.

Det fleste læstadianerne jeg kjenner i Ballangen er samer, men utad er de ikke samer. Det er bare når vi snakker over bordet at det er greit og de vedkjenner seg det. Dette skuffer og irriterer meg.

Det var ikke vanskelig her på Kalvåsen å være same for alle var likedan som meg. Men det var skille mellom folk i Ballangen. Men som unge «skrevet» jeg over dette. Jeg var god i idrett helt fra jeg var barn. Blant annet var jeg god i fotball, men jeg fikk veldig sjelden være med på fotballkamp. Men hvis det manglet noen til å spille en kamp, fikk jeg være med. Mange år senere fikk jeg vite grunnen. Det var fordi jeg var fra Kalvåsen. Jeg var selvfølgelig skuffet da jeg syklet 6 km til Ballangen for å se om jeg sto på lista over de som var tatt ut til å spille på fotballkampen. Ofte sto jeg ikke på lista og da var det til å sykle hjem, litt sur. Men da jeg kom hjem var surheten borte. Det hadde jeg ikke tid til.

Vi startet sameforeningen i 1993. Det var Kristian Johnsen, Iŋga Sara og jeg som startet foreningen. Da vi hadde stiftelsesmøte trådte Iŋga tilbake og sendte sin sønn Nijllas Sara i sitt sted. Vi brukte 2 år på å bli enige om vi skulle kalle det ei sameforening eller ikke. Problemet var å unngå og støte folk. I mai -94 dannet vi foreningen «Bálak Sámisearvi». Idar Reinås var tilstede som journalist. Nijllas fortalte at den ble å hete «Sámisearvi» for at den ikke bare skulle være for samene, men ei forening for hvem som helst. På den tiden kunne jeg bare litt samisk. Det var han Nijllas som holdt styr på navnevalget. Hvis ikke han hadde tatt initiativet, har det nok tatt lengre tid før foreningen ble dannet. Sameforeningen er 28 år. Det var å komme i gang og få vist fram det samiske som var viktig. På 90-tallet var det spennende for da var det mye folk som hadde lyst til å være med.

Hvordan har medlemsmassen utviklet seg?

Den er redusert i dag. På 90-tallet var vi rundt 30 medlemmer. De som var med å drive ble borte. Jeg har vært den drivende krafta i Sameforeningen, men etter hvert ble dette negativt. Jeg har prøvd å kjøre i gang både duodje – og språk-kurs. Vi er nå rundt 8 medlemmer igjen, der 4 medlemmer er aktive. Jeg har foreslått at vi skal slå oss sammen med Ráhkká ja biras Sámiid searvi. Jeg er medlem der fordi det er ei NSR-forening. Tanken var en sammenslåing, der vi også kunne få medlemmer fra Narvikområdet. Narvik kunne vært hovedsetet. Det vil i tillegg til et miljø også gi oss et sted å møtes for bl.a. snakke samisk. Et annet formål jeg har med en sammenslåing er et prosjekt om samiske stedsnavn i Narvik kommune. Dette har Ballangen sameforening gjort i Ballangen. Vi samlet inn alle stedsnavnene, både de norske og de samiske. Først hadde vi stedsnavnsseminar med profesjonelle forelesere. Vi har ca. 400 samiske stedsnavn som ble samlet inn i denne tiden. Så oppdaget jeg at det var mer å samle inn, men jeg klarer ikke å ta meg av dette alene.

Hvordan er du i dag engasjert i samisk kultur?

Arbeidet med å engasjere meg i samisk kultur har medført at jeg startet firmaet Pippira Siida. Gjennom firmaet har vi hatt forskjellige duodjikurs. Jeg har vært ansvarlig for kniv- og belte-kurs. Vi har også hatt samisk språkkurs for nybegynnere. På kursdagene jeg er engasjert i, har vi vært opp til 10 personer. På knivkurs kan det maks være 8–10 stykker. Veiledningen krever mye. En av de som startet for to år siden har laget 20 kniver. Han er utdannet finsnekker. Han har skaffet seg utstyr og jobber videre hjemmefra. Jeg har laget 3 koftebelter til nå. Vi vedlikeholder kulturen.

Jeg og min kone har holdt kurs på skolen og i barnehagen. Klassene har også vært her på Pippira Siida. Vi har holdt kurs i joik fra 1–6. klasse i vinter (2016). Da hadde jeg med meg ei tromme på skolen. Noen av elevene har vært interessert i hvordan enkelte ord var på samisk. Det har vært en opplevelse å komme til klasser som har lyst til å gjøre noe. Ungene står i spinn for å komme i gang. I mange år har jeg vært i barnehagen. Der har jeg aktiviteter som joik og lassokasting. Der blir jeg mottatt som ei stjerne. Den jobben jeg gjør mot skole og barnehage, er det viktigste vi gjør. Noen av elevene står frem og forteller at de er samer. Mine planer for høsten er at jeg skal tilby gratis undervisning til de ungene som ønsker det. Dette medfører at jeg må lære mer samisk. Jeg kan ikke så mye samisk, men jeg kan nok til å være nybegynnerlærer, selv om jeg ikke kan føre en samtale på samisk. Det blir trening for meg å lære fra meg. Det blir ei, kanskje tre setninger av gangen. Det blir spennende.

Det jeg har arbeidet med privat er ikke bare å fremme kulturen, men også å få frem de kunnskapene de hadde for 150 år siden. De kunne ting som de fleste ikke vet hva er og slettes ikke hvordan de gjorde det. Mitt mål er å lage et levende museum og vise hvilke verktøy de hadde og hvordan de ble brukt. Her snakker jeg om det markesamiske. De laget alt de trengte. De hadde smie og trearbeid og kvinnene hadde sitt. Jeg har brukt mye tid på å finne ut hvordan en gamme var bygd, og sjåen, og høyløa. Jeg har vært så heldig at jeg har hatt en jobb som var rettet mot dette. Jeg jobbet som lærer på et AMO-senter. Det samiske har ligget i bakhodet mitt. Og interessen for byggeteknikker har også ligget der. Jeg er utdannet bygningsingeniør. I tillegg har jeg landbruksskolen.

Ser du noen milepæler i det arbeidet du har gjort?

Jeg har en stor familie og jeg har ønsket å få familien min til å være stolt over vår bestefar, oldefar, tippoldefar, Henrik Kvandahl. I 2015 markerte jeg hans 150-årsdag. Jeg holder på å samle min bestefars historie. En god del av materialet er på Várdobáiki. Min bestefar var en arbeidsom og kristen mann. Han skrev om sitt forhold til læstadianerne i Ballangen.

Fortell om ditt engasjement som kulturformidler, der du også er turleder?

Den viktigste plassen jeg er turleder for, er Botneidet, Puontoláhkku på samisk. Der har vi fangst- og sperregjerde på to kilometer. Det er 650–800 moh. Brødrene til min bestemor var skjerpere, og jeg vil også ta vare på de historiene. De fleste skjerperne her i området var samer. De har lagt ned mye arbeid oppi fjellene. Noen plasser har de satt opp gammer, men hovedsakelig har de brukt telt. Jeg føler at historiene til mine samiske slektninger som var skjerpere er viktig. Jeg har vært så heldig å få alle dokumenter som brødrene, skjerperne, levnet til min bestemor. Det var ingen som ville ha disse dokumentene. Disse skjerperne reiste rundt i hele Norge, bl.a. på Svalbard. I ny og ned var de rike for noen dager. Jeg har gått turer i 20 år. Det startet da jeg flyttet til Ballangen. Jeg begynte å arrangere turer for å få folk med meg. Det krever mye å arrangere og gjennomføre turene. Jeg har 6 turer i året.

Du sitter i Sametingets eldreråd.

I 2016 ble jeg valgt inn som permanent medlem. Jeg var da pensjonist. Jeg føler at der har man et arbeid å gjøre. Jeg har tatt opp kulturminnevern. I kommunene er det ikke prioritert. Så har jeg tatt opp samisk bolig. På landsbygdene blir du boende alene når du blir eldre. Min filosofi er å kunne bygge et hus med flere oppholdsrom slik at flere kunne bo sammen. Huset kunne bygges hvor som helst i ei bygd. Det vil bli en fellesskap, en sikkerhet med at flere bor i lag og så er det triveligere. Dette er mitt prosjekt. Sametingsrådet virker lydhørt.

Vi i Samisk eldreråd er innom sykehjem og hører hvordan de lager mat, og tar med forslag til de som burde gjort det bedre. Birtavarre har et fint matopplegg. Det er viktig å komme til nye plasser og signalisere at Sametinget også jobber for de eldre. Samisk språk for eldre kan være et stort problem. Når du blir senil, så snakker du samisk eller det språket du lærte som barn.

De samiske bygningene som ennå finnes, forsvinner. De ramler ned. Kommunen har ingen politikk på kulturminnevern. Her i Ballangen er det mest samiske bygninger, selv om de sier det er norske bygninger. Fredede bygninger forsvinner. På museet her i Ballangen har jeg snakket med en nyansatt som blir å arbeide med kulturminnevern generelt, i dette ligger også det samiske. Vi tenker i samme baner.

Jeg ser i turistsammenheng at fangstgjerdet oppe på Botneidet er minst 500 år gammelt. Det forteller ei historie. Egentlig forteller det to historier. Det ene ser ut som et fangstgjerde, der de jaget reinen ut for et stup og det andre er et sperregjerde for å skille reinen. Jeg har hatt med Sametingets arkeologer for tre år siden og fått gjerdene registrert. Mitt mål er å få arkeologene opp igjen for å lete etter boplassene og få de registrert. Jeg håper at det blir vær bra nok til å finne de i sommer.

Har opprettelsen av Sametinget hatt stor betydning for deg?

Sametinget har hatt betydning hele tida. Det har vært den ballasten jeg trenger. Sametinget har brøytet vei og så er det bare å komme etter. Det har skjedd mye i løpet av disse snart 30 årene. Arbeidskameratene, som jeg visste var samer, har gjennom disse årene kviskret at de er samer til meg. Jeg var trygg å kviskre til. Jeg ser også at det har skjedd noe med ungene på skolene. Vi har fått forespørsel om barnekofter. Det er ikke så mange, men det er noen.

Før Sametinget var det ikke noe samisk miljø her. Det var sånn anti-miljø her. Jeg fikk mye motstand fra slektninger da jeg pushet på det samiske. I Bjerkvik startet de opp tidligere. Jeg bodde i Narvik ei stund og der skjedde det ingenting. Det var vanskelig, nå er det enklere. Sametinget har vært starten for mange tror jeg, ikke bare for han Ingolf i Ballangen. Det har skjedd mye etter Sametingets oppstart.

Lydklipp finner du her:

Share to