Samisk ytringsfrihet og samfunnsengasjement

Høsten 2015 startet Várdobáiki museum opp prosjektet Samisk ytringsfrihet og samfunnsengasjement (SYSE). Målet med prosjektet var å dokumentere, synliggjøre, ta vare på og formidle den nære samiske kulturpolitiske historien i Sør-Troms og Nordre Nordland, for å skape en større forståelse og innsikt i bakgrunnen for dagens samiske samfunn. 25 foreninger/foretak i regionen samtykket i deltakelse i prosjektet, og av disse har omtrent 15 vært aktive i hele prosjektperioden.

Det er i dag ca. 50 år siden den samepolitiske bevegelsen startet i nær fortid. Dagens oppvoksende generasjon samt unge voksne har ikke opplevd en tilværelse uten Sametinget. Det er viktig at den nære historien, selv så turbulent den kan virke for mange, blir dokumentert og tatt vare på som en del av vår felles hukommelse, både i det samiske og det øvrige samfunn.

Organisering

Prosjektet har vært lokalisert til Várdobáiki museum som har hatt ansvar for organisering og framdrift, kontakt med deltakende aktører og gjennomføring av fellessamlinger, intervjuer og ferdigstilling av prosjektet.

Prosjektleder har vært museumsleder Marit Myrvoll, og prosjektmedarbeidere har vært Janne Olsby (sept 2015- april 2017) og Bente Østli Eilertsen (mai 2017 – des 2019). Bente Østli Eilertsen har gjennomført alle intervjuer. Det har også vært etablert ei prosjektgruppe bestående av senterleder Kjersti Myrnes Balto, prosjektleder og prosjektmedarbeider.

Helge Opdal har designet utstillinga.

Bakgrunn

Med FNs vedtak av menneskerettighetserklæringa i 1948, vokste det etterhvert også i Norge fram en politisk erkjennelse av at den samiske befolkningen og andre nasjonale minoriteter har språklige og kulturelle rettigheter. I dag er flere samiske rettigheter innenfor språk og kultur nedfelt i nasjonalt lovverk, der Norges forpliktelser er sterkest uttrykt i Grunnlovens § 108. Norge har også vedtatt en egen Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) (1987) som gir grunnlaget for Sametinget, og ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk i 1990 og FNs urfolkserklæring (2007). Det er samtidig utviklet en omfattende avtalepraksis mellom Sametinget og norske offentlige myndigheter og det har skjedd en omfattende institusjonalisering av samiske rettigheter, bl.a. innenfor utdanningssektoren fra barnehage til universitet.

Flere og flere kommuner ser også viktigheten av å ta vare på og synliggjøre det kulturelle mangfoldet på lokalt nivå, for eksempel gjennom skilting på flere språk. Fra et nasjonalt og internasjonalt perspektiv har det samiske kulturpolitiske engasjementet vært svært vellykket sett i relasjon til mange andre urfolk i verden. På lokalt og regionalt nivå i samiske bosettingsområder er det derimot store variasjoner, og engasjement har ikke alltid ført til etablering av samiske institusjoner med formål å ta vare på, styrke og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv.

Den nasjonale utviklingen ville ikke vært mulig uten omfattende støtte og et bredt engasjement blant den samiske befolkningen på regionalt og lokalt nivå. Anerkjennelse av samiske rettigheter har ikke kommet av seg selv, og mange har erfart store sosiale og politiske omkostninger ved å bruke ytringsfriheten, samt synliggjøre og kreve likeverd for samisk kultur og språk i det norske majoritetssamfunnet. Motstanden mot en offentlig samisk tilstedeværelse i dagens samfunn, for eksempel ødeleggelse av samiske stedsnavnskilt, kan sies å være en lang skygge fra fornorskningspolitikkens tid, og en slik motstand ble (og blir) oftest artikulert på lokalt nivå.

Organiseringen i det som er kjent som den nyere tids samepolitiske bevegelse begynte på slutten av 1960-tallet. Den samiske befolkningens politiske og kulturelle situasjon kom for alvor på den politiske dagsorden hos norske myndigheter i løpet av Alta-saken på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Utredninger fra samerettsutvalg og samekulturutvalg, samt mange andre utredninger fra offentlig oppnevnte utvalg de siste 30 år, har lagt premisser for politiske beslutninger som har hatt som intensjon et større likeverd mellom samisk og norsk kultur.

Fra midten av 1970-tallet akselererte det samepolitiske engasjementet i regionen, og i 1977 ble den første sameforeningen i nyere tid i området stiftet (Pioneren Henrik Kvandahl dannet Ofoten Samiske forening allerede i 1921). På grunn av det historiske grunnlaget for dagens samiske bosetting og dermed et språklig og kulturelt fellesskap, ble det også initiert et samarbeid med samiske organisasjoner på svensk side (Kiruna/Jukkasjärvi-området). Senere ble flere sameforeninger stiftet, et uttrykk for et mangfold i politisk verdi-grunnlag og hvordan man så for seg et samisk samfunn. Denne differensierte utviklinga kan også ses i sammenheng med ei tilsvarende utvikling på nasjonalt nivå.

I sammenheng med et større kulturpolitisk engasjement, ble også andre typer organisasjoner dannet og som hadde en klar samisk profil, bl.a. innen håndverk og idrett. I grunnskole og videregående skole gjorde noen få lærere en enorm innsats i undervisning av samisk språk, historie og kultur, ofte med negative reaksjoner og leserinnlegg i lokale media mot seg. Samiske bokforlag, samiske reiselivsbedrifter, idrettslag og andre samiske aktører ble også etablert og kan ses på som et uttrykk for et samisk samfunnsmangfold.

Det frivillige politiske og kulturelle organisasjonsarbeidet gikk etterhvert, og særlig etter etableringen av Sametinget, over til større institusjonalisering. Dette har sammenheng med en større offentlig oppmerksomhet og anerkjennelse, hvor deler av det som tidligere var dugnadsarbeid, kom inn under offentlige støtteordninger – i likhet med det øvrige organisasjonslivet i Norge. Samtidig er det mange foreninger og andre organisasjoner som er sterkt engasjert for ei positiv og levedyktig samisk framtid.

Intervjuer

Under oppfølgingen av hvilket omfang og hvilke historier som burde fortelles, ytret flere av deltakerne et ønske om hjelp til å dokumentere foreningenes historie ved bruk av intervjuer. Det var et ønske om at sentrale personer i foreningenes historie måtte intervjues. Våren 2017 ble Bente Østli Eilertsen engasjert som prosjektmedarbeider i arbeidet med å intervjue ressurspersonene som ble foreslått av deltakerne. Det ble utarbeidet informasjonsskriv, samtykkeskjema og intervjuguide med oppfølgingsspørsmål. Eilertsen intervjuet også flere andre relevante ressurspersoner som har hatt og har stor betydning for framveksten av samisk kulturpolitisk engasjementet i regionen. Et par av ressurspersonen valgte å skrive selv.

Intervjuene

Her finner du utskrift av intervjuene i forbindelse med prosjektet Samisk ytringsfrihet og samfunnsengasjement.

Share to