Familien Sibbern i Konvensjonsgården

Familien Sibbern har spilt en betydelig rolle i vår nasjonal historie, og det er ikke uten grunn at de stilles ut nettopp i Konvensjonsgården. Konvensjonsgårdens plass i 1814-historien er ikke ubetydelig. I nettopp denne bygningen satt prins Christian Frederik augustdagene i 1814 og underskrev fredserklæringen som gjorde at vi fikk beholde vårt demokrati og vår grunnlov – denne kalles Mossekonvensjonen. Selv om familien Sibbern selv ikke tok del i akkurat denne delen av 1814-historien og av grunnloven, spilte de en stor rolle før dette. De var nemlig eidsvollsmenn.

Den første Sibbern i Norge het Nicolai, han var født i 1650 kom fra en preste- og borgermesterslekt i Rendsburg i Schleswig-Holstein. Han ble etter hvert kaptein og ansatt hos Ulrik Frederik Gyldeløve. Nicolai giftet seg med rådmannens enke i Drammen, Annichen Huus, og på denne måten ble han en eier av sager og store jordeiendommer på Ringerike og omegn, og han engasjerte seg i handelsvirksomhet. Annichen hadde fra før 8 barn, og med Nicolai fikk hun enda 3. Etter hvert ble Nicolai kommandant på Akershus festning. Senere fikk han rett til både adelskap og et eget våpenskjold og klatret høyere på rangstigen. Den ene sønnen, Christian Nicolai syns å ha hatt anlegg for kunst og brukte dette i sin militære utdannelse. Han døde ung, men hans kone fødte deres sønn etter hans død i 1731. Dette var Georg Christian.

Georg Christian ble etter hvert fenrik i danskekongens livregiment og kongens personlige sekretær, etter hvert ble han også major. Men selv med en rask fremgang søkte han 32 år gammel i 1764 om avskjed. Hvorfor?

Den første Sibbern i Norge, Nicolai, hadde en bror som døde ung og etterlot seg en sønn, Carsten. Carsten ble født i 1690 og utdannet seg til løytnant. Han kom til Norge med håp om at onkel Nicolai ville hjelpe han å stige i gradene. Han lyktes. Blant annet gjorde han seg bemerket i kampene om Moss i 1716, og ble utnevnt til kaptein i Det Ryggiske kompani. Her ble han kjent med familien Arenstorff. De eide Værne kloster. I 1730 ble Carsten viet til Augusta Elisabeth von Arenstorff, og fikk med henne 1/3 av Værne kloster. Etter hvert eide han også hele. Disse to fikk bare en datter som vokste opp, Charlotte Amalie Catharina. Hun var da enearving, og ble selvfølgelig forelsket i en ung major som ikke passet. Karen var Johan Ludvig Sundt til Evje herregård, og som alle historier – ble unge Charlotte Amalie Catharina gravid. I 1764 fødte hun en sønn, Frederik. Carsten ville selvfølgelig ikke ha noe av et ekteskap mellom disse to turtelduene, og ønsket at Værne kloster skulle forbli i familien Sibberns eie. Hvem bedre enn overnevnte Georg Christian Sibbern?

Dette var datidens tvangsekteskap. Grunnen til at Georg Christians karriere fikk en brå slutt var nettopp dette ekteskap, fordi det var behov for en sivil dispensasjon for å inngå et ekteskap med en nær slektning, og det gikk utover den militære æreskodeks. De var jo tremenninger!

De fikk fire barn, hvorav alle døde i ung alder. Det sies at Charlotte Amalia Catharina aldri kom over sin ungdomsforelskelse og døde ung i Rosenkrantz-værelset på Værne kloster. Det var det rommet som hadde utsikt mot Evje gård. Georg Christian giftet seg raskt på nytt, denne gangen var ekteskapet arrangert. Da med 18 år gamle Søster Huitfeldt fra Elingaard, hun var da 28 år yngre enn sin mann. De fikk 6 barn, hvorav to av disse ble eidsvollsmenn. Det var Valentin Christian Wilhelm og Henrik Fredrik Arild.

Valentin var den som tok over Værne kloster etter sin fars død. Han var far til 16 barn, hvorav 10 vokste opp. Hans karriere er verdt å nevne: samtidig som han var godt på vei i en militær løpebane tok han juridisk embetseksamen, og frem til 1814 var han både rittmester og kompanisjef, major og eiendomsbesitter. Det sies at han på Eidsvoll skal ha vært: "Major Sibbern. Retsindig, livlig, deeltagende med Følelse for Sagerne og deres bedste udfald. Virksom i Debatterne, men som Militær tilbageholdende i visse Punkter. Af Wedels Farve." Uttrykket "af Wedels farve" innebar at Valentin Sibbern tilhørte det såkalte unionspartiet, som grev Wedel var den fremste talsmannen for. Valentins bror Arild Sibbern, som var valgt som representant for ingeniørbrigadens militære og sivile personale i Christiania, tilhørte den motsatte fløy og var blant de såkalte selvstendighetsmennene. Dog var Valentin en av de minst partibundne da han 13.mai 1814 skrev: "Norge vil være en selvstændig Stat; det har høitidelig ytret sin Stemme i saa Henseende. Det vil Maalet, og det maa altsaa nødvendig ville Midlerne. […] Norges Folk vil og maa ville underkaste sig de Byrder og Opofrelser, som er absolut nødvendige, for at vedligeholde Selvstændighed." Han skal også ha deltatt i kongehyllsten av Christian Frederik 17.mai. I utgangspunktet synes Valentin Sibbern å være blant dem som nok ville ha foretrukket full selvstendighet for Norge, men som betraktet en union med Sverige som uunngåelig og mente Riksforsamlingen på Eidsvoll hadde skapt et godt grunnlag for videre forhandlinger med nabolandet i øst.

Etter en kortvarig krig, vel 14 dager i juli-august, uten store slag, men for nordmennene med en serie ydmykelser, ble fredsforhandlingene holdt i Moss jernverks hovedbygning, og munnet ut i den såkalte Mossekonvensjonen 14. august 1814. Som et resultat av denne og for å justere 17.maigrunnloven, ble det innkalt til et ekstraordinært Storting. Valentin Sibbern ble valgt som representant fra Smaalenene, og hans innsats skulle nå kvalifisere ham til sentrale posisjoner i det sivile maktapparatet. Da Karl Johan etter at en ny grunnlov var vedtatt 4. november, opprettet en norsk regjering i Christiania, ble grev Wedel finansminister, og Valentin Sibbern utnevnt til amtmann i Smaalenene. På de tre neste stortingssamlingene, 1815-16, 1818 og 1821-22, representerte Valentin Sibbern Smaalenenes amt, og han fungerte ofte som president i Lagtinget og i et samlet Storting. Et tegn på at hans parlamentariske innsats ble verdsatt, var at han av stortingsrepresentantene i 1821 fikk et te-service samt vaser og skjeer i sølv, og med inskripsjon.

Valentin hadde deretter en stor politisk karriere som stortingsmann og stiftamtmann. Blant de mange sakene stiftamtmann Sibbern engasjerte seg, i var forslag til ny helbredelsesanstalt for sinnssvake. I dette arbeidet hadde han støtte fra medisinprofessor Frederik Holst, som i en artikkel (Budstikken 1822) hadde skildret forholdene ved Oslo Dollhus (dårehus). Sibbern fremmet på Stortinget 1824 forslag om at flere slike anstalter burde etableres og foreslo en slik anstalt for Akershus stift; han markerte seg som en pioner innen psykisk helsevern. Valentin Sibbern døde på Carlberg gård 1. januar 1853. Fra Carlberg til Rygge kirke ble kisten i etapper båret av bygdas folk så vel som offiserer fra Moss bys borgerkorps, og en tallrik menneskeskare fulgte kisten til den ble senket i jorden ved siden av hans første hustru.

Valentins barn har også gjort seg bemerket i Norges historien som amtmenn, eiendomsbesittere, overhoffmesterinner, en svigersønnen ble statsminister i Sverige, en sønn ble diplomat og statsminister i Stockholm, og flere av barna viste kunstneriske og musikalske evner. Det var Valentins sønn Mathias August som senere tok over Værne kloster, mens en sønn Carl etablerte Carlberg gård. Familien Sibbern har derfor spilt en ikke ubetydelig rolle i vår nasjonale historie.