Ruinparken på Borgarsyssel Museum

På et kart over Sarpsborg by fra 1837 finner vi St. Nikolas kirkeruin inntegnet, men da under navnet "St. Marie kirke rudera". Tradisjonen om at forhøyningen i landskapet skulle inneholde restene av en kirke sto sterkt hos de som bodde på stedet og blant enkelte av de gamle folkene i byen. De mente også dette måtte være selveste Olav Haraldssons Mariakirke, og den lille røde stuen som sto oppe på forhøyningen gikk under navnet "kjærka". Utover dette var det ingen større interesse for stedet blant byens befolkning før det nærmet seg Sarpsborgs 900 års jubileum i 1916. I den forbindelse kom formannen i den nystiftede Sarpsborg-avdelingen av Fortidsminne- foreningen, advokat Bjarne Didriksen, på banen. Han sendte en henvendelse til Riksantikvaren og disponent Nils Pedersen på Borregaard om tillatelse til og støtte for å foreta en utgravning i området. Disponenten var meget velvillig og interessert, og med hans hjelp avsto ikke bare Borregaards eiere, The Kellner Partington Paper Pulp Co. Ltd., grunnen der ruinen lå, men de stilte også til disposisjon de 5.000 kronene som utgravningen kostet.

I samarbeid med arkitekt Magnus Poulson, Riksantikvaren, og slottsgartner Nickelsen utarbeidet fortidsminneforeningens formann en plan for parkanlegget omkring ruinen, og arkitekt Gerhard Fischer ble bedt om å lede utgravningene. Løse steiner fra ruinen ble benyttet til å lage en gang inn i ruinen, et baseng i parken, samt en mur rundt parkområdet. Det ble funnet flere større og mindre gjenstandene under utgravningene, deriblant et anker i jern. Det var også dette som gjorde at man forsto at ruinen man gravde frem med ikke var restene etter Olav Haraldssons Mariakirke, men St. Nikolas kirke. St. Nikolas var blant annet sjøfarernes helgen, og ankeret var hans kjennemerke (attributt).

Utgravningen av St. Nikolas kirkeruin var ikke bare utgangspunktet for anleggelsen av Ruinparken i 1916. Den ble videre bestemmende for plasseringen av byens påtenkte museum. Man trengte nå et sted å huse gravminnene og de mange små gjenstandene som dukket opp under utgravningene. Hva kunne da være mer naturlig enn å legge det nye museet i nærheten av ruinen og Ruinparken og området for middelalderbyen Borg? Borgarsyssel Museum ble innviet nøyaktig 5 år etter at parken ble åpnet, 29. juli 1921, og museets bygninger ligger i dag sentrert rundt Ruinparken fra 1916.

St. Nikolas kirkeruin er fortsatt sentrum i Ruinparken, men under årenes løp har parken fått ytterligere tilskudd av fornminner. På 1950-tallet ble det flyttet tre flatmarksgraver og en bautastein hit fra anlegget på Gunnarstorp i Skjeberg, og i 1960 ble det satt opp en minnestein over Borgartinget som i sin tid ble holdt i middelalderbyen Borg. I tillegg er der det også blitt flyttet en skålgropsstein til Ruinparken fra området rundt Tune kirke. Alle disse fornminnene vil bli behandlet i fortsettelsen av denne artikkelen.

Fra skriftlige kilder kjenner vi til tre kirker i middelalderbyen Borg. Den tidligere omtale St. Marie kirke, og Olavskirken har begge ligget på innsiden av vollen som Olav Haraldsson, ifølge Snorre Sturlasson, fikk anlagt rundt middelalderbyen Borg. Dette området forsvant i fossen i forbindelse med et større jordras i februar 1702. Ruinen etter St. Nikolas kirke er dermed den eneste gjenværende bygning fra middelalderens Sarpsborg.

Kirken ble antagelig påbegynt omkring 1115 på vestsiden av vollen. Dateringen baserer seg i første rekke på Snorres beretning om kong Øystein Magnusson lange opphold i Sarpsborg dette året, men den bygningsarkeologiske forskningen understøtter også dateringen. Kirkens utvendige lengde på 37 meter og dens 15 meter bredt skip, viser at dette har vært en relativt stor kirke. Kirker av denne typen, med avrundet koravslutning og vesttårn var velkjent i nabolandene Sverige og Danmark rundt 1100.

Biskop Øysteins jordebok fra 1400-tallet, også kalt "Den røde bok", viser at St. Nikolas kirke og dens presteskap var godt sikret med jordegods, særlig med gårder i Tune. Jordegodsinntektene lå på linje med en middels stor hovedkirke. Antagelig hadde kirken fast betjening inntil den ble lagt i ruiner i 1567 da byen ble brent, nedlagt og flyttet til Fredrikstad. Da biskop Jens Nilssøn dro på visitasreise på slutten av 1500-tallet var kirken ikke lenger i bruk. Vel 50 år senere hører vi at kirken ble overdratt eieren av Borregaard med tillatelse til å hente stein derifra til egne bygninger. Frem til ruinen ble avdekket til jubileet i 1916 hadde den forsynt nærmeste omegn med stein til grunnmur og annet i nærmere tre hundre år.

I 1955-63 ble deler av det store fornminneområdet på Gunnarstorp i Skjeberg arkeologisk undersøkt. Gravfeltet ligger på en grusrygg som er en del av det ytre Østfold-raet. Under undersøkelsene ble det påvist minst 150 graver under flat mark, flere gravhauger, gravrøyser, steinringer og bautasteiner. En del av disse gravene ble gravd ut og fjernet på grunn av grusuttak i området.

Flatmarksgravene på Gunnarstorp var dekket eller omgitt av steiner i ulike formasjoner. Tre av de mer spesielle gravene ble flyttet etter utgravning og rekonstruert i Ruinparken på Borgarsyssel; en trekantet steinpakning, en rund steinpakning med steinrekker i korsform, samt en hjulformet steinlegning. Også en liten bautastein fra Gunnarstorp ble flyttet til ruinparken.

Flatmarksgravene inneholdt meget sparsomme branngraver. Funnene besto for det meste av kull og brente bein, samt et og annet leirkar. Gravene er fra førromersk jernalder, ca. 500 f.Kr - 0.

Borgarting nevnes første gang i skriftlige kilder i 1046. Det var det yngste av Norges fire lagting, og før det ble opprettet var det Eidsivatingsloven som rådde for hele Østlandet. Fra midten av 1100-tallet ble det holdt faste lagting i Borg. Tinget ble, ifølge skriftlige kilder, holdt på Mariakirkens kirkegård. Det var først og fremst betydelige saker som ble ført for lagtinget. Det kom sammen en gang i året, og hadde fast antall medlemmer fra hvert fylke. De fire fylkene som utgjorde Borgarting var Ranrike (Bohuslän), Vingulmork (områdene fra Svinesund til Oslo), Vestfold og Grenland (Telemarkskysten). Det er usikkert hvor lenge det eldste Borgartinget fungerte, men tidlig på 1500-tallet ble Borgarting etablert på nytt i Sarpsborg med Borgarsyssel (Østfold fylke) som lagsogn.

I 1960 avduket daværende kronprins Harald en bautastein i Ruinparken til minne om det eldste Borgartinget - se egen artikkel på Digitalt Museum.

Skålgroper er en type bergkunst, som består av skålformede fordypninger hugget ut i stein. Dette er den vanligste typen helleristinger i Skandinavia. Ofte finnes de de på bergflater sammen med figurer som skip, vogner og menneskefigurer, men de kan også finnes alene på løse steiner, slik som på denne steinen. Fordypningene har vanligvis en diameter på omkring ca. 4–5 cm og dybde på ca. 0,5–1 cm, enkelte ganger kan de være enda større.

Opp igjennom tiden har skålgropene vært tolket både som offergroper og et symbol på det kvinnelige kjønn. Deres funksjon er fortsatt ukjent, men de kan sannsynligvis knyttes til ofringer eller andre ritualer. Skålgropene dateres helst til bronsealderen, men de eldste kan være så gamle som slutten av yngre steinalder, og det er også ting som tyder på at de kan ha blitt hugget et stykke opp i eldre jernalder. Skålgropssteinen fra Tune regnes å være fra bronsealderen, ca. 1800-500 f.Kr.

Alle fornminnene i ruinparken er automatisk fredet etter loven om kulturminner.

• Borgarsyssel Museums arkiv
• Fischer, Gerhard: "Ruinparken i Sarpsborg" Foreningen til norske fortidemindesmærkers bevaring. aarsberetning for 1916.
• Solhaug, Mona Bramer: "Ruin og kulturminne. Historien om St.Nikolaskirken i Sarpsborg". St.Olavs Vold - Borgarsyssel Museums årbok 6, år 2000
• "Spor i tiden på Borgarsyssel Museum" - artikkelserie i Sarpsborg arbeiderblad (11 mars 2000)
• Wikipeia
• Aas, Ingebret: "Ruinparken i Sarpeborg" Sarpen 11 oktober 1919